Forfatter Arnulf Øverland (1889–1968) hjemme i æresboligen Grotten i Slottsparken den 15. desember 1956. Foto: Age Storløkken / Aktuell / NTB.

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

Arnulf Øverland skrev sitt mest berømte dikt i 1936, ikke under krigen, som mange tror. Diktet var en advarsel mot nazismen.

Diktere og forfatteres skrivekunst satte ofte politisk dagsorden den gangen, og i flere tiår etter. De var av og for folket, og de visste å verdsette og bruke ytringsfriheten i folkets tjeneste. Både forfattere og journalister var en høyt respektert og elsket klasse. Fordi de gjorde en jobb som tilførte ekte verdier til samfunnet. Og de gjorde jobben godt.

Vi har sovet. Ytringsfriheten har blitt myrdet på vår vakt. Frihet, respekt for meningers mot, medmennesker og medier har gått tapt i samme slengen. Tilliten til politikere og myndigheter vakler på leirgrunn.

Forfattere kan ikke skrive fritt. Litteraturen forvitrer som en direkte konsekvens. Journalistene i statskanalen og hovedstrøms­mediene har kastet yrkesstoltheten på nærmeste skraphaug, mens vanlige folk selv­sensurerer på sosiale medier og i alle sosiale settinger.

Tapet av ytringsfriheten har gitt oss en tilværelse gjennomsyret av en fryktkultur der maktsyke, pengegriske eliter kan ture fram som de vil. De har skaffet seg lebensraum som gjør det mulig.

Det handler ikke om «høyresiden» og «venstresiden.» Det er eliten mot folket.

Journalistene i hovedstrøms­mediene har forlatt posten sin som vanlige folks tjenere og sluttet seg til eliten. De bruker makten sin til å skape splittelse med løgn­propaganda, skremsler og mobbing for at vi, folket, ikke skal samle oss mot dem og vennene deres i makt­korridorene. Verken ved stemmeurnene eller i gatene. Stortinget er i praksis gjort om til en ettpartistat.

Twitter-files har avslørt at Biden-regimet har utøvd utilbørlig press mot sosiale medier for å sensurere ytringer de anser som truende for egne makt­posisjoner. Og ikke bare dét: Regimet har skaffet seg direkte tilgang til algoritmer som gir dem adgang til å kontrollere hvem som får tale og hva folk tillates å si. Legitime ytringer og ytrere fjernes over en lav sko.

Tro ikke at den norske eliten er bedre. Sosiale medier har sine avdelings­kontorer i Norge som garantert har fått sin del av besøk fra den norske makta.

Eliten og hovedstrøms­mediene i hele Vesten er i seng med hverandre og arrangerer daglige orgier i propaganda. Kåtheten på sensur synes umettelig. Hovedstrøms­mediene, inkludert statskanalen, er redusert til klikkhoreri rotfestet i mobbing og utstøtelse av menings­motstandere mens de diner og winer og fallbyr seg til makta.

De oppfører seg bokstavelig talt som nazi-mediene. Maktas løgner pumpes ut, blottet for enhver motforestilling. De propaganderer for et ensidig politisk syn, basert på utopisk ideologi, skremsler og dommedags­profetier.

Propaganda virker. Folk trekker seg inn i seg selv og veier ordene sine nøye, engstelige for at uretten skal ramme dem også. De lever sine dagligliv i fortrengt frykt og tør ikke en gang gjøre meningen sin kjent ved stemmeurnene. Illusjonen er å foretrekke. En hjernevasket hjerne og tilhørighet til flokken føles tryggere. Mer behagelig. Akkurat som millioner av tyskere på 1930-tallet.

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland. En setning så full av kraft, men akk så sørgelig lite virkningsfull – nå som da.

Maktelitene har internert oss, påtvunget oss masker, frarøvet oss familie og venner og ledet oss inn i et farlig medisinsk eksperiment. De ødelegger naturen, matproduksjonen og tømmer lommebøkene våre. Hvor lenge skal folk «gå der og glemme»?

Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi i 1933. Han satt i Sachsen­hausen for ytrings­frihetens skyld. Advarselen hans fra det herrens år 1936 rammet i aller høyeste grad ham selv.

Påsken handler om han som ble spikret opp og torturert til døde. Forbrytelsen hans var at han omsatte den frie tanke i tale, gaven som er gitt til rasen homo sapiens alene. Budskapet om kraften ytrings­friheten gir, har vært der i over to tusen år, uavhengig av om du tror at Jesus har levd eller ikke.

Det er tid for å tale med mot. Uten tale får vold og makt­overgrep plass. Det lebensraumet må vi ikke gi dem.

Aldri mer.

Du må ikke sove.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!