Kriseavslørende meningsmålinger står i kø i Arbeiderpartiets trappeoppgang nå om dagen.
I forrige uke meldte ABC Nyheter om 16,0 prosents oppslutning, den laveste som Opinion har målt for Ap siden analysebyrået startet med partimålinger for femten år siden. Mandag bekreftet Kantars måling for TV2 en Ap-oppslutning på 16,0 prosent. Onsdag kom Opinions måling for Fri Fagbevegelse med ny bunnotering: 15,5 prosent for Ap.
Høyre måles i onsdagsmålingen til 36,9 prosent. Det er et symboltungt tall for Ap. Det var det minimumstallet statsminister Thorbjørn Jagland stilte i sitt ultimatum til velgerne foran stortingsvalget i 1997 – og tapte.
Høyre er nå alene like stort som hele venstresiden til sammen. De fire borgerlige partiene til sammen støttes av 58,0 prosent av velgerne. FrP er snart like stort som Ap, og både KrF og Venstre ligger ifølge målingen over sperregrensen for utjevningsmandater.
Arbeiderpartiet forfølges av egne feil og velgerfrastøtende politikk. Problemene kommer som perler på en snor. Kritikkverdig eldreomsorg, sykehus i krise, strømpris som skaper fattigdom i familier, samt truende industridød, voksende vindkraftmotstand og sympatiruinerende demonstrasjoner fra Fosen-samene.
Alt er ikke Arbeiderpartiets skyld alene, men elendigheten avsløres på partiets regjeringsvakt. Og ikke bare dét: Partiet har stort sett bare innholdsløst preik som svar på folkets og næringslivets utfordringer. I stedet for virkningsfulle tiltak skal det komme stadig nye utredninger. Ap lider av kronisk utredningssyndrom. Trygve Bratteli gjennomførte et såkalt 100-dagersprogram da han kom til makten i 1971. En rekke viktige saker fikk sin avklaring i løpet av tre måneder. Nå har Jonas Gahr Støre bestyrt regjeringsmakten i femten måneder, og regjeringen fremstår som et permanent seminar.
Hva gjør så partiet i en situasjon hvor det kjemper med FrP om andreplassen på den politiske rankingen? Jo, det holdes selskap med stollek, en kjent aktivitet i barnebursdager. Partiorganisasjonen later ikke til å være spesielt opptatt av å endre den politikken som så til de grader støter velgerne fra seg, men er mest opptatt av hvem som skal administrere den videre nedgangen i folkelig tillit og anseelse.
Oslo Arbeiderparti ønsker skifte på stolene og fornyet ledelse, men freder partilederen. Andre fylkeslag vil fjerne nestleder Bjørnar Skjæran og partisekretær Kjersti Stenseng, mens andre vil beholde dem. Svært mange ønsker statsråd Tonje Brenna som ny nestleder. Hun er sikkert et greit menneske, men er en politisk broiler som aldri har vært i alminnelig arbeid. Brenna har helt siden tenårene levd i og av organisasjonsarbeid og det politiske apparatet. Hun er det sovjeterne pleide å kalle en apparatsjik. Tror virkelig noen på ramme alvor at Tonje Brenna som nestleder vil betyr noe særlig til eller fra hvis en velgermotbydelig politikk føres videre? Hvor lettlurte tror noen at folk er?
Ap må slutte å tro at partiets vansker bare er et personalproblem, men ta inn over seg at plagene er selvpåførte og skyldes den politikken partiet har ført i årevis – men som særlig har skutt fart under Jonas Gahr Støres ledelse. Akkurat som Rosenborg Ballklubb har sluttet å jakte på en ny Nils Arne Eggen for å gjenreise gammel storhet, bør Arbeiderpartiet oppgi troen på at en gammeltestamentlig Messias-figur skal komme som partifrelser.
Og i så fall: Redningsmannen heter ikke Jonas Gahr Støre. Han er derimot en hovedårsak til at partiet trenger rekonvalesens på sanatorium, og er selv en politisk smittebærer i særklasse.
Trubaduren Stein Ove Berg sang en gang om «Rollebytte i oppgang A». Det trengs jammen også i parti A, men da sammen med en politisk kursendring av samme dimensjon som for 90 år siden – den gang partiet forlot fremmed fraseideologi og vokste seg inn i norsk virkelighet. Ap må droppe ordskvalder som grønt skifte og globalisering og oppgi Norges rolle som europeisk husmann.
Arbeiderpartiet må innse at politikken må endres grunnleggende og ta utgangspunkt i de behov som det norske folk og norsk næringsliv bærer på – ikke ideologiske påfunn på politikkens mørkeloft. Og så må partiet fornye ledelsen så det monner.
Ap må foreta en storrengjøring for å snu utviklingen, men som alle vet: Trappevask starter fra øverste trinn – fra toppen.
