Frankrikes president Emmanuel Macron og Canadas statsminister Justin Trudeau gir hverandre en klem i nærvær av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen under Global Funds sjuende «Replenishment Conference» i New York den 21. september 2022. Foto: Evan Vucci / AP / NTB.

Hvis du er forbruker i dagens samfunn, er inflasjon bare ett av problemene som rammer deg. Samtidig som prisene går opp, fortsetter kvaliteten å gå ned. Det de fleste butikkene har å tilby deg, kan grovt kalles «billig dritt». Den økonomiske skribenten Charles Hugh Smith har da også gjentatte ganger advart om at nedgangen i den amerikanske økonomien er det naturlige resultatet av en «nyliberal-hyper-finansialisering-hyper-globaliseringsmodell», der kvasi-monopolistiske produsenter masseproduserer varer med billigst mulige komponenter. Kunder med få andre kjøpsmuligheter tvinges til å akseptere at det de kjøper, sjelden har varighet over tid.

«Planned obsolesence» («planlagt foreldelse») kombinert med et marked som er fritt marked «kun i navnet», skaper et rigget system der forbrukerne tvinges til å betale mer og mer, samtidig som de eier mindre og mindre av varig verdi. Hvitevarer som pleide å virke fint i flere tiår, klarer seg knapt gjennom den lovpålagte garantiperioden. Metallverktøy som tidligere kunne gå i arv fra en generasjon til den neste, har nå en tendens til å ruste etter at de har vært brukt på en håndfull jobber. Husholdninger med begrensede økonomiske midler puster lettet ut når dyre elektroniske enheter overlever mer enn to år. Omtrent alle som er gamle nok til å huske terrorangrepene den 11. september 2001, kan fortelle historier om produkter de kjøpte for lenge siden som var betydelig billigere, men likevel mye mer pålitelige.

På samme måte er kundeservicen blitt dårligere enn den noen gang har vært. Prøv bare å få tak i et ekte menneske på telefonen. Det er nesten umulig. Automatisert assistanse har overtatt for de fleste kjøpsopplevelser. Bensinstasjoner, gatekjøkken og nærbutikker har erstattet mennesker med selvbetjeningskasser. Selv et besøk i en dagligvarebutikk krever ofte rutinemessig bruk av selvutsjekking. Det har blitt helt normalt å være vitne til at folk lemper alt ut av handlekurvene, skanner hver enkelt vare og putter dem i poser, før de legger posene tilbake i handlevognene, betaler og går. Det er nedslående å tenke på at hjelpsomme, smilende ansatte for ikke så lenge siden jobbet hardt for å utføre alle disse tjenestene som en normal del av forholdet mellom en bedrift og dens kunder.

Å kutte kostnadene for ekstra ansatte, hvis timelønn har blitt presset høyere og høyere av minstelønnslover som skal holde arbeiderne tritt med de økende prisene på alt, kan bidra til å forhindre at et allerede oppblåst kostnadsnivå stiger enda mer. Det er ganske sjokkerende at kunder gjør jobber som tidligere ble utført av lønnet personell. Man kan vanskelig gjøre annet enn å konkludere med at «fremgang» i markedet heller synes å være en «tilbakegang».

Politikerne ser ut til å være på vei i samme retning. Politikken har alltid vært kjent for å tiltrekke seg minst like mange ambisiøse «tomme dresser» som dyktige ledere. Fordums store tenkere, forfattere og talere som av og til steg til topps i politikken, ser ut til å ha forlatt scenen for godt.

Winston Churchill ledet ikke bare Storbritannia til seier under andre verdenskrig. Han vant også Nobelprisen i litteratur i 1953 «for sin mestring av historisk og biografisk beskrivelse, så vel som for strålende talekunst i forsvaret av opphøyde, menneskelige verdier».

Daniel Patrick Moynihan representerte ikke bare New York som amerikansk senator, men trakk også veksler på sin sosiologiske ekspertise mens han tjenestegjorde i Arbeidsdepartementet. Der produserte han en grundig rapport om endemiske årsaker og mulige løsninger for å bekjempe systemisk fattigdom i USA.

President Abraham Lincolns lederskap var ikke bare avgjørende for å bevare unionen. Han var også en dedikert student hele livet. William Shakespeares verker lå alltid på skrivebordet hans i Det hvite hus.

Kontrasten til de som bekler høye embeter i dag, er slående. Den bredere offentligheten ser ingen store statsmenn som ruver over flokken av selvsentrerte og kyniske, politiske lemen. Få profesjonelle politikere, spesielt de i USA, er i stand til å holde en lengre, offentlig tale uten assistanse. Altfor mange er avhengige av hjelp fra telepromptere eller lignende enheter som de bruker for å gjengi et skript noen andre har skrevet. Uansett hvor trivielt eller uformelt budskapet måtte være, bruker de teleprompter, noe som tyder på at enten de selv eller stabene deres ikke kan stole på hva som ellers kunne ramle ut av munnen på dem.

I stedet for å gå inn i politiske verv etter å ha utrettet store ting på andre felt, velger det store flertallet av dagens embetsmenn politikk som et slags livslangt kall. Sluttresultatet er at vestlige regjeringer er fylt til randen av mennesker som fullstendig mangler kunnskap og erfaring fra livet i den virkelige verden.

