For første gang på flere tiår øker eksporten av trelast fra Norge, i januar hele 30 prosent. Verden har fått øyne opp for tre som et fantastisk byggemateriale, og norske ferdigprodukter når nå ut til markeder over hele verden – Europa, USA, Midtøsten og Asia. Bortfallet av russisk tre eksport har åpnet nye muligheter, og norske produsenter har visst å utnytte denne åpningen.
Det er det verdt å merke seg. Eksemplet kan tjene som et lite lysglimt i et ellers dystert bilde av industriell fornyelse.
Et forhold er at denne industrieksporten gjør bruk av landets fornybare ressurser i stedet for kun å eksportere råvaren tømmer. Vel så viktig er at reorienteringen innen treindustrien også omfatter produkter, ikke bare markeder. Internasjonalt, men også i Norge, foregår intensiv forskning og utvikling for bruk av tre som råstoff fra avanserte biokjemiske produkter via tekstiler til nye former for byggematerialer. For eksempel innen byggsektoren har massivtre, krysslimte treelementer, ført til en revolusjon. Høyhus kan nå bygges av tre, som Mjøstårnet er en god illustrasjon på. Tre som materiale er mer miljøvennlig, og i tillegg har massivtre en rekke andre fordeler: Det er mer brannresistent enn betong, sterkere enn stål, ferdigkonstruerte moduler gjør bygging mer kostnadseffektivt, og kan gjøre bygg mer energieffektive. Trebygninger kan til og med fungere som lager for CO2.
Et annet forhold er at denne reorienteringen kan stå som et eksempel på hvordan Norge industrielt kan fornyes; som en prosess drevet nedenfra med fremtidsorienterte aktører som utnytter ny teknologi, og som gjør bruk av nasjonale ressurser det være seg i form av natur eller kompetanse og kunnskap. Det er en ‘modell’ som til tider kan forklare hvordan Norge historisk sett har utviklet seg økonomisk ved å utnytte sine komparative fortrinn.
Norge var lenge Europas største eksportør av trelast, et eventyr som startet på 1500-tallet og som varte fram til slutten på 1800-tallet. I denne perioden var trelasteksport landets viktigste kilde til rikdom. I siste fjerdedel av 1800-tallet åpnet ny teknologi for ny bruk av skogressursene, treforedling. Eksporten av papir og tremasse ble landets første moderne eksportindustri, og vår viktigste inntektskilde i nesten hundre år. Den gang som nå ble utnyttelsen av skogressursene drevet nedenfra, det var entusiastiske entreprenører som tidlig utnyttet de muligheter ny teknologi åpnet for.
Regjeringens draumkvedspolitikk der Norge skal bli verdensledende innen både havvind og batteriproduksjon natten over står i skarp kontrast til all historisk og industriell erfaring samt ‘conventional wisdom’. I regjeringens grønne industriløft fra sommeren i fjor signaliseres det at det skal brukes milliarder på å få i gang en industrialisering, en industrialisering der Norge mangler det essensielle: Råstoffer, erfaring, kompetanse, knowhow og fagfolk. For ikke å snakke om markeder. All verdens land skal produsere det samme og være selvforsynt.
Sett mot regjeringens store næringspolitiske satsing, er utviklingen innen trelast desto mer interessant. Den har skjedd med liten velvilje, nærmest motstand, fra regjeringens ‘virkemiddelapparat’. Forskningsrådets bevilgninger til skog og tre er ubetydelig, og er den industrisektoren som over tid har mottatt minst støtte. Motsatt olje og gass.
Det samme gjelder statens kapitalfond for utvikling av næringslivet. Splitkon, et selskap med lang erfaring innen limtre, så mulighetene med massivtre. Privat finansieringen var nesten i boks, men det viste seg nærmest umulig å få hjelp fra virkemiddelapparatet til toppfinansieringen. Investinor, som av Stoltenberg-regjeringen fikk en ekstrabevilgning på 500 millioner i 2013 til fornyelse av skogsindustrien, forlangte en avkastning på over 20 prosent for å investere i den nye fabrikken. Da det ikke kunne loves, ble søknaden avvist. Tross betydelig motstand, ble fabrikken bygd og selskapet går i dag så det suser.
Dette til tross for at bruken av fornybare ressurser, og særlig skogressursene, er av ulike regjeringer sett som avgjørende for det grønne skiftet.
Etterspørselen etter treprodukter er i dag stigende verden over. Enkelte land har grepet denne sjansen. Fra Østerrike økte trelasteksporten med 662 prosent og fra Italia med 345 prosent i 2022 mot vel 23 prosent i Norge. Spørsmålet er, brukes denne markedsmuligheten i Norge, som eksporterer en stor del av tømmeret sitt som råstoff, til å skape et nytt næringsliv og få flere bein å stå på?
Så langt ser det ut som regjeringen kun er fortapt i sine fantasifortellinger om batterier, vindmøller og hydrogen. I mellomtiden taper treindustrien ikke bare taper konkurranseevne og eksportmuligheter, men strever med å overleve de høye strømprisene.
