Biler passerer en bomstasjon på Mosseveien E18 inn mot Oslo 14. september 2020. Foto: Heiko Junge / NTB.

Norske politikere klarer aldri å stoppe kriser før de inntreffer, samtidig som de påfører sin egen befolkning helt unødvendige kriser. Etter finanskrise, migrantkrise, terrorkrise, covidkrise, strømkrise og matpriskrise, står vi foran rentekrise og inflasjonskrise. Det strømmer på så «ingen» lenger protesterer mot bompenger og dyrt drivstoff. Én krise ad gangen i hodet er nok, derfor kan politikerne trygt planlegge ytterligere kostnadsvekst for å bevege seg på norske veier.

Den største kostnadsøkningen som noensinne er registrert for bilhold, inntraff i 2022: Mens konsumpris­indeksen steg med 5,8 prosent (den høyeste prisveksten på 34 år), matvareprisene steg med 11,5 prosent og strømprisene med 19 prosent –, steg bensinprisen med 29,4 prosent og dieselprisen med hele 39,5 prosent. Bompenger økte også kraftig, men det er på ingen måte nok: Samferdsels­departementet regner med at bompengene vil øke med 20 prosent i år, eller opptil 3 milliarder kroner. Tenk hva det gjør med privatøkonomi, bedriftsøkonomi og prisen på varetransport.

Økte bompenger kommer på toppen av den økonomiske katastrofen

Et skrekkeksempel på grådigheten er Ryfast-forbindelsen, som er verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel. For pendlere i Ryfylke koster det nå 6500 kroner i måneden med drivstoffbil og rundt 4000 kroner med batteribil. I 2023 skal satsene økes med 15 prosent. I Oslo blir det om mulig enda verre: Fjellinjen har nå 83 bomstasjoner i og rundt Oslo som drar inn 4 milliarder i året fra 1,2 millioner passeringer i snitt. Nå planlegger man en 40 prosents økning i satsene, og dette rammer ikke bare Oslo-folk:

Oslo er Norges største gjennomfartsåre, og nesten all trafikk mellom sør og nord i Norge må gjennom Oslo. Dermed er hele Norge gissel for grådigheten – for pengene brukes ikke til å opprettholde veiene i Oslo. Aftenposten dokumenterte nylig at hver fjerde meter vei er i dårlig stand, og det blir raskt verre: Den ekstreme saltingen for imaginære vinter­syklister spiser ikke bare opp biler, sko og hundepoter. Den skaper også frostspreng som raskt spiser opp veiene. Sykkelveinettet er nemlig ikke malt på en tett asfalt­overflate. Den langsgående sprekken mellom rød og sort asfalt gjør at vann lekker inn og eroderer veibanen.

Veier som før holdt i 20 år, blir nå rene krøtterstier på 5 år. Likevel skal ikke bompengene brukes til å utbedre veistandarden: I Stavanger bruker politikerne 30 prosent av bompengene til bilvei, mens 70 prosent skal finansiere kollektiv­trafikken. I Oslopakke 3 er det enighet om at 89 prosent av bominntektene skal gå til buss, bane og sykkel – og ikke minst kjøp av nye trikker, samt byggingen av milliard­sluket Fornebubanen. Hele Norges gjennomgangs­trafikk er altså gissel for Oslo-byrådets grønne selv­utviklings­prosjekt.

Et historisk landeveisrøveri

Norge har hatt bompenger siden man innførte det på Vrengen bru mellom Tjøme og Nøtterøy i 1932. Det var flere slike lokale tiltak på 1950- og 60-tallet, men startskuddet for bompenger på riksvei­nettet gikk for alvor i 1975, da man satte opp Norges første veibom på E18 ved Kjellstad i Lier. Den ble nedlagt 31. desember 2001, etter at 202 millioner trafikanter hadde kastet 1,8 milliarder kroner ut av vinduet – bokstavelig talt. For den gang var cash king, og det var tungvint, dyrt og skapte endeløse køer. Men med kortbruk og digitale penger løsnet det for norske politikere, som alltid vil være i forkant på avgifter:

Bergen åpnet bomring 1986, Oslo i 1990. Trondheim i 1991, og disse tre er Europas eldste. Etter år 2000 spredde uvesenet seg som kreft i samfunnsveven, og det kommer stadig nye bomringer. I 1985 utgjorde bompenge­andelen 15 prosent, men hele 45 prosent i 2010, og det var også verdensrekord. Dette skjedde paradoksalt nok samtidig med at statens inntekter vokste til høyder ingen hadde drømt om.

Norge trenger ikke bompenger; politikerne innfører det fordi de kan

En faktor som gjør bompenger enda verre for nordmenn, er at politikerne selv ønsker en spredt bosetning så «hele landet skal tas i bruk». Det gjør veinettet i Norge til selve blodomløpet for samfunnet vårt. Ingen befolkning i Europa er mer avhengig av veier, bilen og transport enn nordmenn. Det er dette Stortinget har gått til angrep på. De har tatt hele Norge som gissel for sin egen grådighet, for de vet at folk ikke har noe valg.

Det finnes ingen rettmessige eller anstendige grunner til å kreve bompenger i Norge. Alt som tyter ut av politikerne, er bort­forklaringer, løgner, grønn moralisme og krokodille­tårer for sin syke mor. Norge fikk verdens mest kostbare bompenge­system fordi grådige politikere visste at de ville slippe unna med det. Men naturligvis har det blitt protester:

I desember 2016 hadde bergensere fått nok, og hissige bilister aksjonerte minst tre ganger. Over hele landet spredde det seg folkeopprop, bilaksjoner og demonstrasjoner fra Kristiansand til Tromsø. Det hjalp ikke at Fremskrittspartiet satte norgesrekord i bompenger i regjering – i den grad at den bilkjære, men klima­hysteriske samferdsels­ministeren Ketil Solvik-Olsen ble «gudfar» for et helt nytt bompenge­parti. Det illustrerer jo omfanget av etikk-sammenbruddet.

Landeveisrøveri har blitt «nødvendig»

Politikere i Norge kjenner imidlertid norske velgere: Nordmenn husker lite, glemmer fort og tilgir alt. Bare man fôrer norske velgere med fett valgflesk og stadig nye kriser, glemmer de helt å være forbanna. Det er ikke plass til mer enn én krise ad gangen i hodet, og derfor kommer velgerne alltid tilbake til Høyre og Arbeiderpartiet.

Stortinget, som kollektivt forsvarer bompengene, vet at folk har gitt opp i avmakt. De pumper ut resirkulerte løgner om at bompenger er nødvendig, at det bidrar til «raskere gjennom­føring av prosjekter», og framskynder utbygging av nødvendige veier, broer og tunneler. Dessuten skal de regulere rushtiden til beste for alle, og i tillegg redde klimaet. Intet mindre.

Alt dette er avlednings­manøvrer for pur, primitiv og kynisk grådighet – og fiendene av norsk bilkultur har på ingen måte tenkt å stoppe: Gjennom det sleipe propaganda­uttrykket forurenser skal betale vil avgiftene for bilkjøring bare eskalere – ikke minst gjennom såkalt veiprising, som innebærer at du må betale avgift for hver meter du kjører, gjennom overvåking av samtlige biler.

Naturligvis er dette et ulovlig angrep på friheten, menneske­rettighetene og retten til fri ferdsel. Denne retten ble inntatt i Grunnloven § 106 for bare fire år siden for å sørge for at alle asylsøkere skal kunne flytte til slekta i Oslo og omegn, og lyder slik: «Alle som oppheld seg lovleg i riket, kan fritt ferdast innanfor grensene og velje bustad der.» Men tro meg: Stortings­partiene vil tvinge frem at dette ikke gjelder biltrafikk eller transport. Ingenting skal få ødelegge det profitable landeveis­røveriet.

En økonomisk katastrofe som skal redde fremtiden

I 1975 innførte man altså bompenger for å bygge motorveier. Det var en helt unødvendig ekstraskatt for bilister som allerede hadde de høyeste bilavgiftene i verden. Det var også direkte umoralsk, siden bilistene allerede hadde betalt for veiene. Nå er staten rikere enn noensinne, og likevel har den dårligere råd. Derfor må bompenger gå til en haug andre samfunns­funksjoner du allerede har betalt skatt for:

Den politikerstyrte innføringen av batteri­biler splitter norske bilister fordi de rikeste, som har råd til ny luksusbil, ikke lenger trenger å bidra til fellesskapet i form av moms, bilavgifter eller drivstoff­avgifter. Dette koster nå staten så mye at tapet må hentes inn fra andre bilister. Likevel klarer ikke batteri­folket å begripe at de er med på noe som er fundamentalt galt og urettferdig.

Men nå er festen over, og fra 2025 blir nye drivstoff­biler ulovlige å selge. Da vil antagelig batteri­biler få samme avgifts­regime som drivstoff­biler hadde, og det vil desimere hele bilmarkedet og den norske samfunns­veven – ettersom batteri­biler er vesentlig dyrere å produsere enn drivstoff­biler.

Det uttalte målet bak denne politikken er at bare de rikeste skal ha råd til bil, mens de andre skal sykle eller ta bussen i 15-minutters byer. Dette marerittet funker kanskje for barnløse Oslo-folk, men ikke for resten av Norge. I resten av landet må folk bare blø og bla opp hva det koster å ha bil. Hverdagen går ikke rundt uten.

Hvorfor gjør ikke politikerne noe?

Det er mange som nå lurer på hva politikerne holder på med. Sist ut var Børre Skiaker i KNA, som er bekymret fordi regjering og storting ikke gjør noe som helst hverken med bilavgifter eller bompenge­nivå. Han påpeker at hver fjerde bilist har kuttet ut hobbyer og fritids­aktiviteter for seg selv og barna. Blant dem med lav inntekt er det seks av ti. Men hva har KNA gjort for å stoppe det?

Hva har NAF og KNA gjort for advare medlemmene mot den grønne galskapen som er fundamentet for ytterligere prisøkninger? Ingenting. De støtter også «grønt skifte» og politisk vedtatte batteri­biler fordi vi må «oppfylle våre klimamål» og «omstille oss til en karbonfri økonomi».

Det kommer riktignok aldri til å fungere, men det kommer til å bli jævlig dyrt. Og det kommer på toppen av prisøkning på forsikring, verksted, service og alt annet rundt bil, og derfor tenker folk flest at snart tar vel politikere grep og redder hverdagen vår? Da har man ikke forstått dagens politiske adelskap:

Det blir ingen stopp for pris­karusellen. Ingen pris­nedsettelse. Ingen frelse. Bilbrukere er både gissel og bytte. Det blir nok mange fagre valgløfter, men de har ingen verdi:

Dette landeveis­røveriet er nemlig ingen ulykke. Det er en systematisk, villet og ønsket politikk gjennom tre tiår. Resultatene er nøyaktig etter de politiske ønskene (ikke minst fra førings­offiserene i EU) og helt i tråd med hva politikere fra rød og blå blokk har lovet: Bilen er en forurensende faktor som skal vekk fra fremtidens grønne paradis. Den SKAL være et luksusgode for de få. Fordi klima.

Og det vil ødelegge både næringslivet, økonomien din og landet vårt. Biler og trafikk er nemlig IKKE et problem. Det er livsblodet i samfunnet.

Du kjører ikke for mye. Du kjører for lite.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!