Slik starter saken for VGs nye «stjerneskudd» Selma Moren. Som 23-åring fikk hun jobben som debattredaktør i Dagsavisen. Allikevel følte hun seg undertrykt. Det var ikke måte på hvor stort offer denne høytlønnede personen var. Jeg kaller henne person, for å unngå risiko for krenkelser.

Hun mener at woke betyr å støtte «vanlig og god oppførsel». Mener hun at opptøyene til Antifa, Black Lives Matter og Extinction Rebellion? Eller trakasseringen av kvinner som nekter for at folk med penis kan være lesbiske mødre?

Selma er nok mest opptatt av seg selv og sin egen dydsposering. Hun sier at de som bruker ordet woke, mener slike som henne, som ser problemer som ikke eksisterer. Dette er woke-folkets forsvar, de kansellerer kritikken mot woke, som om det er en konspirasjonsteori. Hvem lar seg lure av slikt? Nettopp: De som er en del av woke-mafiaen.

Woke er blitt et skjellsord, sutrer Selma.

I mitt tilfelle får jeg ofte høre at jeg er en lidende skrikerunge, patetisk, sutrete, en del av en krenkelses-mafia, og at jeg er kvotert inn i jobben min. Det at jeg nevner det her, vil noen mene er enda et eksempel på hvor selvopptatt og følsom jeg er.

Vel: For det første finnes det ikke så mange menn på noen og tyve år som er debattredaktør i en statsstøttet avis (og allikevel misfornøyd). For det andre handler så å si alle artiklene hun skriver, om meg, meg, meg og hvor undertrykt hun føler seg. Selvsagt er hun selvopptatt. Om hun er følsom, vet jeg ikke, hun er vel mer overfølsom, virker det som.

Jeg anerkjenner at det finnes rasisme, sexisme, homofobi og transfobi, også i landet vårt, og jeg synes vi som regel burde lytte til hverandre når noen føler seg tråkket på.

Hele rekka, altså. Selvsagt finnes det rasisme i Norge, og den er gjerne verst blant innvandrere mot andre innvandrere og norske «poteter». Det samme gjelder homofobi, transfobi og sexisme. Noe slikt skriver aldri Woke-Selma. Hun vil ha en dialog, prøve å forstå, vanlig folkeskikk.

Hun spør: Er det virkelig meg dere er redd for?

Ingen er redd for deg, Selma. Det kan du være helt sikker på. Men kritikk må du tåle, som en høyt betalt journalist. Og det mangler ikke på kritikk.

Hårek Hansen er politisk rådgiver for FrP. Han er ikke imponert, og beskriver dette som «Ubehjelpelig og egosentrisk rør».

Det er bare å se innledningen, disse filmklippene av «Sårbare Selma», så skjønner man at Hansen har helt rett.

Kjetil Rolness, som har vært i clinch med Selma tidligere, reagerer også, og skriver følgende på Facebook:

Muligens det mest stupide og selvopptatte innlegget i woke-debatten så langt (og det sier ikke lite). Skrevet av en voksen kvinne som er utdannet journalist, har jobbet som kommentator og debattansvarlig i Dagsavisen i fire år, og nylig ble ansatt i VG med begrunnelsen: «Vi har fulgt med på Selma lenge, og hun er en stor stjerne.»

Det er som å rekruttere en idrettsutøver til landslaget med begrunnelsen: Hun er helt rå til å gå på idealtid.

Nei, jeg er ikke ute etter skribenten. Men jeg synes symptomet er trist. Det er et sykdomstegn for norsk journalistikk og debatt at talent og innsikt ikke lenger teller når man vil nå unge lesere.

Hun bruker ordet «jeg» 15 ganger i artikkelen, skriver Simen Sandelien fra Asker Høyre. Men dette er ingen rekord.

En annen kommenterer:

Jeg må innrømme at jeg hadde håpet på høyere nivå på kommentarer av journalister i Norges største avis. Moren etterlyser nyanser, men skriver selv en kommentar som er blottet for nyanser.

Også kommentarfeltet i VG reagerer.

Når man nærmer seg de tredve, bør man ha litt mer å skrive om enn «meg selv og hvorfor alle de dumme ikke forstår meg».

Når Selma skriver følgende: «Hvis jeg er hysterisk og lett-krenket fordi jeg mener diskriminering eksisterer …», så må man undres på hvem som noen gang har påstått at diskriminering ikke eksisterer? Men woke er ikke løsningen, det skaper bare mer rasisme og mer diskriminering.

Selma etterlyser folkeskikk. Vel, ta en prat med de rabiate transaktivistene, Antifa-gjengen eller noe tilsvarende. Men nei, de er jo beskyttede grupper.

Som 24-åring skrev Selma Moren en artikkel om hvor undervurdert hun følte seg. Mens hun var debattredaktør i Dagsavisen!

Jeg kommenterte saken, og hadde faktisk en nokså hyggelig dialog med henne i forbindelse med bilder etc. Men konklusjonen min da som nå er følgende:

Selma, du er ikke undervurdert. Du er overvurdert.

Les også:

Woke ser rasisme og privilegier overalt, selv der det ikke finnes

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!