NRK sendte i vinter en tv-serie om soldatlivet på Setermoen i Bardu. Gjennom åtte timelange programmer ble seerne dus med soldater og befal i Artilleri­bataljonen og Panser­bataljonen i landets største militære forlegning.

Som panserveteran fra 1960-tallet ble denne spaltist mektig imponert over det han fikk se fra Setermoen. Det ble vi også da vi i forfjor selv ble invitert inn på et annet viktig støttepunkt for Hæren – Maukstadmoen i Målselv, hvor vi selv tjeneste­gjorde. Offiserer tok vennlig imot oss, viste oss rundt og lot oss bli kjent med utstyr og kampevne.

Våpen, kjøretøyer og utrustning er naturligvis noe annet seks tiår senere, men den viktigste forskjellen er soldatene. De er mye bedre trent enn vi var i vår tid i Brig N. Og aller viktigst: Soldatene er langt mer motivert enn den gangen alle gutter ble innkalt til førstegangs­tjeneste med mindre de var fysisk uegnet. Vi skjøt i vår tid med skarpt bare på skytebane. Nå øver Hæren jevnlig med skarpskyting i felt, og det øves på overskyting – det vil si at soldater i dekning bak en knaus blir beskutt med skarp ammunisjon for å bli fortrolig med hva det betyr å få fiendtlig ild mot seg. Slik blir treningen mer realistisk.

Og så kom likestillingen også til Forsvaret! Jenter har alminnelig verneplikt. De episodene med uønskede hendelser som ble publisert i vinter, må ikke få overskygge at jenter og gutter bor sammen, trener sammen og opererer effektivt sammen. Det er godt dokumentert at de aller, aller fleste kvinnelige soldater trives utmerket. Jentenes inntog i Hæren har gjort Forsvaret og den militære stridsevnen godt. Det samme gjelder selvsagt også Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Men det er Hæren denne skribent kjenner best.

Vi utbringer mer enn gjerne et hurra for våre soldater, men: Det er altfor få av dem. Det vesle vi har av militært forsvar, er av høy standard, men styrkene er altfor små. Dette gir liten utholdenhet. Lagrene av ammunisjon og reservedeler er kritisk små. Det mangler luftvern – ikke bare av flyplasser. Hæren trenger også luftvern – og helikoptre.

Ni år etter at Norge sluttet seg til NATOs mål om å bruke 2 prosent av verdi­skapningen (BNP) på militært forsvar, har et av alliansens mest velstående land ennå ikke nådd målet. Det er en skam at skiftende makthavere tar så lett på landets trygghet!

Generalsekretær Jens Stoltenberg har flere ganger fremholdt at NATO-målet må økes til 3 prosent av BNP. Det trengs for å gi Hæren flere og større strids­avdelinger, ikke minst økt nærvær i Finnmark. Sjøforsvaret må totalfornyes med seks havgående fregatter, 24 mindre fartøyer for kystnære operasjoner og at bestillingen av nye ubåter økes fra fire til åtte fartøyer. Samtidig bør noen kystfort reaktiveres og Sjøheimevernet gjenopprettes.

Mekaniseringen av Hæren må trappes opp med langt flere stridsvogner, mer panser, ildkraft og luftvern. Heimevernet bør utvides og utstyres med økt kampkraft. Soldater som har avtjent verneplikt, bør inngå i reservestyrker for å styrke Hærens utholdenhet.

Anskaffelser utenfra kan dekkes av oljepenger uten frykt for inflasjon, men driften må dekkes fortløpende. Det betyr at det må brukes mer penger, langt mer penger – og at andre oppgaver må vente. Intet er viktigere enn å trygge folk og land. Det er ikke smart å vanskjøtte brann­forsikringen når pyromaner opererer i nabolaget.

Regjeringen har nylig satt i bestilling betydelige anskaffelser. Det får være begynnelsen på en opptrapping som forslår. 2 prosent av BNP må være minstemålet underveis mot en klart høyere andel av verdiskapningen.

Det er umoralsk å gjøre seg avhengig av at allierte land skal ofre sine soldater for Norges sak når Norge selv tar så lett på sin egen sikkerhet. Og det er også umoralsk å utstyre sine soldater dårligere enn det landet har råd til.

Alle land har en hær – enten sin egen eller andres.

nbsp;

Kjøp Paul Grøtvedts bok!