Det har vokst frem en ny politikerstand og en ny type politikere i Norge. De mener seg utvalgt og moralsk opphøyde. De tror de vet best og har rett til å diktere oss andre hva vi skal mene. De sier vi må skamme oss og tenke på fellesskapet og fremtidige generasjoner. De med alle sugerørene i felleskassa. De som egentlig er mest opptatt av å kare mest mulig til seg selv.

De som skor seg på systemet og utnytter det for hva det er verdt. Partipamper og yrkespolitikere. Høyt gasjerte direktører og fordelsfolk med partiboka i orden i de mange statlige og halvstatlige aksjeselskapene. Og redaktørene og kommentatorene i de to statlig finansierte TV-kanalene og i pressen som fungerer som maktens velvillige klakører.

De som forteller oss hva som er viktig og hva som ikke er viktig, og hva vi skal tro og hva vi skal mene.  De med monopol på moral. Ledere i offentlig sektor med stillingsvern, gode pensjonsordninger og hjemmekontor. De som flekser, reiser på team-building og kan ta kaffepause og spise offentlig betalte wienerbrød så ofte og så mange de vil. De som vegret seg for å gå tilbake på jobben etter at pandemien var over.

De kommer i ulike former og fasonger og har tilhold vel så gjerne på venstresiden  som på høyresiden. Men de har noen fellestrekk. De er ofte ikke de mest meritterte og skarpeste knivene i skuffen. Men de er tilpasningsdyktige. De er flinke nettverksbyggere og flinke til å snakke for seg.

Det de har i sosiale ferdigheter, mangler de imidlertid ofte i faglig og personlig integritet. De har ofte en lemfeldig omgang med fellesskapets midler og er gjerne tilbøyelige til å prioritere egne fremfor fellesskapets interesser, slik som alt stortingssnusket med pendlerboligene.

Og sist, men ikke minst, er de alle lønnet av staten. Det vil si av oss skattebetalere. Selv om de har alle slags frynsegoder, er de stadig på jakt etter å grave til seg flere. Mange forvalter store beløp på fellesskapets regning. Det gjør dem attraktive og gir dem tilgang til miljøer, fordeler og et levesett vi andre kan se langt etter.

I politikken har nettverkspartiene overtatt for det som tidligere var medlemsstyrte partier. Medlemskontingenten er blitt erstattet med partistøtte. Og politikerne får også sin lønn fra staten. Det har redusert medlemmenes innflytelse. Samtidig gir den lukkede nominasjonsprosessen partiledelsen kontroll over nominasjonskomiteen, noe som innebærer at partiledelsen i realiteten nominerer seg selv. Det har redusert velgernes innflytelse.

Alt dette har lagt forholdene til rette for stadig flere yrkespolitikere som uavhengig av bakgrunn og meritter, eller mangel på slike, til stadighet kan bli gjenvalgt og kan bygge seg livslange og lukrative karrierer innen politikken.

Ta for eksempel Erna Solberg og Hadia Tajik fra hhv. Høyre og Arbeiderpartiet. Ikke helt tilfeldig valgte, men likevel temmelig typiske representanter for den nye politikerstanden. De er yrkespolitikere med få meritter og liten eller ingen erfaring fra livet utenfor partikontorene, bortsett fra tre ukers sommerjobb på Akvariet i Bergen for en kvinnealder siden for Ernas vedkommende, og et begrenset engasjement som journalistvikar på si for Hadia Tajiks vedkommende.

Sistnevnte er allerede i fullt firsprang tilbake til sentrale verv i partiet og politikken etter å ha jukset med pendlerboligordningen, snytt på skatten og i det lengste forsøkt  å holde det skjult med alle slags krumspring og bortforklaringer. I et slikt system blir ansvar pulverisert og feil og overtramp bagatellisert og nøytralisert.

Nettverket i hennes fylking av partiet verner om henne. Hun skylder de andre for mange tjenester. De har rett og slett ikke råd til å miste henne. Slik fungerer transaksjonsøkonomien i denne type nettverksorganisasjoner. Og gode venner i riksmedia bidrar velvillig til å rehabilitere og profilere henne for et comeback, slik som innslaget med «flotte, flinke og folkelige» Hadia på TV 2 Nyheter forleden. Dessuten glemmer folk fort.

Men man må kunne stille spørsmål om hva slike skjønner og forstår av vanlige folks hverdag og utfordringer «på gølvet» i fabrikkene, på sløyelinja i Båtsfjord, i ventekøen på legevakta i Drammen, i de innvandrertette skolene på Oslos østkant og på sykehjem rundt omkring i landet.

