Norge kjølhales, ikke bare av denne regjeringen; vi ble kjølhalt av de foregående også. Statskassen fylles med penger, mest fra olje og gass, selvsagt, men denne rikdommen kommer i liten grad folket til gode. I en kronikk i Aftenposten gir to statistikere oss en pekepinn på hvem som står for kjølhalingen. Det er ikke «vanlige folk», for å si det på den måten.

Kronikken er skrevet av Erling Holmøy og Olav Slettebø, som begge jobber ved Statistisk sentralbyrå. Vi skal straks komme til deres bemerkelsesverdige skriftstykke, men siden mange Document-lesere nok drar kjensel på Holmøy-navnet, kan vi like godt først som sist bekrefte at det var mannen som inntil i 2017 forsket på innvandrerregnskapene i UDI. Det ble det en brå slutt på:

Forskningsleder Erling Holmøy blir omplassert og får ikke lenger drive med forskning i Statistisk sentralbyrå (SSB). Han sier han er sint og lei seg. Holmøy har de siste årene blant annet gjort seg bemerket med fremskrivninger av økonomiske konsekvenser av innvandring til Norge.

Blant arbeidene han har deltatt i, er Perspektivmeldingen 2017 og Brochmann II-utvalget, som utredet konsekvenser av høy innvandring til Norge. I september la Holmøy fram tall som viser at innvandring til Norge vil koste 10.000 kroner ekstra i skatt per person hvert år fra 2025. (NTB/Document)

Fra det mørkeste loftet

Vi vet ikke om Holmøy er blitt plassert i SSBs kjeller eller på loftet, men sammen med Slettebø har han jammen hentet ut tall fra innerst på politikernes mørkeloft, altså den plassen der de helst ikke vil at noen skal se dem i kortene.

Kronikkforfatterne skal ha stor takk for at de har tatt seg bryet med å rote i politikernes rot. Vi begynner like godt med deres konklusjon:

Selv om husholdningene opplevde en viss realinntektsvekst i perioden 2006–2019, kan ikke realinntektsutviklingen for Norge som helhet kalles god. Den har snarere vært eksepsjonelt svak. 

Utgangspunktet er det forfatterne kaller en ukritisk omgang med bruttonasjonalproduktet (BNP). De er så høflige (eller smarte) at de ikke navngir hvem det er som bruker BNP-begrepet ukritisk. Men siden jeg har god trening i å lese mellom linjene, tror jeg ikke jeg tar mye feil om jeg sier at de viser til stortingspolitikere fra de fleste partier, samt ansatte i våre regimetro medier, som dessverre fortsatt får penger for å få vanlige folk til å tro på hva politikerne forteller dem (pronomenet dem henviser her både til formidlerne og mottakerne)!

Kommentarer om makroøkonomi handler sjelden om nasjonalinntekten, selv om dét er det beste tallet for potensiell levestandard i en befolkning når det måles pr. innbygger.

BNP-begrepet er mer populært og brukes ofte ukritisk. I Norge vokste BNP (bruttonasjonalproduktet) i faste priser med 3,9 prosent i 2021 og 3,3 prosent i 2022. Dette er et godt mål på volumveksten i produksjonen. Brukes det som mål på landets reelle inntektsvekst, rammes det av Ibsens ord: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.»

Norge har nemlig tjent eventyrlig på økte energipriser de siste årene. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår realveksten i (disponibel) nasjonalinntekt pr. innbygger til 20 prosent i 2021 og 33 prosent i 2022. Nesten hele økningen skyldes høyere priser på olje- og gasseksporten.

Denne eventyrlige økningen i nasjonalinntekt de siste tre–fire årene tilskriver forfatterne «pandemien» og «Ukraina-krigen», men de ser bakenfor disse unntaksårene, som altså har vært de reneste gullår for Norge som stat, og tilsvarende uår for folk flest). De konstaterer at Norges nasjonalinntekt pr. innbygger fortsatt er blant de høyeste i OECD-området (Organisation for Economic Co-operation and Development), men så kommer det som politikere flest ikke vil at du skal se eller forstå:

Men perioden fra 2006 til og med 2019 var eksepsjonelt svak. Da falt realinntekten pr. innbygger med 0,5 prosent pr. år i gjennomsnitt. Veksten blir enda svakere hvis man velger 2008 som startår, men det gir et misvisende bilde av trenden.

