Oligarkiets jernlov ble opprinnelig formulert av den tysk-italienske sosiologen Robert Michels (1876–1936) i hans hovedverk fra 1911. Den sier at alle politiske partier vil utvikle et fåmannsvelde hvor egeninteressene til partiets ledere og tillitsvalgte får forrang fremfor likhetsideologi, selv om partiprogrammet i utgangspunktet vektlegger likhet, deltakelse, representasjon og demokrati.
Oligarkiets jernlov har siden nærmest vist seg som en naturlov i norsk politikk. Statsfinansierte nettverkspartier har overtatt for partier som tidligere var medlemsstyrte og finansiert gjennom medlemskontingenten. Det har i realiteten gjort partienes medlemmer overflødige, samtidig som velgernes makt er betydelig svekket gjennom en lukket nominasjonsprosess.
Dette er en villet utvikling, styrt av politikerne selv, som det er svært vanskelig å få tatt knekken på. Partiledelsen i alle partier, bortsett fra Industri- og Næringspartiet (INP) og i mer begrenset grad Demokratene og Rødt, motsetter seg med nebb og klør alle forslag til å åpne opp og demokratisere parti- og valgordningen.
De ønsker ikke reell medlemsinnflytelse i nominasjonsprosessen, som i dag foretas av nominasjonskomiteen og i realiteten styres av partiledelsen, som dermed til stadighet kan gjenvelge seg selv. Dette til tross for at allmenn deltakelse i nominasjonsprosessen blant alle partiets medlemmer enkelt kan gjøres tilgjengelig ved elektronisk stemmegivning over internett.
Men da vil partiledelsen miste kontrollen med nominasjonsprosessens utfall og kan dermed risikere å ikke bli renominert. Det ønsker de ikke.
De ønsker heller ikke folkeavstemninger. De ønsker å ha den politiske makten selv. De ønsker ikke at velgerne skal få utøve sin demokratiske rett og velgermakt direkte. Politikerne mener seg bedre kvalifisert og berettiget enn velgerne til å ta politiske beslutninger.
Det er mildt sagt en særdeles arrogant og ganske utrolig holdning av partipamper og politikerbroilere som selv ofte er halvstuderte røvere uten yrkeserfaring eller annen erfaring utenfor partikontorene.
Og de ønsker slettes ikke å innføre åremålsordninger for å motvirke oligarkitendensene og at partinettverkene skal bli for tette, og på den måten underminere integritet og habilitet i politiske beslutninger.
Både på Stortinget og i mange kommunestyrer er det svært godt og fordelaktig å sitte. Representantene ønsker ikke å få muligheten til en livslang og innbringende politikerkarriere spolert av at valgbarheten deres blir tidsbegrenset.
Som Michels konkluderte med for over 100 år siden, ønsker de ikke en demokratisk partiordning, for
det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av dem som har mandatene over dem som har gitt dem mandatet, av delegatene over dem som de har fått delegasjon fra. Den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki.
Tette nettverk og gode venner er nyttige, ikke bare for å skaffe seg innflytelse og bygge politikerkarrierer, men også for å skaffe seg personlige fordeler og tilgang til knappe goder som attraktive stillinger og verv i offentlige utvalg. Privatiseringsbølgen åpnet i så måte opp for mange nye fete bein i form av godt betalte styreverv i de mange nye statlige og kommunale aksjeselskapene som ble etablert.
I en forbilledlig reportasje 2. mars om privatiseringen av NSB i den ellers lite leseverdige Aftenposten, kommer det frem at Solberg-regjeringen brukte over en milliard kroner på å splitte opp jernbanesektoren i en rekke nye selskaper. Det ble lovet effektivisering og flersifrede milliardbeløp i besparelser. Men det motsatte har skjedd.
Det som før var NSB, er blitt til et tjuetalls ulike nye virksomheter. Men oppsplittingen av NSB førte ikke til effektivisering, lavere kostnader og billigere togreiser, det førte derimot til flere direktører, høyere kostnader og dyrere billetter, samt økt vedlikeholdsetterslep og dårligere regularitet.
Antallet direktører økte fra 11 til 49. De hadde i 2019 en snittinntekt på 3,2 millioner kroner. Det Aftenposten ikke nevner, er at de tjue nye virksomhetene også måtte ha tjue nye styrer. De ble besatt med over hundre godt betalte styremedlemmer, hvorav flesteparten er politikere uten noen som helst jernbanekompetanse.
Det får så være at slike verv representerer en fin ekstrainntekt for en stortingsrepresentant som «bare» har en million i grunnlønn og «bare» tre måneders sommerferie. Poenget er at attraktive posisjoner, stillinger og verv fordeles og hestehandles mellom politikerne som på et hvilket som helst annet loppemarked, ofte på tvers av partiskillene, ikke sjelden ved at regelverket for utlysning av offentlige stillinger tøyes, men sjelden på bakgrunn av kompetanse og kvalifikasjoner.
I en mellomstor by lenger sør i landet fortelles det om en slik styregrossist som sitter i hele 129 forskjellige kommunale styrer og stiftelser. Det blir selvsagt penger av slikt. Men en kan jo lure på hvordan mye en person som sitter i 129 forskjellige styrer, får dagen til å strekke til.
Og om det er slik at ansettelses-, anbuds- og innkjøpsregelverk strekkes i rikspolitikken, er det trolig ikke mye bedre lokalt, ute i kommunene.
Der er nettverkene mindre, men tettere. Og de er ofte forsterket av familie- og slektskapsbånd over generasjoner, samt sosial interaksjon i lokale lag og foreninger utenfor politikken. I kirken eller misjonsforeningen, losjen eller handelskammeret møter lokalpolitikerne jevnlig slektninger, naboer og venner som entreprenører og lokale næringslivsledere, ledere i kommunen og redaktøren i lokalavisen.
Det kan være mange som sitter på flere sider av bordet i kommunestyret når konsesjoner, attraktive tomter, byggetillatelser, kommunale utbyggingsprosjekt og kontrakter for offentlige innkjøp av varer og tjenester skal tildeles. Dette setter kommuneadministrasjonens integritet og habilitet på prøve. Vi kjenner alle til slike saker. Og vi vet at som menigmann stiller du dårlig om du ikke har de rette forbindelsene.
Slike nettverk undergraver forutsetningene om at likebehandling, redelighet og transparens, ikke familiebånd og relasjoner, skal bestemme fordelingen av knappe offentlige goder og tjenester. Disse prinsippene for god forvaltningspraksis som stadig blir brutt. setter rettsstaten og demokratiet på prøve.
Det er politikernes oppgave å rydde opp i slike forhold. De kan om de vil. Men de lar det være. Åpenbart av den grunn at de ser seg tjent med å ha det slik.
Sånn skal det ikke være. Men sånn er det!
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!