For der har elitepolitikerne aldri vært. De har knapt noensinne vært utenfor møterommene og partikorridorene, annet enn for å klippe en snor eller for å bli sett på Dagsrevyen. Karrierepolitikerne er spesialister på relasjonsbygging, kommunikasjon, maktkamp og fraksjonsvirksomhet, men har gjerne lite erfaring fra livet utenfor politikken og i de sakene de på våre vegne skal fatte beslutninger om.

Det har gjort noe med politikerne. Og det har gjort noe med politikken. Det finnes mange snakkehoder, men det finnes ikke statsmenn lenger. Slike som Finn Lied, Erik Brofoss, Jens Chr. Hauge og Jens Evensen.

Også de søkte makt. Men de var høyt kvalifiserte og solid meritterte hver på sine felt. De var utvalgte på bakgrunn av kunnskaper og ferdigheter. Og de jobbet utrettelig for fellesskapet og for å ivareta landets langsiktige økonomiske og utenrikspolitiske interesser.

De hadde erfaringene fra de harde 30-årene og krigen i nervebanene. De var forankret i realismens tidsalder og den erfaringsbaserte vitenskapstradisjonen. I dag er det få, om noen, å se av dét kaliberet.

Det politiske Norge er i dag stort sett styrt av tilfeldige middelmådigheter og halvstuderte røvere med liten eller ingen yrkeserfaring. De har talegavene i orden og store kommunikasjonsavdelinger, tette partinettverk og velvillige medier i ryggen. Alle sammen betalt av staten.

De bekjenner seg til uholdbare dogmer og luftige visjoner. Samtidig har oljen gitt dem tilgang til en ubegrenset pengesekk som mange vil ha sugerør i. Kombinert med et «tilpasningsdyktig» embetsverk og byråkrati som med partiboka i orden er en del av det samme nettverket, er dét en særdeles dårlig kombinasjon som lett fører galt av sted.

Det fører til lite robuste og ofte dårlige beslutninger. Det fører til ad hoc-løsninger, ineffektivitet, dårlig ressursutnyttelse, stadige budsjettoverskridelser og sløsing med samfunnets fellesmidler, svak utnyttelse av potensialet for verdiskapning og økt velferd, tøying av habilitetsreglene og noen ganger til lovbrudd og ren korrupsjon.

For norske politikere har i stor grad overlatt politikkutformingen til EU i stedet for å ta ansvar for den selv. Det fører til at andre lands interesser blir prioritert fremfor våre egne, noe vi i disse dager kan kjenne rett på kroppen med den selvpåførte strømpriskrisen.

Tyske vindbaroner høster profitt ved hjelp av norske statssubsidier i selskaper som er eid gjennom utenlandske skatteparadis. Og tyske forbrukere får billig og grønn norsk strøm. Vi får rasert natur og dyr strøm tilbake, sammen med tapte arbeidsplasser i en kraftkrevende industri som er i ferd med å bli historie.

Dette kan ikke tilskrives noe annet enn politisk inkompetanse. Vi ser det på flere andre områder. Vi er midt inne i en krig i hjertet av Europa, men har ikke lenger et adekvat nasjonalt forsvar til å ivareta befolkningen og landets sikkerhet. Vi har en nærings-, industri- og energipolitikk som reflekterer EUs behov for billige råvarer fra Norge, og ikke Norges behov for nye verdikjeder og en mer variert industri- og næringsutvikling.

Vi ser det i innvandringspolitikken og mantraet om fargerikt fellesskap, som er i ferd med å skifte ut befolkningen og kjøre velferdsstaten i grøfta. Og vi ser det i den såkalte engasjementslinjen i utenrikspolitikken, som pøser på med stadig flere milliarder til en utviklingshjelp fullstendig ute av kontroll og styring, og som i stor grad bidrar til korrupsjon heller enn til utvikling.

Vi trenger dyktige politikere med erfaring fra virkelighetens verden, ikke yrkespolitikere. Vi trenger medlemsstyrte partier, ikke statsfinansierte nettverkspartier. Vi trenger virkelig demokrati, ikke et skinndemokrati hvor politikerne i realiteten nominerer seg selv, slik at de til stadighet kan bli gjenvalgt. Vi trenger en uavhengig forvaltning som tør og kan si ifra uten frykt for å bli personlig sanksjonert. Og vi trenger medier som gjør det den fjerde statsmakten skal gjøre, å kritisk overvåke politikerne og ikke opptre som deres velvillige medhjelpere.

Ellers er jeg redd det går rett til h@*%#te med land og folk!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester