Solen er på vei ned i Nantong i den kinesiske Jiangsu-provinsen, der et kullkraftverk ligger ved bredden av Yangtse-elven, 12. desember 2018. Foto: Chinatopix via AP / NTB.

USAs forsøk på omstrukturering til «karbon­nøytral» økonomi svekker landets industri­elle base, mens Kina ekspanderer sin, takket være økt bruk av fossile energi­kilder. Det svekker USAs sikkerhet, fastslår professor David K. Gattie, en energi­politisk ekspert ved University of Georgia som tidligere har vitnet om energisaker for den amerikanske Kongressen.

Den amerikanske administrasjonens overdrevne fokus på «avkarbonisering» har på denne måten skapt geopolitisk blinde flekker, skriver Gattie i The Hill, en Washington D.C.-basert avis som dekker ting som skjer politisk i den amerikanske hovedstaden.

Gattie konstaterer at det er blitt vanlig å ta det for gitt at det pågår en uunngåelig overgang fra fossile til fornybare energikilder som man er forpliktet til både å akseptere uten skepsis eller diskusjon – og bidra til å fremme ved å støtte opp under den rådende klimapolitikken.

Den som måtte tenke at dette er en farlig vei å gå, fortsetter han, blir lett institusjonelt stemplet som «klimafornektere» av folk som er fullstendig overbevist om at det ikke er noen vei utenom at USA slutter å bruke fossile energikilder.

For ikke å sette seg selv ut av spill, ser Gattie seg nødt til å avlevere en obligatorisk trosbekjennelse: «Klimaendringer er en berettiget bekymring med konsekvenser for den nasjonale sikkerheten.» Men blås nå i det, for alt det andre han skriver, er fornuftig – fremfor alt at det rådende klimaparadigmet har konsenkvenser for sikkerheten som blir ignorert:

The stakes for our country are real. Restructuring the world’s largest, most important industrial economy and greatest military power exclusively on a goal of carbon reduction isn’t exclusively a climate science issue — it’s a geopolitical issue with national security implications unaccounted for in decarbonization models.

Det sittende regimet anser klimaendringer som verdens største problem:

The Biden-Harris administration has positioned climate change at the center of U.S. foreign policy and national security, classifying it as the greatest shared problem in the world.

Til tross for at det innbilte problemet antas å være globalt, gjøres det kolossalt kostbare, ensidige forsøk på å løse det:

This is serving as the foundation for an evolving 21st-century U.S. industrial policy to phase out fossil fuels and accelerate the transition to renewable energy. Hailed as the most ambitious climate action in U.S. history, it’s being advanced with hundreds of billions of taxpayer dollars.

For å vinne den kalde krigen mot Sovjetunionen, trengte USA en sterk og mangfoldig industriell base, fastslår Gattie. Og det som først ble kalt «det militær-industrielle kompleks», kom etter hvert også til å omfatte akademia. Men dermed ble en av vitenskapens grunnpilarer truet, nemlig uavhengigheten:

The responsibility of academia, after all, is to communicate ideas or facts, without fear of reprisal, even when inconvenient to political or economic interests.

Status for akademia i dag er at vitenskapsfolk vanskelig kan tale staten midt imot:

Career success is directly linked to grant funding, much of which is sourced from the federal government. The ability to publish in academic journals is equally tied to job performance and advancement.

Den akademiker som måtte ha innsigelser til «avkarboniseringen», gjør dermed ikke karriere:

With the federal government backing the mandated solution of decarbonization, there is little incentive for tenured or tenure-seeking professors to challenge this “settled” industrial policy, and hundreds of billions of taxpayer dollars incentivizing acceptance and promotion of it.

Dermed er man nærmest garantert intellektuell innavl:

Grant funding and space in academic journals are limited for those challenging the accepted solutions, which risks reducing academia to an echo-chamber on this subject.

Med for mye innavl blir man en tosk – og det kan være farlig:

Such cognitive tunneling has blind spots for geopolitical realities.

Det som har gjort Vesten vitenskapelig overlegent resten av verden, er fremfor alt at man legitimt har kunnet utfordre etablerte ideer, mens land utenfor Vesten har hatt autoritære tradisjoner som har gjort det mye vanskeligere.

I dag har altså USA kopiert de dummeste tingene Kina har pleid å gjøre, noe man utvilsomt ser veldig klart i Beijing. Og der er man alt annet enn toskete: Hvis USA vil svekke seg selv med «det grønne skiftet», lener man seg rolig tilbake og lar det skje – og går selv stikk motsatt vei:

China, via its ruling Chinese Communist Party (CCP), is expanding its economy and diversifying its industrial base to displace America as the world’s most influential superpower. It is are increasing its use of fossil fuels — commodities China can procure even cheaper, making its industrial outputs even more competitive, for every ton of coal or barrel of oil the U.S. chooses not to consume.

For det kinesiske kommunistpartiet er ikke klimaendringer verdens største problem. De eneste problemene der på huset, er alt som måtte være til hinder for Kinas strategiske fremvekst og veien mot å bli verdens dominerende supermakt.

Klimapolitikken er bare en bonde på Kinas sjakkbrett, mens den er en konge på USAs, konkluderer Gattie. Det er altså krystallklart at «det grønne skiftet» er en geostrategisk felle, og både USA og resten av Vesten har gått i den. Jo lenger vår sivilisasjon venter med å komme seg ut av den, desto dårligere er sjansene til å klare det.

Gattie skriver at han nylig har forklart disse tingene i et vitnesbyrd for energikomiteen i Representantenes hus.

Professoren i Georgia går sokratisk til verks:

The question we must answer is this: How will a unilateral energy transition and industrial policy focused on decarbonization impact America’s civilian and military industrial base, its capacity to project national power and its standing on the global stage relative to its most strategic great power competitor, CCP-led China?

Faren er at de som ble forelagt dette spørsmålet, er for tette i pappen til å skjønne hva som står på spill.

Gattie hjelper dem litt. Klimapolitikken må veies opp mot den geopolitiske trusselen, konkluderer han:

Rather than exclusively using decarbonization of the U.S. economy as the supreme if not singular answer to the existential threats we face, we must measure climate policy solutions against the geopolitical threat of the CCP.

For å få til dette, må akademikere bli mer kritiske, formaner han – trolig forgjeves. Vitenskapsfolkene som fremfører seriøs kritikk av klimapolitikken fra stillinger i akademia, er sorte svaner, de aller fleste av dem også i en alder hvor de ikke risikerer stort lenger.

Men for dem som vil bevare den vestlige sivilisasjonen, er risikofrihet en luksus de ikke lenger kan tillate seg. Hvis folk ikke står opp for sin egen sivilisasjon, dør den.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!