Det er flukt over Arbeiderpartiet for tiden: Velgerne flykter over til partier til høyre, og økonomisk vellykkede mennesker flykter til Sveits. Begge deler er en direkte følge av partiets politikk.
Velgerflukten, hvor ekte sosialdemokrater søker asyl hos andre, har vi forklart en rekke ganger tidligere, og vi lar saken ligge her. Grunnen til at velstående mennesker flykter, vil ikke Ap ta inn over seg. Derfor må vi gi partiet årsaken inn med teskje.
Venstresiden har utstyrt seg med en bunnfalsk forklaring på sin appetitt på andres verdiskaping. Det hevdes at skjerpet skattlegging bidrar til omfordeling – underforstått at velstående bidrar mer for at andre skal få det bedre.
I virkeligheten omfordeler makthaverne til fordel for seg selv. Hvordan kan det ha seg at økte skatter ikke hindrer hundretusener av nordmenn i å leve under fattigdomsgrensen? Hvorfor bidrar ikke økte skatteinntekter til å hindre at stadig flere barn vokser opp i fattigdom? Hvorfor vokser køene hos matsentralene når økte skatter flommer inn i statskassen? Hvorfor reduseres ikke helsekøene med økt skatteinngang?
Rett svar: Økte skatter omfordeler andres verdiskaping til makthavernes hobbyer. Klimaminister Espen Barth Eide er i Brasil og lover bort nye milliarder til å bevare jungel i Amazonas. Vi regner med at jubelen dermed står i taket i norske fattighjem. Nye titalls milliarder skal brukes på virkningsløse klimatiltak. Det utløser sikkert bifall hos norske familier som mangler mat på bordet. Regjeringen tillater at ansatte i Statkraft høkrer med den kraften folket eier og får milliarder i bonus. Vi ser for oss den gledesrus som dette skaper hos alenemødre på vei til matutdeling hos Frelsesarmeen.
Slik kan vi fortsette oppramsingen av makthavernes falsknerier. Økte skatter gir ikke mer velferd og hjelp til de mest hjelpetrengende, men går til politikernes hobbyer.
Vi blir helt matt av å høre at bedriftseiere «må være med på spleiselaget» – som om de ikke bidrar! En bedriftseier som får 5 millioner i formuesskatt, har ikke pengene liggende i nattbordskuffen, men må ta dem ut som ekstraordinært utbytte fra bedriften. Med utbytteskatt på toppen, må han tappe bedriften for 7–8 millioner for å tilfredsstille makthavernes appetitt – selv om bedriften ikke går med overskudd. Penger som skulle gått til å utvikle bedriften og styrke lokalsamfunnet, havner i stedet i Amazonas.
Folk flykter til Sveits for å redde bedriften sin fra glupske makthavere uten magemål. Det er mange eksempler på at den samlede skattebyrden på en bedrifts eiere overgår bedriftens overskudd. Da snakker vi om konfiskasjon.
Det er grunnfalsk propaganda å vise til «fellesskapet». Fellesskapet skaper ikke noe av seg selv. Noen må ha en idé, ta initiativ, ta ansvar og risiko, investere, rekruttere medarbeidere og skape noe før det blir noe til overs til fellesskapet. Det er aktive og tiltakslystne mennesker som skaper verdiene, ikke politikere med oppblåst selvbilde.
Politikken domineres av folk som aldri har drevet det lenger i livet enn til å bli ansatt i det offentlige eller statssubsidierte organisasjoner. Politikerklassen er overfylt av kirkesangere og sosionomer som mangler elementær innsikt i økonomi og verdiskaping. Hvis sosialister hadde forstått seg på økonomi, ville de ikke lenger vært sosialister.
I bunnen for venstresidens hardkjør mot folk som skaper og eier bedrifter, ligger også en stor porsjon misunnelse. Når alle ønsker å bli rike, kan det ikke være noe problem at noen også blir det. Det store problemet er derimot at stadig flere blir fattige.
Venstresidens gremmelse over at noen lykkes, leder til en politikk som demper tiltakslysten og kveler skaperevnen.
