Den iranske revolusjonsgardens raketter av typen Shahab-3 antas å kunne bære et kjernefysisk stridshode. Foto: Hasan Sarbakhshian / AP / NTB.
Israel
Iran anriker nå uran til 84 prosent. Det er farlig nær de 90 prosent som behøves til en atombombe eller et kjernefysisk rakett-stridshode. Israels statsminister Benjamin Netanyahu varsler at tiden for angrep kan være inne.
Jo lenger vi venter, desto verre blir det å overbevise Iran om at en militær aksjon mot deres atomanlegg er troverdig. Vi har ventet svært lenge, sier Israels statsminister Benjamin Netanyahu, få dager etter avsløringen om at Iran har anriket uran til 84 prosent. Organisasjonen Iran Watch melder at analyser peker henimot at Iran vil trenge 16 kilo av høyt anriket uranmetall, ca. 90 prosent U-235 som kjerne i ethvert atomvåpen.
Israel vil handle
– Jeg kan forsikre at jeg vil gjøre alt som står i min makt for å hindre at Iran får atomvåpen, sier Netanyahu.
Han har kommet med lignende advarsler til ayatollaene tidligere også, i sin forrige regjeringstid. Men da visste han og israelske eksperter at iranernes sentrifuger ennå ikke hadde produsert nok uran til militært bruk. Og kanskje heller ikke ville våge å gjøre det. Men nå ser et nytt moment ut til å anspore iranerne til å bryte ut av Det internasjonale atomenergibyråets brysomme tvangstrøye, samt USAs og Israels trusler: krigen i Ukraina.
Det er ingen hemmelighet lenger at Iran forsyner russerne med sårt tiltrengte droner av diverse typer til krigføringen i Ukraina. I stedet for cash som betaling blir det hevdet at russerne vil levere iranerne en del av sine avanserte Sukhoi SU-35 kampfly.
Teheran har allerede skrytt av at de har bygget bombesikre fjellhangarer, antagelig til de nye russiske kampflyene, samt sine store beholdninger av droner. Oppildnet av det de anser som ryggdekning av en militær stormakt, er det økende risiko for at Teheran tar skrittet til å forsøke seg som atommakt. Hertil kommer også at ayatollaene og en annen stormakt, Kina, også har begynt en flørt, om enn foreløpig kun handelsmessig. Kineserne er imidlertid kjent for å være pragmatiske og unngår å ta altfor klare sider i konflikter.
Snur i 12. time?
Litt optimisme knytter seg dog til at ayatollaene ser skriften på veggen og bøyer av mot det som nesten uvegerlig vil bli et israelsk (og muligens amerikansk) angrep. De to landene har åpenlyst og demonstrativt hatt felles flyøvelser som demonstrerer evne og vilje til å gjennomføre et angrep, over 1500 kilometer fra Israel. Iranerne har riktignok konkludert med at Israel alene ikke vil klare å gjennomføre et slikt angrep, av mangel på blant annet tankfly, som Israel har få av. Antallet er sensurert. De israelske tankflyene er dessuten ikke av de beste – ombygde passasjerfly. Amerikanske tankfly er bestilt, men er foreløpig ikke levert.
Mossads raid og suksess med å sikre avslørende dokumenter om iranernes atomvåpen-planer (CIA skal visstnok ha hjulpet enkelte av Mossad-agentene ut av Iran etter det dristige toktet) i 2018 har overbevist det internasjonale samfunnet om at Iran er på vei mot bomben. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har åpent og i nesten udiplomatiske vendinger erklært at iranerne forhaler, lyver og hindrer effektiv kontroll.
Nå synes det som om ayatollaene kan tenkes å bøye av likevel. Vel vitende om at truslene fra Jerusalem ikke er tomme etter Netanyahus gjeninntreden som statsminister. Israel har dessuten påpekt at det å gjenoppta forhandlingene med Iran, på basis av de tidligere, i regi av Joint Comprehensive Plan of Action ((JCPOA), kun vil gi iranerne tid til å fortsette sentrifugeringen og bli en utbryter-atommakt. Et mulig tegn på nervøsitet i Teheran er Irans stadige påstander om hvor effektivt deres bakke-til-luft-forsvar er, om arsenalet av langdistanse- og ballistiske raketter og stor økning på militærbudsjettet.
Avgjørelsens timer nærmer seg, og forhåpentlig får de rett som hevder at ayatollaene, tross alt, er pragmatiske realister når de står foran stupet.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
