Som barn lærte vi å si unnskyld når vi hadde gjort noe galt. Og mye galt gjorde vi. Det hendte vi ble avslørt, og det var alltid med stor ulyst at våre foresatte tvang oss til å si det forløsende ordet unnskyld til ofrene for våre tåpeligheter og vår uskikkelighet.

Noen lærer ikke å be om unnskyldning som voksne heller. Statsminister Jonas Gahr Støre og olje- og energiminister Terje Aasland er ferske eksempler som trasser imot, men som til slutt innser at det ikke er noen vei utenom å måtte krype til korset.

Når makthavere tvinges til å beklage feil og unnlatelser, hender det at de ber om unnskyldning for at noen føler at de har lidd overlast, mens de hendelsene og vedtakene som gjør at folk føler seg krenket, blir forbigått.

Daværende Sp-leder og kommunalminister Liv Signe Navarsete mistet for 10 år siden besinnelsen etter at lederen i Senterungdommen, nåværende landbruksminister Sandra Borch, i en avisartikkel hadde uttrykt offentlig at Ola Borten Moe var en god kandidat til å overta som partileder. På et partimøte i Troms ga hun Borch det glatte lag og skjelte ungdomspartilederen ut i så sterke ordelag at partifeller fysisk måtte gripe tak i Navarsete og føre henne bort.

Etterpå ble Sp-lederen lei seg og skrev offentlig at «Jeg beklager at Sandra opplever at hun ble skjelt ut». Altså: Det var ikke utskjellingen som var beklagelig, men at offeret for det verbale ild-overfallet opplevde det slik. Med andre ord: Navarsetes oppførsel var ikke verdt en unnskyldning – bare Sandra Borchs opplevelse.

Jonas Gahr Støre fulgte for en ukes tid siden den samme avledende manøver i vindkraftsaken på Fosen. «La meg si at det er beklagelig at vi er kommet dit at vi har et urfolk som opplever at deres rettigheter er krenket», sa statsministeren.

Les setningen én gang til: Det er ikke vindturbinenes ulovlige eksistens som er beklagelig, men at Fosen-samene opplever seg krenket.

Samme eiendommelige logikk har Terje Aasland anvendt helt siden han ble olje- og energiminister for akkurat et år siden. Han vedgikk at byggingen av vindkraftparken var en krenkelse av samenes legitime rettigheter. Det var jo en konklusjon som ikke var til å komme forbi, siden Høyesterett hadde uttalt akkurat det.

Men at turbinene fortsatt sto der, ville ikke Aasland være med på å omtale som brudd på urfolks rettigheter. Det var byggingen som krenket samene, mens det åpenbart ikke var krenkende at turbinene var i drift. Dette er logikk for viderekomne.

Unnskyldninger er tidkrevende prosesser. Kong Harald ba i 1992 partisanene i Øst-Finnmark om unnskyldning for det politiske Norges kollektive stempling av dem som Sovjet-agenter. Andre burde vært nærmere til å be om unnskyldning for den belastningen gode nordmenn hadde fått, men kongen tok ansvar for andres vegring.

Statsminister Jens Stoltenberg fremførte i 2012 den norske stats unnskyldning for «Det norske holocaust» – deportasjonen av norske jøder til Auschwitz. – Drapene var tyskernes verk, men det var nordmenn som arresterte jødene, sa Stoltenberg. Det var en unnskyldning som det tok skiftende regjeringer 70 år å fremkomme med.

Like lang tid gikk det før statsminister Erna Solberg fremførte den norske stats unnskyldning for den behandling som tyskerjentene fikk etter krigen. Mange ble fratatt statsborgerskapet og deportert – uten å ha krenket norsk lov; de hadde bare vakt forargelse. 

Vi er usikre på hvor ektefølt Støres og Aaslands beklagelser er. De minner oss om egne barneår hvor vi vegret oss i det lengste for å be om unnskyldning for uskikkelig oppførsel i håp om å få utsatt og mildnet ydmykelsen.