Storbritannias helseminister Matt Hancock under en pressekonferanse den 28. april 2021. Foto: Kirsty Wigglesworth / Poll via AP / NTB.
– It is said that power corrupts, but actually it’s more true that power attracts the corruptible.
David Brin
Lekkede WhatsApp-meldinger fra den britiske helseministeren avslører politisk spill og arroganse i maktens digitale korridorer. Men interessen i Norge lar vente på seg.
28. februar ble den første artikkelen i en lang serie ferske avsløringer fra Storbritannias pandemi-periode publisert. Siden da er de kommet som perler på en snor, takket være et team bestående av 20 journalister dedikert til å publisere funnene i mer enn 100.000 WhatsApp-meldinger som journalist Isabel Oakeshott ble gitt av tidligere helseminister Matt Hancock. Oakeshott ble overrakt meldingene i forbindelse med at hun hjalp Hancock med å skrive en bok om hans tid som helseminister, og hun valgte å gi dem til The Telegraph, fordi hun mente innholdet i disse var av «overveldende offentlig interesse».
Og det er de. For her får vi vite, svart på hvitt, hvordan Boris Johnsons innerste krets, inkludert politiske rådgivere og helsedirektører, tok avgjørelser som berørte hele den britiske befolkningen. Det er ikke et pent skue. De lo av mennesker som ble satt i karantenehotell og dem som fikk store bøter på grunn av brudd på karantenereglene. De ville skremme vannet av befolkningen (eller buksene av dem, mer nøyaktig) for å få dem til å adlyde reglene. De innførte munnbind i skoler for ikke å lage konflikt med Nicola Sturgeon i Skottland. De justerte ikke regler som var unødvendig strenge for å unngå å tape ansikt. De lot eldre leve isolert i månedsvis på sykehjem, mens pleiere kom og gikk uten adekvat testing. Det var politikk og meningsmålinger som betydde noe, ikke å redde menneskeliv eller veie hensyn opp mot hverandre. Artiklene dokumenterer hva som skjer når mye makt blir samlet på få hender uten at noen får innsyn i hvordan avgjørelsene blir tatt.
En slags trøst er det likevel at nåværende statsminister Rishi Sunak kommer relativt uskadet fra det. Han viste måtehold der Hancock ville trykke gassen i bånn, med stadig hardere restriksjoner. Sunak ba om kost-nytte-regnskap og forsøkte å stagge nedstengningsiveren. Boris Johnsons meldinger viser en leder som har de rette liberale instinktene, men som ikke har ork til å sette seg inn i detaljer eller nok respekt blant sine ministre til å følge disse.
I etterkant er skadene etter nedstengningene tydelige: høy inflasjon, flere som er avhengige av stønader fra staten, forverret mental helse hos barn og ungdom, og bedrifter som aldri klarte å hente seg inn igjen. For å nevne noe. Og det verste av alt – nedstengningene og andre restriksjoner kan ha ført til at flere leveår gikk tapt enn dem de sparte, ifølge en studie fra London School of Economics.
Lockdown Files har skapt furore i Storbritannia. De blir dekket av alle de store mediene, og diskutert av blant andre tidligere høyesterettsdommer og historiker Jonathan Sumption, som skriver at Matt Hancock var en «fanatiker». En fanatiker er en som kun er opptatt av én ting, skriver han, og i dette tilfellet var det seg selv han var opptatt av. Hancock og flere av de andre som deltar i meldingsgruppene var først og fremst opptatt av å unngå å tape ansikt. Konsekvensene av beslutningene de tok, var mindre viktige enn hvordan de påvirket meningsmålinger og mediedekningen fra en presse som var mer opptatt av å ta regjeringen i tekniske feil, og som heiet frem stadig strengere restriksjoner, enn å stille det store spørsmålet: Er lockdown riktig vei å gå?
