Skattebetalere i Norge, Sverige og resten av Norden har i flere tiår blitt lært opp til at de må vise tilbakeholdenhet for å hjelpe «utsatte grupper». Disse sårbare gruppene er alltid de samme: mennesker med innvandrerbakgrunn. Selv om disse ikke sjelden har reist over hele kontinenter på vei til sitt endelige reisemål i nord, blir de sett på som svake og med konstant behov for hjelp, snarere enn som de driftige og sterke individene de er.

Men dét er ikke nok. Innvandrere anses også som ute av stand til å ta ansvar for egne handlinger. Alle handlinger, fra butikktyveri og religiøs ekstremisme til æresbasert undertrykkelse, vold og drap, blir sett på som begredelige, men naturlige konsekvenser av det som vanligvis beskrives som «sosio-økonomisk sårbarhet» i det nye hjemlandet.

Myndighetene arbeider etter prinsippet om at innvandrere alltid trenger hjelp. Etniske nordmenn eller svensker som har behov for støtte, anses samtidig for å være skyld i sin egen ulykke. For å sitere en svensk sosialsekretær som svarte en hjelpesøkende, etnisk svensk alenemor: «Som svensk har du hatt alle muligheter til å lykkes. Trenger du fortsatt hjelp, har du deg selv å takke.»

Over tid har en rollebesetning blitt sementert: Innvandreren er alltid den svake, det konstante offeret for de innfødtes alltid tilstedeværende rasisme. Som bot skal de som har bodd i landet i generasjoner, gi dem som nettopp har kommet hit, alt de sistnevnte trenger – og denne ordren skal det ikke stilles spørsmål ved. Den minste kritikk av dagens orden tolkes som bevis på rasisme, hat og ondskap.

Men den nåværende resesjonen endrer alt, og nå må vi begynne å stille oss selv spørsmålet: Hvem er – egentlig – mest utsatt i et samfunn preget av inflasjon, høye renter og urimelige matpriser?

La meg gi et eksempel: Alle som har kommet til Sverige som innvandrere de siste tiårene, har fått hjelp fra samfunnet med bolig, innredning (ned til minste panne og pute), klær, språkopplæring, utdanning, førerkort, tannpleie og fritidsutstyr – alt gratis eller finansiert med «lån» som ikke skal betales tilbake. Skattebetalerne betaler regningen.

Du trenger ikke jobbe, i stedet er det fullt mulig å leve av ulike former for tilskudd, og selv denne kostnaden belaster skattebetalerne, uansett hvor absurde forholdene er: Svenskene husker for eksempel den syriske mannen som i 2017 vakte oppmerksomhet fordi han, hans tre koner og 16 barn hadde fått tre borettslagsleiligheter kjøpt for 14 millioner svenske kroner av Nacka kommune.

Den syriske 16-barnsfaren er ikke unik. For bare noen dager siden skrev Göteborgs-Posten (GP) at en somalisk familie med ni barn er «i fare for hjemløshet» fordi de har bodd i midlertidige boliger betalt av kommunen i mange år. GP glemte imidlertid å fortelle at familien, som venter sitt tiende barn til sommeren, forsørger seg ved hjelp av barnetrygd. Journalisten Joakim Lamotte måtte fortelle om det i stedet.

Konkret betyr dette at disse, og tusenvis av andre innvandrerfamilier, får alle levekostnadene dekket av svenske skattebetalere. Til tross for dette kalles de «sårbare», og når barna deres rekrutteres av de kriminelle gjengene, er også dét svenskenes feil. Ifølge en tekst publisert i Expressen denne uken stilles det rett og slett for store krav til innvandrerforeldre i forstedene.

Så hva skjer nå, når rentene stiger, mat, strøm og gass blir stadig dyrere og inflasjonen skyter i været? Blir «de sårbare» og trygdeavhengige innvandrerne i forstedene rammet? Nei. De har ingen boliglån, ingen studielån og ingen lån til førerkort, sofaer eller senger. Vil kostnadene ved innkvartering og overnatting øke? Blir maten dyrere? Eller reiser til hjemlandet? Sosialtjenesten (= skattebetalerne) betaler.

Svenske skattebetalere får derimot ingen støtte (bortsett fra en symbolsk tilbakebetaling av strømavgiften). Svenske familier som ikke har fått gratis bolig, trues nå med utkastelse etter som rentekostnadene skyter i været. Samtidig skal studielånene, billånene, maten og reisene til jobben betales – fra allerede beskattede penger, penger som betaler for opphold for de trygdeavhengige i forstedene.

Media rapporterer om arbeidere som ikke har råd til å kjøpe mat til barna sine – og publiserer samtidig oppskrifter på passende festmat som skal serveres under «den hellige fastemåneden».

Når de stakkars sårbare individene i forstedene ikke ser noen annen utvei enn å bli kriminelle, er det de etniske svenskene som får hjemmene sine sprengt, døtrene voldtatt og sønnene ydmyket. Samtidig kommer det nye rapporter som bekrefter påstanden om at etniske svensker snart vil være en minoritet i eget land, og til tross for at Sverige skiftet regjering ved forrige valg, har ikke innvandringspolitikken endret seg – det deles fortsatt ut oppholdstillatelser i samme takt som før.

Kostnadene til hundre tusen nye innbyggere per år fordeles på de stadig mer økonomisk stressede skattebetalerne, som i tillegg til å forsørge sin egen familie, også tvinges til å bidra med 270 milliarder per år for å forsørge de trygdeavhengige.

Så hvem er – egentlig – sårbar i dag?

I dag er rollene snudd om. Innvandrerne i forstedene som mottar sosialytelser, slipper å bekymre seg for økonomien og fremtiden, mens den svenske middelklassen ikke lenger har råd til å spise seg mett. Lavkonjunkturen har forvandlet skattebetalerne til de nye sårbare – og når den erkjennelsen når våre nasjoners innbyggere, venter en interessant fremtid.

 

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.