Folk protesterer mot Israels statsminister Benjamin Netanyahus planer om rettsreformer i Tel Aviv den 18. mars 2023. Foto: Ohad Zwigenberg / AP / NTB.
Israel
Rutinemessig når sjansen bød seg til presumptiv negativ omtale av den jødiske staten, rykket de velkjente Midtøsten-bedreviterne ut med harmageddon-varsler. Statsminister Benjamin «Bibi» Netanyahu var i ferd med å tre inn i Putin-enes, Kim il-Sung-enes og Lukasjenko-enes rekker. Israel var rett og slett på god vei til totalitært diktatur.
Ikke uventet for oss som nå engang bor og lever hverdagen her i landet, punkterte ekspertenes spådommer eller forhåpninger.
Netanyahu-koalisjonens juridiske «stormangrep» mot høyesterett er utsatt, les: lagt under flere lag is. Israels LO-avart, Histadrut, har avlyst generalstreiken, trafikken går som vanlig fra flyplassene, og kvikke forhandlingsforslag lyder fra den politiske opposisjonen. Demonstrantene som i flere helger har fylt israelske gater, er plutselig mer opptatt med å forberede seg til pesach, den jødiske påsken.
Nei da, alt er ikke kumbaya og kyss og klem. Forvarsministeren som fikk sparken av Bibi for illojalitet, må erstattes i løpet av få timer. En slags forsoningsprosess mellom de 40 prosent av befolkningen som støttet Bibi og de 40 prosent som protesterte mot ham, må langsomt gro seg til.
Israels venner, men ikke minst landets fiender, har med stor interesse fulgt det gryende kaoset i landet. Vennene i utlandet, jøder og ikkejøder, sukket og ba om at Israel ikke måtte gå til grunne i et hav av borgerkrig og uopprettelig splittelse. Enkelte av de nye vennene i Abraham Accords frykter et svakt Israel, som de hadde sikret seg, ikke minst som et bolverk mot Iran.
Våre fiender fulgte om mulig enda mer interessert med, i håp om at det foran skisserte nettopp skulle skje. Iranske medier var faktisk de mest nøkterne og forsiktige med varsler om Den lille satans sorti. Om ikke kloke av erfaring, så i alle fall fordi de for lengst har analysert jødenes evne, militære styrke og hang til samhold mot ytre fiender.
Apropos ytre fiender, som det aldri har vært mangel på i løpet av Israels snart 75-årige historie, kan det se ut til at Hizbollah vil prøve en ny taktikk. Den Hizbollah-vennlige libanesiske avisen al-Akhbars redaktør Ibrahim Amin, som har gode forbindelser til terrorbevegelsens ledere og ofte er deres underforståtte talerør, sier at Hizbollah vurderer bedre «samarbeid» med palestinerne i Judea og Samaria (Vestbredden), og at endemålet er en totalomfattende intifada mot alt som er israelsk der, og etter hvert i hele den jødiske staten.
Hvorvidt palestinernes president Mahmoud Abbas skal kalles indre eller ytre fiende, er opp til den enkelte. I alle fall fyller Arafats arvtager, også benevnt «terrorist i dress og slips», 88 i år. Så langt er alle enige. De som måtte ønske å sende ham bursdagshilsen 26. mars, bør vente litt; noen «eksperter» (igjen) mener bestemt at den store dagen er 15. november. Uansett, en stille maktkamp med fare for lange knivers netter er allerede i gang. Abbas ble valgt til president i 2005 (!) – og siden har han klokelig ikke holdt flere valg. Den som skal fylle hans lukrative (bokstavelig talt) sko når den tid kommer, kan bare håpe på å bli sittende med samme maktsfære som Abbas: president for de palestinske selvstyremyndigheter, formann i PLO og leder for Fatah.
Et økende antall arabiske land er blitt villig til å inngå kompromisser vedrørende forholdet til Israel. Ikke fordi de er på vei til sionisme, men av høy egeninteresse – og sikkerhet. Palestinerne synes derimot fastlåst i en alt-eller-ingenting-strategi kontra Israel. Uten et pragmatisk strategiskifte vil de oppnå ingenting snarere enn alt.
Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