Når man observerer den tilsynelatende lettvintheten man kan lese mellom linjene – og noen ganger se svart på hvitt – når ting som karantenehotell og bruken av frykt for å forsøke å manipulere befolkningen blir diskutert, er det lett å glemme at dette var alvorlige, inngripende tiltak som gikk ut over liv og helse. Isabel Oakeshott forteller til Konstantin Kisin og Francis Foster om et trist eksempel på hvor ille det kunne gå når frykten for viruset ble kombinert med isolasjon. Hun ble kontaktet av en mor som hadde mistet tenåringssønnen sin til selvmord. Han orket ikke å leve i den frykten som han ble konfrontert med via medier og holdningskampanjer. Det var nok ikke det Matt Hancock mente når han sa nonchalant at han ville «scare the pants off everyone». Men det var dét som ble konsekvensen.
Skjermbilde: The Telegraph.
De britiske WhatsApp-meldingene er interessante i seg selv – det er ikke ofte journalister får tilgang til 2,3 millioner ord utvekslet privat mellom regjeringsmedlemmer og helsetopper. Det er et historisk scoop ikke bare for The Telegraph, men for moderne medier generelt, og vil gi historikere et raust materiale til å sy sammen lappeteppet når korona-nedstengningene en dag skal inn i historiebøkene.
Man skulle tro at dette også var interessant for nordmenn. Bortsett fra en kort notis hos NRK finner jeg ingenting om Lockdown Files hos norske hovedstrømsmedier. Det betyr ikke at nyheter fra Storbritannia ikke lenger er interessant for nordmenn, eller at norske aviser og tv ikke har korrespondenter og kommentatorer som dekker britiske nyheter. Man kan bare spekulere på hvorfor det likevel ikke deles at britiske politikere har blitt tatt i å manipulere sannheten for å unngå å tape ansikt. Kanskje minner det dem om at de selv har gjort en slett jobb gjennom koronaårene? At heller ikke de, i likhet med de fleste av sine britiske kolleger i BBC og de andre mediene på venstresiden, gjorde jobben sin da befolkningen ble satt i husarrest, pålagt å bære munnbind og ikke fikk treffes innendørs? Og at det muligens var slik den norske regjeringen jobbet bak kulissene også – ikke gjennom veloverveide drøftelser, men etter innfallsmetoden?
Det var nemlig ikke rollen som den fjerde statsmakt, som skal holde makten i ørene, som utmerket seg gjennom nedstengningsperioden. Mediene fungerte isteden stort sett som lydige mikrofonstativ som gjenga myndighetenes beslutninger eller mente at de ikke var aggressive nok i «kampen mot viruset». Det var noen motstemmer, men de fleste ble portrettert som ekstreme idioter som brente munnbind eller nektet å ta vaksine fordi de fryktet at de inneholdt mikrochips.
Snarere enn opplysning og nyansering, som var sårt tiltrengt, ble dissidenter hengt ut til spott og spe. Og det har ennå ikke kommet noe oppgjør. Tvert imot ser det ut til å være bred enighet om at Norge klarte brasene godt. Dét er den offisielle versjonen, og det er nok mange som sitter i norske mediehus som ikke ønsker å rippe mer opp i hvordan de dekket pandemihåndteringen. Noe kritikk er likevel kommet. Men det er fremdeles mye vi ikke vet, og ikke kommer til å få vite, med mindre vi holder ut i ytterligere nesten seksti år – til Koronakommisjonens funn kan offentliggjøres.
Det er kanskje for mye å håpe på at det lekker ut informasjon fra Koronakommisjonen, eller at private SMS-er eller WhatsApp-meldinger fra norske ministre kommer på avveie. Kanskje har ikke Norge noen Isabel Oakeshott som er villig til å ofre sitt gode navn og rykte blant kolleger som kritiserer henne for å ha forrådt sin kilde, og muligens blir anmeldt for brudd på taushetsplikten hun hadde gått med på. Men om så skulle skje, fortjener vedkommende å hylles. For uansett hva man lover en kilde, bør journalister med æren i behold ha én overordnet lojalitet, nemlig til den overveldende offentlige interesse.
Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
