Det nye Sverige. Foto: Steen Raaschou.
«Gjør din plikt! Krev din rett!» var det sosialdemokratiske slagordet som det svenske folkhemmet var bygget på. En byggestein i dette folkhemmet var den allmenne stemmeretten, som innebar at alle voksne borgere (menn og kvinner med én stemme per person) siden 1918 har hatt stemmerett ved riksdagsvalg.
Da ideen om allmenn stemmerett først ble reist under Opplysningstidens revolusjoner på slutten av 1700-tallet, var stemmerett imidlertid aldri ment å være spesielt universell. Den revolusjonerende ideen var at stemmeretten skulle gjelde alle selvforsørgende menn, vanligvis med en aldersgrense på 25 år. Det ble altså begrensninger både når det gjaldt kjønn og økonomi, selv om for eksempel Robespierre mente at kvinner også burde få stemme – når tiden var inne. Det kan vel anses å være nå, i tider hvor både menn og kvinner er i lønnsarbeid.
Men hva har egentlig skjedd med kravet om selvforsørgelse? Er det et krav som bør gjeninnføres? Det spørsmålet er kontroversielt i et samfunn som stadig gjentar mottoet «alle mennesker har lik verdi», men jeg mener likevel at diskusjonen må begynne.
Grunnen er enkel: Hver enkelt person stemmer med tanke på sitt eget beste. Alle som jobber, har inntekt og betaler skatt, vil prioritere at disse skattepengene brukes fornuftig. De som derimot ikke jobber, forsørges av bidrag fra andres inntekt og ikke betaler skatt, vil samtidig prioritere at skattepengene fortsetter å renne inn til egne bidrag.
Fire av ti svensker støtter hele samfunnet
I et samfunn der arbeidsledigheten er lav og arbeidsmoralen høy, er ikke dette noe problem, siden en liten prosentandel av den voksne og stemmeberettigede befolkningen da er avhengig av trygder. Men Sverige og Norge er ikke lenger slike land. Ifølge en undersøkelse utført av Svenskt Näringsliv, er det kun fire millioner av Sveriges ti millioner innbyggere som er ansvarlige for både sitt eget og resten av samfunnets levebrød. Nettstedet presenterer studien slik:
«Över 1,3 miljoner i arbetsför ålder arbetar inte alls eller arbetar så lite att det offentliga måste komplettera med ersättningar eller bidrag.
För att beräkna antalet icke självförsörjande har endast personer i arbetsför ålder (20–64 år), cirka 5,8 miljoner personer, inkluderats. Samtidigt har personer med studiemedel exkluderats, cirka 500 000 personer. De som räknas som självförsörjande är personer vars bruttolön är över 186 000 per år (15 500 kronor/månad) eller som är klassade som företagare, cirka 4 miljoner personer. Efter dessa tre steg återstår de 1,3 miljoner personer som inte uppfyller kravet, och därmed definieras som icke självförsörjande.
Det är varken realistiskt eller eftersträvansvärt att alla 1,3 miljoner ska försörja sig själva genom arbete, men de som kan arbeta ska göra det.»
Svenskt Näringsliv bruker begrepet «utenforskap» for å beskrive antall individer i arbeidsfør alder som ikke forsørger seg selv gjennom arbeid. Dette anslås å koste det svenske samfunnet minst 270 milliarder svenske kroner årlig bare i direkte overføringer og ubetalte skatter. Det inkluderer kostnadene for hele rettsvesenet (53 milliarder per år) og forsvaret (63 milliarder) til sammen.
Mer lønnsomt med bidrag enn med arbeid
Men dette er tall på et stykke papir. Det blir først interessant når man ser på betydningen av tallene og konsekvensene i samfunnet.
I august 2021 skrev Expressen om den 34 år gamle seksbarnsmoren Shukri Mohamed Hassan fra Somalia, som etter åtte år i Sverige «kunne gjøre seg forstått» på svensk. Shukri hadde fireårig skoleutdanning, var singel og hadde nettopp fått en skattefinansiert jobb. Tidligere hadde hun forsørget seg selv og barna sine på trygder, og mange lesere ble nok sjokkert over historien til Shukri:
– Jag har fått 32.000 kronor i månaden. Sverige är ett bra land, sa den somaliske seksbarnsmoren.
For å få 32.000 kroner etter skatt, må en arbeider tjene nærmere 50.000 kroner før skatt. Den svenske gjennomsnittsinntekten var 37.100 svenske kroner i 2021, ifølge Statistiska Centralbyrån (SCB). Konsekvensen av den førte politikken ble derfor at en skattebetalende lønnsmottager med middels inntekt, fikk om lag 6000 kroner mindre hver måned enn den somaliske seksbarnsmoren som skattebetaleren forsørget via tilskudd.
Som arbeider kom ikke Shukri med disse summene. Det skattesubsidierte arbeidet ga Shukri en nettolønn på 15.000 kroner i måneden, men arbeidet var ikke et tap: I tillegg til lønnen fikk hun beholde 17.000 kroner i måneden i trygder.
