En soldat fra Telemark Bataljon i øvingsfeltet ved Rena leir. Foto: Erik Drabløs / Forsvarets mediesenter / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.
Et helt uangripelig utsagn om Norges geopolitiske posisjon kom fra Stortingets talerstol i 1973. Daværende statsminister Lars Korvald begynte et innlegg med å si: «Norge er et land i verden». I ettertid er det harselert mye over dette utsagnet; noen har pyntet på det ved å lure inn «lite» foran «land».
«Han e no ein knakandes god folketaler, han Korvald», var den frodige professor Henry Valens kommentar til oss studenter under en forelesning i statsvitenskap den gangen. Valen mente at Korvalds knapphet satte tilhørernes tanker i sving og var mer myntet på leg enn på lærd. Siden har misjonærholdningens politiske klang hos KrF-statsministeren fått god resonans i norsk utenrikspolitikk.
Det er dekning for å hevde at Norge er blitt en humanitær stormakt, med et volum i støtte til utviklingsland som få andre stater i OECDs giverlandsgruppe kan oppvise maken til, målt i prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI). De siste par årene har riktignok prosentsatsen dalt, fra 1,1 % i 2017 til 0,75 % i 2023, med begrunnelse fra regjeringens side i økte kostnader ved underhold av flyktninger her hjemme. FNs mål er 0,7 %, men gjennomsnittet for de rike industrialiserte giverlandene har ligget på kun ca. 0,3 % av BNI.
Et bredt flertall i Stortinget godkjente i februar å sette av 75 milliarder kroner over fem år til Ukraina i det flerårige Nansen-programmet – dels som våpenhjelp, dels til gjenoppbygging av det ukrainske samfunn. Veldig bra, og veldig synlig for verden. I samme tidsrom, og frem til 2030, har det samme stortingsflertall vedtatt økonomiske rammer for Forsvaret som med de anskaffelser og den drift som er forutsatt, gjør at Forsvaret går i minus med fire milliarder kroner hvert år, akkumulert til 32 milliarder ved planperiodens slutt. Det kommer frem i Forsvarets forskningsinstitutts (FFIs) «Forsvarsanalyse 2023», som ble presentert medio mars.
I likhet med mange vesteuropeiske land i og utenfor NATO reduserte Norge sitt militære forsvar kraftig etter opphøret av den kalde krigen for drøyt tre decennier siden. På forskerhold sies det at vi tok ut fredsdividenden. For oss som bruker vanlige norske ord, er det i dag nærliggende å si at det var ønsketenkning ispedd historieløshet som lå til grunn.
Da president Putin og hans dyktige økonomer hadde fått den russiske økonomi på fote etter kollaps og kaos gjennom 1990-årene, ble det bevilget enorme summer til å øke og modernisere land-, luft- og sjømilitære kapasiteter. Det var lett å se resultatet i de jevnlige, stort anlagte øvelser av typen Zapad. Politiske ledere i Vest-Europa tok ikke varslene inn over seg – med noen få unntak, deriblant Finland.
Deler av Georgia ble hærtatt i 2008, men det var først da Russland okkuperte Krim i 2014 og trappet opp den militære støtten til de såkalte separatistene i Øst-Ukraina, at vi så et skifte. Det artet seg primært som økonomiske og teknologiske sanksjoner mot Russland, men også som en viss økning i bevilgninger til forsvar og beredskap. Det var imidlertid så halvhjertet, så halvhjertet.
Det tyske forsvar, Bundeswehr, er i dag nær det man kan beskrive som ikke-operativt. Langt på vei skjedde det samme med det svenske forsvaret, og med vårt også, men med vårt NATO-medlemskap kompenserte vi ved å lene oss tyngre på allierte, særlig USA. Når det nasjonale forsvar blir så lite at det, som forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sa i sitt fagmilitære råd i 2019, ikke evner å holde en forsvarskamp gående samtidig som mottak av alliert hjelp skal sikres – ja, da blir selv de påplussinger som er gjort, lite verdt. Solberg-regjeringen valgte å legge seg under det dårligste av forsvarssjefens fire skisserte alternativer i 2019 – og da hadde Russland hatt soldater i krig på ukrainsk jord i fem år.
Den 23. mars var jeg til stede i Deichman-biblioteket i Bjørvika, hvor FFI presenterte sin forsvarsanalyse. Det er, som vanlig fra det hold, gjort et solid arbeid. Analysen konkluderer med at Forsvaret ikke makter å utføre de oppgaver det er forutsatt å utføre; utfordringene står i kø, akkumulert over flere år, fordi de økonomiske rammer har vært for trange i forhold til pålagte oppgaver. Etterslepet har altså vært godt kjent, men er ikke blitt gjort noe med.
Det som overrasket meg, og sikkert flere, var at FFIs forskere ikke tok høyde for at de økonomiske rammene i kommende langtidsplan for Forsvaret kan forventes å bli romsligere, i lys av den nye, brutale virkelighet som utspiller seg i hjertet av Europa. Staten som har forårsaket krigen, er tett på oss i nordområdene. Snarere ga forskerne uttrykk for at det kan bli en tøffere konkurranse om budsjettmidler i årene som kommer; det er så mye annet som presser på …
Den russiske krigsmaskinen blir nå så kraftig desimert at det vil ta mange år – i hvert fall fem, ifølge forsvarssjef Eirik Kristoffersen – før den representerer en direkte trussel i våre nærområder. Cyber-domenet og hybride virkemidler unntatt. Vi har tid til en realitetsorientering.
Det som kommer fra Forsvarskommisjonen i mai, er jeg redd blir litt prematurt i så henseende, for vi må blant annet ha tid til å drøfte, planlegge og realisere et tettere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med våre nordiske naboland. Der imponeres jeg av våre militære sjefer, som ligger flere hestehoder foran politikerne i å bygge nordisk fellesskap og kultur. Norden kan bli en sterk og stabilitetsskapende geopolitisk enhet i vår del av verden.
De 75 milliardene som bevilges til Ukraina, gis over Nansen-programmet, og informasjon om det på regjeringens hjemmeside gis på russisk. Et klart budskap, altså. Fridtjof Nansen fikk nærmest heltestatus for sin innsats i Sovjet-Russland under hungersnøden på 1920-tallet. Men dette er neppe et politisk aktivum eller diplomatisk kapital som vi kan trekke på i dag overfor Putins Russland.
Artikkelforfatteren er tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet og stortingsrepresentant for Høyre.