De siste tiårene har det vært en trend i Vesten å dytte så unge og uerfarne politikere som mulig inn i så høye kontorer som mulig.

Mange av de mest kjente politikerne i dag hadde ikke før vunnet en liten valgseier før kollegene deres begynte å presse dem inn i regjeringsroller på toppen av det politiske hierarkiet. USAs tidligere president Barack Obama, Canadas statsminister Justin Trudeau, Frankrikes president Emmanuel Macron, Storbritannias statsminister Rishi Sunak, Finlands statsminister Sanna Marin, New Zealands tidligere statsminister Jacinda Ardern og hennes etterfølger Chris Hipkins, klatret alle til de store høyder av nasjonal makt usedvanlig tidlig i karrieren.

Når du ser på lovgiverne, presidentene og statsministrene som leder vestlige nasjoner på verdensscenen i dag, er det lett å tro at den raskeste veien til politisk makt er å utrette lite i den virkelige verden, og å klatre opp den politiske pyramiden før det har vært tid til å gjøre og lære av feil. Et system er neppe ideelt når de som mangler erfaring og har lite å vise til, får ansvar for å overprøve selv de som har bred erfaring og dokumenterte resultater.

På den annen side har du USAs president Joe Biden, den eldste som noen gang har sittet i Det hvite hus. I nesten et halvt århundre som folkevalgt har han hatt sjansen til å begå mange feil, og å korrigere dem. Det har gjort ham så «erfaren» at det knapt går en uke uten at en journalist stiller spørsmål ved hans mentale kapasitet, om han har evne til å gjøre jobben som kreves, eller om han tåler «slitasjen» den harde presidentjobben medfører.

To historier som illustrerer «forsøplingen» av produkter, dukket opp nylig i forbindelse med spørsmål om ektheten av en presidenttale. Den første viste en falsk video, laget ved bruk av kunstig intelligens, der Biden angivelig kunngjorde implementeringen av Selective Service Act – et forslag om at unge amerikanere født på en bestemt dato, skal kunne innkalles til militærtjeneste. Midt i den økende spenningen med Russland og Kina var det mange amerikanere som kom over videoen, som feilaktig trodde at USA offisielt hadde gått til krig.

Den andre videoen, der Biden på sin forvirrende og svevende måte å snakke på holdt en tale om helsevesenet, ble feilaktig stemplet som «konstruert», eller «falsk» av nok seere til at Twitter faktasjekket den: «Dette er i virkeligheten et uredigert, legitimt opptak fra en Joe Biden-tale som fant sted 28.2.23.» I en verden der falske videoer nå har blitt bemerkelsesverdig enkle å konstruere, er alles troverdighet og rykte i fare.

Produkter med dårlig kvalitet og politikere uten substans, er ikke noe nytt. Enten du bruker penger til å kjøpe varer og tjenester, eller stemmer ved valg, gjelder prinsippet om å undersøke hva du kjøper, eller hvem du stemmer på. Allikevel kan det være lurt å ta i betraktning at de politiske og økonomiske «piratkopiene» som oversvømmer dagens vestlige markeder, har noe til felles.

Et nigeriansk ordtak advarer mot små, syngende fugler med høye stemmer, fordi de nesten alltid har mye sterkere beskyttere gjemt bak tykkere blader. Det dagens vestlige politiske ledere kanskje mangler av erfaring eller evne til pålitelig retorikk, tar de igjen med bombastiske uttalelser.

Helt siden begynnelsen av covid har «Build Back Better» blitt repetert om og om igjen av «unge globale ledere» som strømmet til Klaus Schwabs World Economic Forum (WEF) i Davos. Da Schwab og hans WEF-kompanjonger så covid-tragedien som sin mulighet til å lansere «Great Reset», og derigjennom forvandle globale markeder, styresett og maktstrukturer, var bortimot alle vestlige politiske ledere enige. Synkroniteten dem imellom er nok til å få deg til å lure på om det er landet ditt eller World Economic Forum som styrer. Det er mulig, som det nigerianske ordtaket advarer, at dagens vestlige politiske ledere kvitrer om «Build Back Better» så høyt som de gjør fordi Klaus Schwabs økonomiske rovdyr lurer i buskene rett bak dem.

I så fall har Vesten blitt et oligarki bestående av økonomiske «eliter.» Det hjelper ikke hvor mange ganger dets politiske ledere hyller «demokratiets dyder» i festtaler. Et finansielt oligarki som står over den politisk makten, er som et fabrikkmonopol for økonomien: I begge markeder masseproduseres varer ved hjelp av billigst mulig komponenter. Sluttresultatet er systemer som bukker under, og at produkter lett går i stykker. Hvis vestlige politikere er like annenrangs i disse dager som produktene kundene altfor ofte finner i butikkene, kan det være en enkel grunn: Internasjonale, finansielle giganter produserer, selger og eier begge deler… og planlegger kanskje å eie deg også.

J.B. Shurk skriver om politikk og samfunn. Artikkelen er opprinnelig offentliggjort hos Gatestone den 22. mars 2023.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Hvorfor ble kunsten like dårlig som varene og politikerne? Kjøp Paul Grøtvedts bok her!