«Jeg vil ikke jobbe – jeg har barn»
En av Shukri Mohamed Hassans naboer het Fadi Tamim. Sammen med kone og barn kom Fadi til Sverige i 2017, og han kunne bare tenke seg å jobbe i samme yrke som hjemme i Syria: advokat. Livet i Sverige er ikke så bra som Fadi hadde håpet på – familien får 21.000 svenske kroner i måneden, og boligen betales av kommunen. Fadis kone er utdannet lærer i Syria, men nå har familien valgt å få flere barn, og kona er derfor i svangerskapspermisjon fra sin arbeidsledighet. Fadis foreldre har også flyttet til Sverige, hvor de nå får pensjon, selv om de aldri har jobbet i Sverige. Sammen med de andre ytelsene som kun innvandrere har rett til, har Fadis foreldre en høyere inntekt enn de nesten 320.000 svenske pensjonistene som ifølge statistikk produsert av EU lever i relativ fattigdom (60 % eller mindre av medianinntekten).
Fadi Tamim sier at han synes Sverige er et godt land, men det er for få jobber, og man må jobbe lange timer.
– I Syrien jobbade jag fyra timmar per dag. Men jag hoppas få ett jobb så jag slipper gå till socialen. I Syrien hade vi mycket pengar och kunde gå ut på restauranger och köpa mycket kläder. Nu lever jag helt annorlunda.
Expressen intervjuet også Amal Abbas, som immigrerte fra Irak. Amal var arbeidsledig, men hadde ikke noe ønske om å søke arbeid, og hun hadde en begrunnelse for hvorfor hun ikke anså seg egnet til å jobbe:
– Arbetsförmedlingen säger att jag ska studera för att få ett jobb, men jag vill inte. Jag är 40 år och har barn.
Shukri Mohamed Hassan, Fadi Tamim og Amal Abbas er ikke alene om å mene at Sverige er et godt land. Av Sveriges nesten 200.000 langtidsledige er halvparten innvandrere fra ikke-europeiske land, og i likhet med Shukri, Fadi og Amal lever de på ytelser i sitt nye hjemland, samtidig som de har full tilgang til de sosiale velferdssystemene.
Noen som derimot har begynt å vurdere at Sverige er et stadig dårligere land å leve i, er de svenske skattebetalerne som betaler de drøyt 30 milliarder kronene som subsidiene koster. For hver arbeidende og selvforsørgende svenske betyr dette ifølge Svenskt Näringsliv en kostnad på 67.000 kroner per år. Men selv om alle de som er lei av dagens prioriteringer – der skoler, helsevesen og infrastruktur stadig blir dårligere, mens kriminalitet og korrupsjon øker – ville stemme for en endring, betyr det mindre når systemet ikke skiller mellom å yte og å nyte.
Jo flere som er avhengig av ytelser, desto flere stemmer for ytelser – til seg selv
Forutsatt at man er svensk statsborger, har man stemmerett ved svenske riksdagsvalg, selv om man lever på stønad og aldri har betalt en skattekrone i Sverige. Selv de som ikke er svenske statsborgere, kan stemme ved kommune- og regionvalg, mens de som er statsborgere i et annet land enn EU-land, Island eller Norge, må ha bodd i Sverige i tre år.
Så hvordan vil Shukri, Fadi, Amal og de andre 200.000 langtidsledige stemme? På en politikk som krever at de som kan jobbe, skal jobbe, som krever selvforsørgelse ved innvandring og som begrenser mulighetene til å leve på stønad i flere tiår – eller på en fortsatt pengestrøm fra skattebetalere til stønadsmottakere? Your guess is as good as mine.
Men faktum gjenstår: Et land der stadig færre må forsørge stadig flere, mens de som ikke bidrar økonomisk til samfunnet kan styre samfunnets økonomiske prioriteringer, er dømt til sakte å gå til grunne.
Jeg mener derfor at det er på tide å gå tilbake til slagordet «Gjør din plikt! Krev din rett!» og dets opprinnelige betydning. Gjør først din plikt – som betyr at den voksne som kan arbeide og forsørge seg selv, må jobbe og forsørge seg selv for å bidra til fellesskapet. Krev deretter din rett – den retten som skjer gjennom stemmeretten.
Nøyaktig hvilke endringer i stemmerett som bør gjennomføres, vil bli gjenstand for intense debatter. Det skal tross alt være mulig å bli syk, arbeidsledig eller på annen måte være «ikke-produktiv» i en periode uten å miste stemmerett, og et slikt system kan selvsagt utformes. Men det at det finnes problemer å løse, endrer ingenting på det vesentlige: Stemmeretten, det vil si den direkte muligheten til å være med på å styre samfunnsutviklingen og økonomien, må forbeholdes dem som bidrar til samfunnsøkonomien. En slik diskusjon vil ikke være uproblematisk, men den må startes nå.