13 år med fallende realinntekt er sjelden kost. Tall tilbake til 1865 viser at det er vanskelig, kanskje umulig, å finne en så lang nedgangsperiode.

Gullalder?

Forfatterne forteller at disse eksepsjonelle tallene har blitt et internasjonalt fenomen, studert av blant andre produktivitetskommisjoner i Norge og andre land.

Desto mer interessant er det at mange eksperter har omtalt deler av den som en «gullalder». Et slikt adjektiv passer bedre for perioden 1993–2006. Da vokste Norges realinntekt pr. innbygger med 4,9 prosent pr. år.

Spørsmålet er så hvorfor man ikke kan finne maken til nedgangsperiode, og dernest hvorfor vi fikk et skifte i 2006/08. Som de forsiktige statistikere de er, pakker Holmøy og Slettebø forklaringene inn i et relativt vanskelig tilgjengelig fagspråk. Vi plukker litt fra disse:

Dårligere bytteforhold forklarer mer enn halvparten av fallet i veksten mellom 13-årsperiodene før og etter 2006. Her spiller olje- og gasspriser hovedrollen. Nest viktigst var svakere volumvekst i produksjonen utenom olje og gass, noe som igjen skyldtes lavere produktivitetsvekst.

Realinntekten pr. innbygger falt altså i snitt med 0,5 prosent hvert år fra 2006 til 2019, men fallet rammet ulikt. Husholdningene opplevde en årlig vekst på 1,7 prosent. De økte dessuten sitt forbruk mer enn veksten i inntekt. Noe av dette ble lånefinansiert til lave renter. Realinntekten for offentlig forvaltning falt derimot med omtrent 1,8 prosent årlig.

Noe av denne forskjellen i inntektsvekst skyldes skattelettelsene under Solberg-regjeringen. Klart viktigere er prisutviklingen. Realinntekter avhenger av prisene på det som kjøpes. For husholdningene er konsumprisindeksen (KPI) det relevante prismålet. Prisene på offentlig konsum og investeringer har økt klart mer enn KPI. Det skyldes først og fremst at lønningene steg raskere enn prisene, og at lønn betyr mer for prisene på offentlige kjøp enn for KPI.

Staten er ikke deg og meg

Jeg kan ikke lese «svakere volumvekst i produksjonen utenom olje og gass, noe som igjen skyldtes lavere produktivitetsvekst» på noen annen måte enn at veksten i den offentlige sektor og i lønnsøkningene der har ført til lavere produktivitet i samfunnet som et hele.

Mange vil kanskje si at dette skyldes «sosialistene» som kom til makten med Jens Stoltenberg (Ap) etter valget i 2005, men jeg mener det vil være en overforenkling. Statens byråkrati og statens utgifter vokste ikke noe mindre under Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP) enn under Soria-Moria-kameratene til Stoltenberg.

Dette betyr i klartekst at det ikke er noen stor forskjell på politikken til Arbeiderpartiet og Høyre. De er enige i det meste, og med en hær av politiske søvngjengere i de regimetro og statsstøttede mediene får politikerne rote i fred på sitt mørkeloft.

Aller helst vil stortingspartiene (med enkelte personunntak) trekke opp leideren og styre skuta helt uten vanlige folks innblanding. Folket skal kjølhales med skatter, avgifter som tvinger dem til å gjøre som makta sier. Politikerne selv vet best. Akkurat slik Hans Rustad beskrev det i en kronikk kalt Et møte med Erling Holmøy, tilbake i november 2017:

EU-eliten og avleggerne deres nasjonalt har lurt folket i flere tiår. 

I denne artikkelen til redaktør Rustad fikk også Erling Holmøys daværende sjef, Christine Meyer, bred omtale. Jeg bare minner om at hun nå er byrådsleder-kandidat for Høyre i Bergen …

I et land der politikerne, hva enten de kaller seg sosialistiske eller borgerlige, har gjort det til en vane å binde sitt folk til kjølen på en skute som driver for vær og vind på globalismens hav, er det vanskelig å mobilisere noen entusiasme for enda en ny valgkamp. 

Trøste og bære oss alle, og god helg!

13 år med fallende realinntekt er sjelden kost (Aftenposten – betalingsmur)

Kjøp Paul Grøtvedts bok!