«Må den beste kvinnen vinne!» Slik presenteres konkurranseserien Drag Race Sverige, som nettopp har hatt premiere på SVT. Serien er en svensk versjon av RuPaul’s Drag Race, men at menn konkurrerer om å være den «beste kvinnen», er også et naturlig steg i et samfunn der det unikt feminine har sluttet å eksistere. Men hva er vi kvinner i et slikt samfunn?
Konkurransen Fröken Sverige gikk i graven i 2009, etter seksti år med skjønnhetskonkurranser og to Miss Universe-seire. Den svenske arrangøren, badedraktselskapet Panos Emporio, mente at «utviklingen av konkurransen gikk for sakte». Konkurransen ble ansett for å reflektere utdaterte skjønnhetsidealer og å være krenkende for kvinner, noe som forklares i SVT-dokumentaren «Vad hände? Fröken Sveriges död» fra 2022.
Men nå er det på tide igjen, og denne gangen i tv-format. Nå blir det nok en gang konkurranse om hvem som ifølge seriens trailer er «beste kvinne». Men det er en viktig forskjell fra før: Nå er det menn som konkurrerer. Og det å være «den beste» handler ikke lenger om å være en klassisk vakker kvinne – men om å være en vulgær, seksuelt utfordrende og ekstremt sminket «kvinne».
Ikke misforstå meg: Deltakerne kan selvsagt konkurrere om akkurat hva som helst. Hvis de vil utgi seg for å være kvinner, sminke seg og kle seg i dameklær, kan de gjøre det – men de er ikke kvinner. De kan derfor bli «beste dragartist», men aldri noen gang «beste kvinne».
En annen ting som fascinerer meg, er at idealene som ble fremhevet i Fröken Sverige ble ansett som støtende for kvinner, mens kvinnebildet i Drag Race Sverige ikke er problematisert i det hele tatt. Burde det ikke være omvendt? Fröken Sverige handlet om at unge, vakre, biologiske kvinner konkurrerte om å være nettopp unge, vakre kvinner. Drag Race Sverige handler om at biologiske menn blir feiret når de viser stereotype bilder av kvinner basert utelukkende på sex og kropp. Den naturlige skjønnheten må innta baksetet til det kunstige og seksualiserte. Det er ikke lenger den naturlige skjønnheten til unge kvinner som fremheves, men de deltakende menns perverse bilder av hva en kvinne skal være.
Deltakeren Almighty Aphroditey introduseres i et kostyme som skal representere en naken kropp kun gjemt av kunstig kjønnshår. Når Admira Thunderpussy møter Santana Sexmachine, får seeren vite at han er «jævla sjalu» på kroppen hans, og Vanity Vain beskriver seg selv som «veldig mye sex on legs og et ludder». Drag-verdenen er ikke unik. Da Björn Christiernsson, som ble kjent for millioner av svensker som «Snickar-Björn» i tv-suksessen Äntligen Hemma, bestemte seg for å bli kvinne og bytte navn til Lee, poserte han ikke i jeans, genser og hverdagslig make-up – nei, da var det lavt utskårne, synlige bryster og polerte lepper som gjaldt.
Kanskje er det derfor mulig å se Drag Race Sverige som en naturlig utvikling i et samfunn som er så fascinert av transkultur og transseksualisme at kvinner og det unikt feminine er blitt så usynlige at de ikke lenger eksisterer? Menn har lenge vært vakrere «kvinner» enn kvinnene selv, dragartisten Christer Lindarw ble kalt «Sveriges vakreste kvinne» i magasinet Månadsjournalen allerede i 1996, og det er nesten et tiår siden vi fikk vite at «den vakreste kvinnen har en penis».
For å travestere duetten fra Annie get your gun: Alt en kvinne kan gjøre, kan en mann gjøre bedre.
Men hva er da en kvinne?
I mer enn et århundre har svenske kvinner kjempet for å være noe mer enn utseende og seksuelle objekter. Vi har kjempet for å være likeverdige mennesker, verdsatt for våre individuelle egenskaper og for å være eiere av vår egen seksualitet. Men har den feministkampen gjort kvinner en bjørnetjeneste? I stedet for å verdsette kvinnen og det unikt feminine, har vi ikke bare avskaffet kvinnebegrepet, men latt mennene overta det.
Nå har vi nådd det punktet hvor jeg som kvinne hele tiden blir fortalt at noe unikt feminint ikke engang eksisterer. Hvem som helst kan være kvinne. Du kan ha penis og fortsatt være hundre prosent kvinne. Ja, selv morsrollen er ikke lenger mitt som kvinne – nei, i dag kan til og med en mann føde et barn, for så å amme det, i hvert fall ifølge engstelige myndigheter og de høylytte aktivistene i politikk og media. Når vi har nådd det punktet, har det unikt feminine sluttet å eksistere.
Nå, når kvinnen plutselig dukker opp igjen, ser jeg kjønnet mitt redusert til sminke, kropp og sex. Store bryster, åletrange hudfargede bukser, stiletthæler, gigantiske parykker og ekstrem sminke som krever timer foran speilet er plutselig det som definerer en kvinne, alt akkompagnert av konstante hentydninger til seksuelle aktiviteter. Det er alt jeg ikke er og alt jeg har kjempet for å unngå å bli. Spørsmålet er bare: Hva er jeg da?
Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!
