Hans Rustad 
USA har utviklet et sett av metoder for regimeskifte som også rammer allierte som Israel. Hvis man skal forstå USAs opptreden utenfor landets grenser de siste femten årene, vil man se et mønster der USA undergraver regimer man ikke liker. Nå gjelder det ikke bare røverstater som Irak under Saddam, det gjelder også Egypt under Mubarak, Janukovitsj i Ukraina og Israel under Netanyahu. To har falt, den siste har så lang erfaring med Washington at han kanskje kan sette seg opp mot og slå amerikanerne i deres eget spill.
Det at USA åpent undergraver Netanyahu og støtter opposisjonen og forsøkene på å velte den israelske regjeringen, er oppsiktsvekkende. Folk er ikke klar over hvordan USA tar seg til rette. Det har vakt mye sterkere reaksjoner ute i verden enn hva norsk opinion er klar over. USAs renommé er ikke hva det var. Det styres av et militærindustrielt kompleks, Big Tech og en sikkerhetsstat som er hevet over demokratiet.
Denne maktkonstellasjonen er blitt så sterk at den åpent utfordrer en sittende president. Nå gjør de det samme med Netanyahu.
Nordmenn får ikke vite noe om dette, for vi er under den samme pisken.
Den amerikanske journalisten/forfatteren Lee Smith har en fremragende analyse av hvordan Biden-regimet forsøker å sette Midtøsten i brann, Biden Sets Israel on Fire, med underteksten: U.S. support for demonstrations in Tel Aviv isn’t about the future of Israel’s judiciary. It’s about handcuffing Israel while Iran gets the bomb.
USAs støtte til demonstrasjonene i Tel Aviv handler ikke om Israels fremtid, men om å avlede Israels oppmerksomhet mens Iran skaffer seg atomvåpen.
Det er en drøy påstand, helt utenfor parametrene for norsk analyse.
Smith pirker i noe fundamentalt ved amerikansk utenrikspolitikk de senere år. Den er ikke konstruktiv, snarere destruktiv.
Planen for regimeskifte i Israel er utklekket i Washington.
The fact that this blueprint is designed in Washington, D.C., gives courage and direction to the demonstrators acting out their color revolution fantasies on the ground in Tel Aviv. And it’s evidence that Bibi is in Washington’s crosshairs, for regime change has come to Israel.
Israel har en sekulær, velutdannet, liberal elite som føler at den har USA i ryggen. De føler at Netanyahu vil ta fra dem deres privilegerte posisjon. De siste tretti årene har juristene styrt Israel. De er overkikadorer for enhver lov Knesset vedtar.
Den som har makt, vil ofte føle at det skjer en urett når noen vil endre maktforholdene. De forveksler rettferdighet med makt. Det gjør de liberale israelerne. Makten har gått dem i blodet; derfor tar de munnen for full og sier at landet er på vei mot fascisme. De har hensatt seg i en selvhypnose.
Men Israel må slåss for å bevare retten til sin egen skjebne. Det er dét som er farlig med folk som Obama og Biden. De knytter Israel til en sikkerhetsarkitektur hvor Israels interesser er underordnet. Det krever skarpsyn å gjennomskue det. Dét orker ikke en politiker som Yair Lapid og venstresiden. Israel skal være glad de har en erfaren politiker som Bibi.
Washington har ennå ikke gitt opp håpet om å gjenreise atomavtalen, til tross for at det iranske folk har satset livet for å styrte regimet. Washington har nesten ikke gjort noe so helst for å støtte demonstrantene.
Slik har det vært lenge. Noe endret seg under den arabiske våren, skriver Lee Smith.
When the Freedom Agenda debuted after September 11, it described a set of dangerously wishful beliefs about how some of the region’s most repressive governments could become more democratic, provided their new leaders, like the Americans calling the shots, ignored historical reality and political culture. Then the concept transitioned, and by the time the Arab Spring rolled around, democracy promotion became cover for an arsenal of techniques deployed by U.S. intelligence services and NGOs to undermine governments that the White House, the State Department, and the CIA didn’t like.
Perhaps most famously, the Barack Obama administration’s pro-democracy campaign helped push out Egyptian President Hosni Mubarak in favor of a government run by the Muslim Brotherhood, hardly an exemplary force for universal human rights. Then, during the Trump administration, the same Obama officials working while out of government partnered with foreign spy services to target Saudi Crown Prince Mohammed bin Salman with the goal of forcing him out of the line of succession in favor of a royal more likely to feather the retirement nests of agency officials.
Da Freedom Agenda debuterte etter 11. september, beskrev den et sett med farlige ønskeforestillinger om hvordan noen av regionens mest undertrykkende regjeringer kunne bli mer demokratiske, forutsatt at deres nye ledere, i likhet med amerikanerne som bestemte, ignorerte historisk virkelighet og politisk kultur. Så forandret konseptet seg, og da den arabiske våren kom rullende, ble demokratipromotering dekke for et arsenal av teknikker som ble utplassert av amerikanske etterretningstjenester og frivillige organisasjoner for å undergrave regjeringer som Det hvite hus, utenriksdepartementet og CIA ikke likte.
Kanskje mest kjent var at Barack Obama-administrasjonens pro-demokrati-kampanje bidro til å presse ut den egyptiske presidenten Hosni Mubarak til fordel for en regjering drevet av Det muslimske brorskapet, neppe en eksemplarisk kraft for universelle menneskerettigheter. Deretter, under Trump-administrasjonen, samarbeidet de samme Obama-tjenestemennene, som jobbet mens de var utenfor regjeringen, med utenlandske spiontjenester for å målrette saudiarabiske kronprins Mohammed bin Salman for å tvinge ham ut av arvelinjen til fordel for en kongelig som mer sannsynlig ville forbedre pensjonsbetingelsene til byråets tjenestemenn.
Obama er den mest liberale president noensinne, og samtidig den mest arrogante. Det var Clinton og Obama som vant kampen om makten, og Bush-familien slo følge. Samlet forrådte de ikke bare det amerikanske folk, men også allierte som Israel.
Demokratene drev forretninger i Ukraina, og det er noe av bakgrunnen for engasjementet der.
Fellestrekket er en elite som synes den har rett til å spille poker med landets ressurser og dets fremtid.
Vi får ikke høre hvor korrumpert dette regimet er og hvor umoralsk og kynisk det opptrer.
Det er på tide å våkne – før det er for sent.
Nord Stream bør være en alvorlig vekker. Sabotasjen mot rørledningene er uttrykk for den samme arrogansen som regimeskiftene. I dette tilfellet mot en viktig alliert: Tyskland. For Washington er Norge en pølse i slaktetida.
