Humza Yousaf. Foto: Skottlands regjering / cc by 2.0 / Wikimedia Commons.
Skottland står foran et lederskifte. Favoritten til å overta som førsteminister etter Nicola Sturgeon er Humza Yousaf, mannen bak den omstridte loven om hatkriminalitet, elendige resultater i helsevesenet og forakt for hvite skotter. Men det er ikke bare skotter som føler seg uglesett av Yousaf.
The Indian Council og The Muslim Council of Great Britain publiserte nemlig 22. mars en felles erklæring der de skriver:
Humza Yousaf is not the right person for the role. We trust Ash Regan or Kate Forbes (de andre kandidatene, red.) as First Minister and urge people to vote for one of them, who would heal the damage and be better for Scotland. Humza Yousaf is not competent. We stand with the Indian community and agree with their concerns.
The Indian Council beskriver Yousaf som en som nører opp under spenninger mellom ulike folkeslag, spesielt hinduer, og sammen med The Muslim Council ber de om at han svarer på følgende spørsmål, som allerede er blitt stilt til de to andre lederkandidatene, som f.eks. om barn utenfor ekteskap er «tillatt», og «hva er en kvinne?»
Spørsmålene virker kanskje merkelige for norske lesere. Men dette var spørsmål som ble stilt til Kate Forbes og Ash Regan, som også stiller til valg. Mens Forbes er favoritten til å overta blant skotter, med 33 prosent bak seg, er Yousaf på andre plass med 25 prosent. Regan er på en klar tredjeplass. Blant medlemmene av Scottish National Party (SNP) er Yousaf og Forbes omtrent like populære. Det er Yousaf som er partiledelsens yndling.
Forbes er medlem av The Free Church of Scotland, et lite kirkesamfunn som er bokstavtro mot Bibelen. Fordi Forbes svar ikke var i samsvar med den nye religionen – woke sosial rettferdighet – blir hun anklaget for å ville ta Skottland tilbake til før den seksuelle revolusjonen, og for å være en transfob (som hun er ifølge Scottish National Partys egne statutter).
Forbes blir også beskyldt for å være en «Tartan Tory» – altså en konservativ skotte, noe som SNP har beveget seg lenger og lenger vekk fra i de seneste årene. Tvert imot er de ikke bare ultraprogressive når det gjelder sosiale spørsmål, de har også høynet skattenivået og økt den offentlige pengebruken. Det er mye som er «gratis» i Skottland – busstransport for alle under 22 år, Paracet og plaster på apoteket, og medisiner som fåes på resept, blant annet. Ash Regan regnes også som mer konservativ enn Yousaf, og er i likhet med Kate Forbes en «transfob» – det vil si en som synes biologiske kvinner skal få beholde sine egne garderober, krisesentre og kvinnefengsler, uten at menn som sier de er kvinner, får innpass.
Slik sett er Yousaf et symbol på «det nye Skottland», eller rettere sagt «det nye SNP». Alex Salmond, tidligere førsteminister, beskriver situasjonen som «totalt absurd». Woke-ideologien er en tåpelig, importert ideologi, sier han, og tjener ikke uavhengighetssaken. En nylig meningsmåling viser at støtten for uavhengighet har falt fra 53 prosent til 47 prosent.
Mr Salmond branded the saga as «self-indulgent nonsense», with Mrs Sturgeon engaging in «some daft ideology imported from elsewhere» that «borders on the totally absurd».
A recent YouGov poll put support for independence at 47%, down from 53%, while backing for the SNP at Westminster was on 42%.
Yousaf kan ikke anklages for å være konservativ, og han er en ihuga separatist. Han er republikaner, og kaller Storbritannias regjering for «foreign». Yousaf er nåværende helseminister og tidligere justisminister og transportminister, og Sturgeons naturlige arvtager. Men selv om han påstår han er skotsk patriot, mener han at landet lider av strukturell rasisme. Født av pakistansk far og indisk-ættet mor, vokste han opp i Glasgow, der han ble utdannet på privatskole. Til tross for sin privilegerte barndom, og studier i politikk som ledet til en karriere i topp-politikken, mener han at systemet er rigget mot mennesker som ham.
I en tale i det skotske parlamentet ramset han opp alle dem han jobbet med som var hvite. Og det var jo omtrent alle – slik er det gjerne i et land der hele 96 prosent av befolkningen fremdeles er hvite. Likevel synes han det er forstemmende at de fleste toppjobbene er besatt av hvite mennesker. Om det tyder på «strukturell rasisme», eller bare er en naturlig konsekvens av landets demografi, er ikke så nøye. Yousaf ønsker tydeligvis å signalisere overfor minoritetsbefolkningen at de blir motarbeidet, og at noe må gjøres.
