Da bolsjevikene skulle få med seg russere på revolusjon, lovte de gull og grønne skoger. Fortiden var undertrykkelse, nå vinket frigjøring. Men da bolsjevikene vel var installert gjennomførte de hurtig den verste undertrykkelsen russerne noen gang hadde opplevd, langt verre enn noe tsarvelde.

Undertrykkelsen var omvendt proporsjonal med løftene.

Slik er det også med den nye woke-religiøsiteten som bruker rasisme som brekkstang. Den kommer til å føre til innføring av en ny rasisme, mot hvite mennesker. Tror du det blir et hyggelig samfunn å bo i for dine etterkommere?

Robert Tombs har en flott artikkel i Telegraph om det som er på trappene. Lærere burde studere den og gjøre seg opp en mening om de kan være med på dette:

The ‘anti-racist’ mission to destroy Britain is working – and we have surrendered
This was never about history, but crude propaganda. Yet our best institutions were all too happy to capitulate

Woke-misjonærene kjører frem «oppgjør med historien», det gjorde bolsjevikene også, men dette har ingenting med historie å gjøre.

Vi leker med påskuddet om at besettelsen av slaveri og kolonialisme handler om historie. Vi aksepterer til og med aktivistenes påstander om at målet er å avdekke et eller annet lenge skjult aspekt av fortiden vår og «å møte det». Men virkelig historie søker fremfor alt å forstå, og den tar sikte på å få hele historien. Å tråle gjennom fortiden i en søken etter noe miskreditert er grov propaganda.

Det at store og kjente institusjoner faller for dette er et krisetegn. De faller for woke som dominobrikker. De gjør ikke motstand. Dette er en revolusjon fra oven, ikke noe krav nedenfra.

Det er ingen alvorlig seriøs grunn når institusjoner som Church of England, Cambridge University, Kew Gardens, National Trust eller Bank of England høytidelig kunngjør at de etterforsker deres skyldige fortid. Det er velkjent at Storbritannia, og dermed monarkiet og mange andre institusjoner, var involvert i slaveøkonomien. Det er like godt kjent at nesten alle andre land var – ikke bare europeiske land, men også afrikanske, amerikanske, asiatiske og Midtøsten.

Men Storbritannia gikk foran i avskaffelsen av slaveriet, mange andre land som nå bruker rasisme som våpen, holdt igjen.

Den britiske antislaveripolitikken ble sterkt motarbeidet av amerikanske, europeiske, arabiske og selvfølgelig afrikanske stater, som måtte overtales med diplomati, bestikkelser og noen ganger makt. Denne epokegjørende bestrebelsen, ikke deltakelse i slavehandelen, er den delen av vår historie som nå bevisst blir bagatellisert og forvrengt. Men selv om vi må gjenta det grunnleggende – som mange barn og unge virker uvitende om – er ikke argument alene nok, da det forutsetter en vilje til å lytte og bli overbevist av klare fakta.

Vi får allerede signaler om hva som kommer:

I virkeligheten er det ingen slik vilje blant dem som trekker frem Storbritannia, som om dette landet og dets monarki var unikt tilsmusset. Noen ganger ser motivene deres ut til å være ideologiske, som kortfattet uttrykt av den nyvalgte generalsekretæren for National Education Union, Daniel Kebede, som har snakket om å «ta tilbake utdanning fra en brutalt rasistisk stat».

Nå er det rollebytte. Nå er det vår tur til å bli slaver.

Folk uten historiske kunnskaper aner ikke at vekkelsesbevegelser skaper nye karriereveier som tiltrekker seg en egen type mennesker.

Men bak en slik ideologisk ordbruk er det nok av mindre opphøyde motiver. «Anti-rasistisk» og «anti-kolonial» beryktethet er et skarpsindig karrieretrekk i de områdene av akademia, publisering, kuratorskap og underholdning der konkurransen om jobber er intens og enestående evner sjelden: hvordan kan du ellers fortelle en professor i postkolonialisme litteratur eller foreleser i hatstudier fra en annen?

Hvis man smadrer en institusjon er det ikke bare bare å gjenopprette den. Woke er som en rød eller svart revolusjon. Det river institusjoner med flere hundre års historie. Hvordan kan de falle sammen som korthus?

Store institusjoner har gjentatte ganger gitt etter for press fra yngre ansatte. Forvalterne til slike organer, vanligvis velmenende mennesker, men sjelden eksperter, ser ut til å være redde for å gjøre sin plikt til å ivareta sine institusjoner av hensyn til den bredere offentligheten. Likevel i loven har tillitsmenn et stort og stort sett uansvarlig skjønn, og hvis de gir etter for hvert «woke» initiativ, vil konsekvensene være alvorlige og i noen tilfeller irreversible.

Historisk kontekst overses som i tilfellet med the Benin Bronzes, statuer fra slavestaten Benin. Dette var en stat som solgte sin egen befolkning og britene satte en stopper for det. Skylder Stobritannia Benin noe som helst?

Den beklagelige sagaen om Benin-bronsene er en studie i en slik institusjonell fiasko. Et stort antall av disse gjenstandene ble brakt tilbake av en britisk ekspedisjon i 1897, og finnes nå på mange museer i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og USA. Kongedømmet Benin, langt fra å være et forsvarsløst offer for umotivert kolonial aggresjon, var et voldelig slaveeiende despotisme som drepte slaver for rituelle formål, og ekspedisjonen i 1897 satte en stopper for det.

Internasjonale museumskuratorer har bestemt, uten å bry seg mye om andre meninger, at bronsen skal gis tilbake betingelsesløst som «kolonialt tyvegods» til Nigeria. Denne konsensus er basert på en systematisk forvrengt beretning fra 1897, som går over antislaveri-aspektet ved den britiske intervensjonen i stillhet.

Selv der hvor man ikke finner noen eksempler på rasisme klarer man å vri noe ut av historien.

Selv høye institusjoner kan nå ikke stole på å beskytte historiske gjenstander. Dessuten er de altfor villige til å svekke sitt eget rykte på grunn av dydssignalering. Cambridge University utførte forskning som ikke fant bevis for at det hadde hatt nytte av slavehold. Var det å finne en grunn til å feire? Langt ifra. Den påfølgende rapporten tok til snåle anklager mot 1700-tallsstudenter, og i stedet for å hedre universitetets anti-slaveri-forkjempere, foretrakk man selektiv kritikk.

Det er ansvarsfraskrivelse over hele linjen. Politikere, medier, ingen gjør motstand.

Woke er som en auto-immun sykdom som angriper institusjonene og får dem til å ødelegge seg selv og dermed samfunnet.

Government ministers have been reluctant to get involved. But we are experiencing a wholesale attack on our culture and history abetted by publicly funded or charitable institutions. In many cases, their trustees are appointed by the Department of Culture, Media and Sport, whose ministers cannot pretend that this is none of their business.

Statsrådene har vært motvillige til å engasjere seg. Men vi opplever et engrosangrep på vår kultur og historie støttet av offentlig finansierte eller veldedige institusjoner. I mange tilfeller er tillitsmennene deres oppnevnt av Institutt for kultur, medier og sport, hvis statsråder ikke kan late som om dette ikke er deres sak.

Det kan jo lede tanken hen på en figur som George Soros i USA som ødelegger rettsvesenet og valgsystemet med vilje. Da kan man spørre om motivet. Er det nihilisme?