Det var Erna Solbergs (H) regjering med og olje- og energi­minister Tord Lien (FrP) som ga klar­signal til byggingen av vind­turbinene på Fosen. Her er de to avbildet sammen på olje­konferansen i Stavanger i 2016. Foto: Carina Johansen / NTB.

I en opphetet debatt om samers rettigheter, høyesteretts­dommer og skremte reinsdyr har nesten alle glemt årsaken til problemene: Det var Erna Solbergs regjering som ga full gass på vindkraft­utbyggingen i Norge, etter at olje- og energi­minister Ola Borten Moe i Jens Stoltenbergs andre regjering hadde innført «grønne sertifikater», til glede for vindbaronene.

Fosen-anlegget ble bygget under Erna Solberg, og det var Tord Lien fra FrP som var var olje- og energi­minister. Bare en måned før innsettelsen jobbet han som direktør for informasjon og samfunns­kontakt i Trønder­Energi AS. La oss ta et dypdykk i historien bak.

Vindkraft­industrien ser på Norge som en gullgruve

I to tiår har vindkraft­industriens utallige lobbyister fortalt eventyr til norske politikere – i landet som aldri har hatt bruk for noe annet enn vannkraft. For å få tilgang til gullgruven av statlige penger, la de betydelig press på Stoltenberg-regjeringen for å innføre «grønne sertifikater», som i praksis er en komplisert kamuflasje­metode for å subsidiere vindkraft.

Statlige subsidier gjør vindkraft­konsesjonene til et attraktivt verdipapir: De sertifiserer at staten garanterer for risiko­avlastning, fordeler og inntekter, og skaper dermed en forventet fremtidig verdi. Parallellen til tulipan­krakket i 1637 er nyttig her: Vindkraft­konsesjoner ble en form for tulipan­løk, med forventet verdi til buketten av inntekter den ville skape i fremtiden.

Akkurat som i 1637 (eller dotcom-boblen fra 1995 til 2001) utløste de fiktive fremtids­verdiene rene gullrushet for vindkraft­konsesjoner i Norge. Konsesjons­handelen (tradingen) var preget av utenlandske og mindre aktører og amatører frem til 2016, da selskapet Freyr dukket opp med et trylleslag og overtok hele gullgruven, til konkurrentenes totale overraskelse. Og bak Freyr sto blant annet Tom Einar Jensen – broren til finans­minister Siv Jensen fra FrP, som igjen var tett alliert med Erna Solberg, som igjen var venninne med Angela Merkel, som igjen ønsket å bygge vindkraft i Norge. Kjekt.

Folkelig motstand satte kjepper i hjulene for svindelen

Hvorvidt det ble noe av vindkraft­verkene eller ikke, har egentlig liten betydning for konsesjons­traderne, siden dette (som alle børsbobler) er ren gambling og pyramide­spill med fiktive fremtids­verdier: Den som selger seg ut for seint, blir sittende med svarteper. Målet var imidlertid å bygge 10.000 unødvendige vindmøller i norsk natur for å styrke Norges posisjon som «Europas batteri».

Dette skulle igjen skape en evighets­maskin av inntekter, siden vind­turbiner har kort levetid og stadig nye må bygges – men det hverken vind­baronene eller klima­politikerne regnet med, var den folkelige motstanden. På utrolig kort tid snudde nordmenns syn på vind­turbiner, og motstanden hadde heldigvis effekt… noen steder. Mens konsesjonen for Andmyran på Andøya endte med at naturen fikk leve, så gikk det verre for Storheia på Fosen:

Storheia: En studie i mistenkelig raskt offentlig–privat samrøre

NVE mottok konsesjons­søknaden for Storheia vind­kraftverk den 26. mars 2008. En slik søknad hadde begrenset verdi frem til 2013, før de grønne sertifikatene kom på plass, men da konsesjonen ble innvilget av NVE den 22. februar 2016, hadde verdien naturligvis steget enormt, og det hadde mye å si for aksjekursen til dem som eide konsesjonen.

«NVE har gitt konsesjon til Fosen Vind DA i medhold av energiloven § 3-1 for å bygge og drive Storheia vind­kraftverk i Ørland og Åfjord kommuner, Trøndelag fylke. Det er idriftsatt 80 vind­turbiner med en total installert effekt på 288 MW.»

