Myndighetene i flere vestlige land bruker frykt for å lamme borgerne, slik at alle opptrer lydig overfor staten. Løgnene er massive, og demokratiet er i ferd med å avvikles.

Dette så vi spesielt under covid-perioden, hvor så å si alle vestlige myndigheter forsøkte å skremme borgerne til lydighet. Da dette ikke var 100 prosent vellykket innførte man ulike grader av tvang.

Dette har vi skrevet mye om tidligere. Men den siste skandalen fra Storbritannia, avsløringene om tidligere helseminister Matt Hancock, skaper reaksjoner.

Tekstmeldinger fra Storbritannias tidligere helse­minister Matt Hancock som er lekket til The Telegraph, viser at han planla å skremme befolkningen med en ny korona­variant kort tid før jul i 2020. Meldingene viser også at regjeringen unnlot å oppheve tiltak for ikke å miste ansikt.

– Vi skal skremme vannet av alle med den nye korona­varianten

Brendan O’Neill skriver om skandalen og fryktkulturen i Spiked.

So now we know, they did seek to terrorise us. They did set out to scare us into compliance.

Hancock tvang befolkningen til å holde seg unna sine egne familiemedlemmer, unngå klemmer og slikt, men ble avslørt som en hykler da han omfavnet og kysset en studievenninne som han også hadde ansatt.

Dette viser hvor lite myndighetene trodde på den frykten de marinerte befolkningen med. Hancock mistet jobben.

Han var ikke alene om å bryte regler man selv hadde tvunget på befolkningen. Og han var ikke den eneste som brukte frykten som sitt våpen.

Fear would be ‘vital’, they agreed, in making us bend the knee once more to the ideology of lockdown.

Det at man diskuterte et svik på en så luftig måte er et vitnesbyrd på hvordan makten hadde gått myndigheten til hodet under pandemien. Det er som de nøt å plage folket ved sin fryktkultur og sine splittende tiltak.

For splittelse og selv hat mellom borgere oppsto. Økonomien ble rasert. Var dette målet? Eller handlet det om å styrke sin egen kontroll?

Demokratiet trues når styresmaktene behandler borgerne på en måte som får stadig flere til å miste all tillit til de som styrer.

We were no longer their fellow citizens, to be engaged with as sensible, free-thinking adults. We were marionettes whose strings had to be pulled; child-like creatures to be swayed this way and that by horror stories from on high.

Noen av oss fikk en mistanke om at noe ikke stemte. Hytteforbudet bekreftet mistanken her hjemme, også den totale avvisningen om at en lab i Wuhan kanskje var kilden til smitten. Hvordan myndighetene endret holdning til munnbind er et annet eksempel.

Den britiske sosiologen Robert Dingwall sa allerede i mai 2020 at britene hadde blitt terrorisert på en måte som ville føre til at koronafobi ville bli det neste store problemet. Dette ville forhindre returen til det normale.

Kanskje ikke så rart at mange blant den såkalte eliten snakker om The New Normal? Tankene går også til Klaus Schwab og The Great Reset.

Fryktkulturen gjennomsyrer også andre politiske temaer, som klimahysteriet. Hvis ikke vi følger alle de nye, sinnssyke og svært kostbare klimatiltakene som myndighetene presser på oss, så vil vi jo dø når «kloden koker».

Vi må jo gjøre dette hvis vi skal nå klimamålene, sies det ustanselig. Næringslivet og statsstøttede medier er i prinsippet kjøpt og betalt, og følger lydig opp (med noen få unntak).

Vi trues med at havet skal drukne oss, mens klima-tsarene kjøper palasser ved sjøkanten, og nok en gang beviser at de ikke tror på sine egne trusler.

Transaktivistene digger å spille på frykt. De forteller foreldre som har en viss skepsis til å la barna sine endre kjønnsidentitet at dette vil føre til at barna kommer til å begå selvmord. Noen foreldre lar seg skremme.

Også krigen i Ukraina gir myndigheters fryktkultur gode muligheter. For hvis ikke Ukraina vinner (noe som krever massiv vestlig hjelp) så vil Russland bare fortsette, får vi høre.

Stoltenberg snakker orwellsk når han sier at «våpen er veien til fred». Selv om jeg personlig støtter Ukrainas motstand og fordømmer invasjonen, så ser jeg ikke helt hvordan våpen kan føre til noe annet enn noen militære fremganger, med tusenvis av menneskeliv tapt.

Jo lenger krigen varer, desto vanskeligere blir det å få i stand en våpenhvile og fredsforhandlinger. Man kan jo håpe at russerne trekker seg tilbake uten forhandlinger, slik mange nok mener de bør gjøre.

Men er dette realistisk? Jeg tror ikke det. For at russerne skal trekke seg tilbake, må de ha noe å vise til overfor sin egen befolkning, etter de store tapene. Slik er virkeligheten, selv om man støtter Ukraina.

Frykt har konsekvenser, sier O’Neill. Det er en svekkende, demoraliserende kraft.

Often it is used – deployed – for precisely that reason: to induce apprehension among the public in the hope that we’ll be more likely to do as we’re told.

Å stå i mot fryktkulturen kreves faktisk litt innsats. Man må skille reelle trusler fra falske. Man må lese ulike kilder og komme til en konklusjon. Og man må tåle å diskutere med folk som har andre meninger, uten å klikke i fistel.

Her kan jo lokallagene til Document være en start. Der tillates åpen diskusjon og uenighet. Ingen er enige i alle saker, dette gjelder også for oss i redaksjonen. Men diskusjoner må tåles i et demokrati.

The politics of fear is the lowest form of politics. In fact, it isn’t really politics at all. It is the antithesis of democracy.

Men løgnene avsløres etter hvert, som vi nå opplever i forhold til den fryktkulturen som ble spredt etter 6. januar, med skandalen rundt Hancock, og med opplysningen om at Pfizer ikke ante om vaksinene beskyttet mot smitte.

Med rasjonell tenkning og nye, selvvalgte felleskap, så kan vi vinne denne kampen til slutt. Som Tucker Carlson sa i sin andre sending om 6. januar: Også den politiske eliten kan føle frykt. Det er kanskje denne frykten de projiserer?

Les også:

De uvaksinerte fortjener erstatning etter undertrykkelsen de har vært utsatt for

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!