Muslimen Yousaf har også anklaget en barnehage for rasisme og islamofobi. Dette er bakgrunnen for The Indian Councils misnøye med hans kandidatur, for barnehagen som ble hengt ut i media for ikke å ha tilbudt Yousafs toårige datter en plass, var eid av en indisk, hinduistisk forretningskvinne. «Asiater kan være rasistiske», uttalte Yousaf. Spenninger mellom muslimer og hinduer er velkjent fra India, men har også forekommet i Leicester i England. En ansvarlig politiker vil ikke nøre opp under konflikter, men dempe dem. Likevel valgte Yousaf å gjøre det motsatte.
Dessverre er ikke ansvar noe Yousaf er kjent for å ta. Når han ikke bedriver identitetspolitikk, er han ansvarlig for NHS, Skottlands offentlige helsevesen. Flere enn fem hundre mennesker mistet livet på grunn av forsinkede ambulanser forrige vinter. Det ble så ille at militæret til slutt måtte gripe inn. Som Douglas Ross, lederen for det skotske konservative partiet, har sagt: «Alt Yousaf tar i, mislykkes.»
«På en hvilken som helst annen arbeidsplass ville Humza Yousaf blitt sparket, ikke forfremmet», sa Ross, og dro frem at Yousaf ble tatt i å kjøre bil uten gyldig forsikring, klappet for en ny ferge som hadde påmalte vinduer, og ødela ytringsfriheten med sin notoriske Hate Crime Bill. Denne er et kapittel for seg, men utfallet av det omdiskuterte lovforslaget endte med at Yousaf måtte moderere seg noe. Heldigvis for Yousaf er lovendringene ennå ikke trådt i kraft, for han ble selv anmeldt for brudd på sin egen lov da han «feilkjønnet» Isla Bryson, en transkvinne og voldtektsmann, to ganger.
Under Covid-pandemien i 2021 uttalte han at ti barn under ni år var blitt innlagt på sykehus på grunn av Covid uken før. Professor Steve Turner fra Royal College of Paediatrics and Child Health motsa ham og sa at barneavdelingene ikke opplevde økte innleggelser av barn med Covid, men at barna Yousaf snakket om, var innlagt av andre grunner. Yousaf måtte unnskylde seg og trekke tilbake uttalelsen.
Av mer nylige blundere kan jeg nevne da Yousaf besøkte ukrainske flyktninger i Edinburgh, og spurte kvinnene «where are all the men» – at de aller fleste ukrainske menn fortsatt befinner seg i Ukraina fordi det er forbudt for dem å forlate landet, hadde tydeligvis gått ham hus forbi.
Inkompetanse virker å være stikkordet for Yousafs karriere til nå. Derfor virker det snodig at Nicola Sturgeon ønsker at han skal overta stafettpinnen etter henne. Sturgeon har riktignok ikke imponerende resultater å vise til i politikken selv, men vekket likevel tillit blant mange skotter for sine kommunikasjonsevner og sin væremåte. Yousaf derimot virker splittende og bent frem udugelig. Hans såkalte progressive verdier – han er, som Sturgeon, en ivrig forkjemper for trans-rettigheter, som har vært og fortsatt er et tema høyt på dagsordenen i Skottland – er nok det utslagsgivende. For skotsk uavhengighet dreier seg mindre om nasjonal stolthet, men mer om de globalistiske verdiene som det grønne skiftet og sosial rettferdighet, og fortsatt tilhørighet til EU, noe et flertall av skotter ønsket å beholde ved Brexit-avstemningen.
Da er det tydeligvis ikke så farlig at landet risikerer å bli vanstyrt av en person som verken holder sannhet, dømmekraft eller ekspertise særlig høyt.
The Indian Council advarer om at indere kommer til å forlate Skottland om Yousaf blir førsteminister. Det gjenstår å se om også vanlige skotter vil vurdere å følge dem. 27. mars faller dommen. Enten blir Skottland et stadig mer «woke» land under Humza Yousaf, eller mer moderat under Kate Forbes. Paradoksalt nok kan det, for dem av oss som vil holde Storbritannia samlet, være strategisk heldig om Humza blir valgt, da han vil virke mindre samlende på nasjonalistene, og derfor har mindre sjanse for å lykkes i at Skottland løsriver seg fra Storbritannia enn Kate Forbes. Men for skottenes skyld får man håpe de slipper unna.