Konsesjonen ble gitt under Tord Liens periode som olje- og energi­minister (16. oktober 2013 til 20. desember 2016). Naturligvis er det noe pikant at Lien allerede i mai 2012 fikk direktør­tittel i et selskap som er dypt involvert i å bygge vind­kraftverk. Dermed endte det naturligvis med en klage om at Tord Lien var inhabil.

Oslo 26.11.2013 (NTB): Olje- og energi­minister Tord Lien (FrP) er inhabil i alle saker som berører selskapet Trønder­Energi.

Tord Lien var tidligere direktør for informasjon og samfunns­kontakt i Trønder­Energi og ba derfor lovavdelingen vurdere hans habilitet.

Lovavdelingen påpeker at det har gått kort tid fra Lien fratrådte stillingen, og mener det tilsier at olje- og energi­ministeren er inhabil i alle forvaltnings­saker hvor Trønder­Energi er part.

– Det er også nærliggende å anse olje- og energi­ministeren som inhabil i saker hvor Trønder­Energi ikke formelt er part, men hvor avgjørelsen må antas å medføre en særlig fordel, tap eller ulempe for selskapet, heter det i en pressemelding.

Det gis ikke noe eksakt svar på hvor lenge Lien vil være inhabil i disse sakene, men lovavdelingen mener en karantene­periode på seks måneder kan danne et utgangspunkt. (©NTB)

Lovavdelingen i Justis- og beredskaps­departementet kom til denne konklusjonen den 16. november 2013. I den sju sider lange betenkningen heter det:

Dersom Lien skulle ha hatt befatning med noen av sakene hos Trønder­Energi AS, vil dette i seg være et vektig argument for at det foreligger inhabilitet ved behandling av saken i departementet.

Det som ikke er så lett å finne ut, er om Tord Lien faktisk holdt seg langt unna saken. At man er erklært inhabil, innebærer nemlig ikke at man går hjem og blir der bak vanntette skott til saken er over. Slike interesse­konflikter er ikke uvanlige i Norge, som når nærings­ministeren sitter som sjef for instansene som har gitt ens egen bedrift millioner i subsidier. Norge er lite, eliten er enda mindre, og alle er perlevenner.

Fremskrittspartiet og Høyre la grunnlaget

Det var altså olje- og energi­minister Tord Lien fra FrP og Trønder­Energi AS som satt med ansvaret da konsesjonen til Fosen gikk igjennom – til tross for at Tord Lien altså var ansatt i Trønder­Energi bare en måned før. Og det var Tord Lien som 30. oktober 2013 uttalte på statens høst­konferanse i Nydalen at han ville ha høyere strømpriser. Eller som Teknisk Ukeblad sa det i sin artikkel:

«Tord Lien vil ha dyrere strøm. Flere kraft­kabler til utlandet skal gjøre fornybar energi lønnsomt i Norge.»

Når hele Norge raser mot Støre og Arbeider­partiet og 35 prosent ønsker seg Erna tilbake, så glemmer man altså at Støre bare forvalter arven fra Høyre og Fremskritts­partiet, som var pådrivere for vindkraft­katastrofen i Norge. Det ser man blant annet av det FrP stolt proklamerte i 2016 på egne nettsider: «Dette har vi gjort i regjering»:

«Lagt til rette for lønnsom produksjon av fornybar energi, samtidig som kraft­produksjon i de enkelte saker avveies mot viktige miljø­hensyn. Siden høsten 2013 er det gitt om lag 600 konsesjoner til småkraft, vindkraft og større vann­kraftverk.»

Tre år uten vindkraft­utbygging

Saksbehandler i NVE for Fosen-konsesjonen var Marte Lundsbakken. Tre år senere, den 1. april 2019, var hun redaktør for rapporten Nasjonal Ramme for Vindkraft, som slett ikke var noen aprilspøk: Gjennom årene hadde nemlig vindkraft­lobbyistene overtalt politikerne til å love dem rundt 10.000 vind­turbiner i norsk natur, og nå skulle det bli vei i vellinga!

Dessverre for vindkraft­industrien gikk det opp for natur­elskende nordmenn hva som var i ferd med å skje. Det var sent, men allikevel godt, siden norske riksmedier systematisk hadde unnlatt å fortelle publikum sannheten om vindkrafta, og fungert som PR-kanal for svindelen. Fordi klima.

I 2018 ble motstanden mot vindkraft i Norge (som vi altså aldri har hatt bruk for, husk det) skikkelig organisert, og den 17. oktober 2019 var det slutt på festen. Da var Erna Solberg så skremt av folke­opprøret at hun skrotet den nasjonale planen sin, publisert bare et halvt år tidligere. Uten å måtte gå av i skam. Slik gikk vindkraft­industrien i Norge på en helt uventet smell. Her måtte det legges nye planer og en ny strategi, mens de bygget hva bygges kunne så fort som mulig!

Også der fikk vind­baronene all hjelp de måtte ønske seg av myndighetene – i den grad at vindkraft­utbygging ble regnet som «samfunns­kritisk virksomhet» under korona­nedstengningen. De fikk bygge, mens demonstrasjoner ble forbudt. Er det rart at ryktene om grov korrupsjon florerer?

Stille før vindkraft­stormen på havet

Den internasjonale vindkraft­industriens smørebod har endeløst med tålmodighet, lobbyister og grønn Swix i jakten på 1000 milliarder, og dronning Åslaug Haga har klippekort til maktens korridorer med falske tall og glansbilder – så vindkraft­slaget var på ingen måte over: De klarte å overtale Jonas Gahr Støre til å åpne for vindkraft­konsesjoner igjen i 2021, men det var ikke nok.

Vindoligarkene innså at de aldri ville vinne slaget om norske fjelltopper med så mange hissige demonstranter rundt, og derfor giret de om propagandaen til å fortelle politikerne et nytt eventyr: Havvind! Dette er et columbi egg for vind­baronene, for hvem bryr seg om naturen på havet? Dessuten er det langt vanskeligere å demonstrere der ute på bøljan blå, og havvind er jo ufattelig mye dyrere enn landvind på alle måter – hvilket igjen fordrer enda mer subsidier og «risiko­avlastning». Genialt!

De grønne eventyrene om havvind inneholder ikke et fnugg av fakta, men uheldigvis for oss skatte­betalere er Norge styrt av real­faglige analfabeter med hjerne­lammende klima­panikk. Selv­høytidelige politikere som ikke forstår hvordan en brødrister fungerer, anser seg 100 prosent kompetente til å skape «fremtidens energi­system», og ingenting kan gå galt. Men for sikkerhets skyld har de fjernet alle risiko­analyser og kostnads­beregninger fra offentlige papirer, så ingen skal få skylda i ettertid. Bare sjekk selv.

Ingen vet hva det vil koste

Slik ble Støre en marionett for en «kraftfull satsing på havvind», og heller ikke her kan noen fortelle hva det vil koste skatte­betalerne, eller hva strømmen vil koste slutt­brukere. Også her er det leverandørene selv som leverer alt av tall­grunnlag som er rent PR-prat, men som ukritisk repeteres som religiøse mantraer i samtlige medier: Norge trenger store mengder ny kraft. Vindkraft blir stadig mer effektivt. Og prisen på vindkraft synker, og kan konkurrere med andre kraft­stasjoner. Nope. Not true.

Ingenting av dette tallmaterialet er «fakta­sjekket» av uavhengige offentlige instanser, og ingen kritisk gjennomgang av faktiske resultater med vindkrafta i Tyskland er gjort. Hverken Finans­departementet, Riks­revisjonen eller Økokrim vil grave i det, for det ville punktert klima­boble­økonomien og fått gullgruven til å rase sammen.

Det er også verdt å merke seg at ingenting vil forandre seg med Erna Solberg som statsminister.

Nevnte jeg at hver krone og hver flekk av natur som går tapt, er unødvendig og bortkastet? Norge trenger ikke store mengder ny kraft å sløse bort på EU og tulle­industri, og vil aldri trenge noe annet enn kortreist vannkraft.

Likevel gjør pengekåte politikere med usvikelig tro på hva regne­mestrene i Brussel, Davos og i skatte­paradis som Cayman­øyene sier, Norge til et vindkraftland.

Les også:

Myndighetene erklærer vindkraft som samfunnskritisk virksomhet. Hvorfor det?

Kjøp bøker fra Document!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!