Mahbouba Seraj er en sjelden stemme i Afghanistan. Men hun har begynt å tvile på om verden lytter når hun refser Taliban for å bryte menneskerettighetene.
Vel vitende om at hun risikerer å bli straffet av landets ledere har Seraj fortsatt sin utrettelige kamp for kvinners rettigheter. Hun har ikke forsøkt å dempe seg når hun har kritisert Taliban for å ha fratatt halvparten av befolkningen retten til både utdanning, arbeid og fritidsaktiviteter.
Men nå lurer hun på om det er noen vits å fortsette. For verden ser ut til å være preget av apati når det gjelder situasjonen i hjemlandet hennes.
– Jeg forsøker fortsatt å kjempe, og jeg ønsker fortsatt å finne en løsning på alt dette, sier 74-åringen, mens hun ser ut av vinduet og bort på fjellene som omkranser Kabul.
– Det er ikke det at det blir vanskeligere – det begynner å bli verdiløst. Det er den lille kampen jeg har med meg selv, sier hun.
Mahbouba har en svært vanskelig rolle i dagens Afghanistan. For 20 år siden kom hun tilbake til hjemlandet etter å ha tilbrakt rundt 25 år i selvvalgt eksil. I løpet av tiden hun tilbrakte i utlandet, var Afghanistan okkupert av Sovjetunionen, det var borgerkrig og det første Taliban-regimet tok makten.
Hun er niese til tidligere kong Amanullah Khan, i tillegg til å være en høyprofilert og erfaren samfunnstopp – en rolle hun har brukt flittig til å utfordre Talibans kvinneundertrykkende politikk etter at gruppen gjenerobret makten i august 2021.
Andre kvinner er blitt pågrepet og fengslet i flere dager, eller de har gått i dekning etter å ha deltatt i protestene mot at det er blitt forbudt for jenter å ta utdanning.
Seraj har på sin side brukt tiden til å fly ut og inn i landet for å møte diplomater, holde taler i FN og snakke med journalister – alt uten å skjule sin identitet. Så langt har hun sluppet represalier.
Det er balansekunst på høyt nivå, der det alltid er en fare for å falle.
– Hver eneste dag tar jeg en sjanse. Jeg stoler ikke på noe. Ingenting er 100 prosent trygt. Det kommer an på hvem som ikke liker meg. En dag kommer den som ikke liker meg, sannsynligvis til å drepe meg, sier hun.
Seraj kjempet også for kvinners rettigheter da Afghanistan var styrt av den vestligstøttede regjeringen. Da besto kampen i å sikre kvinner en plass i landets ulike forsamlinger og råd. Hun var selv en del av landets fredsråd, som forsøkte å få slutt på krigen med Taliban med dialog.
Nå består arbeidet hennes først og fremst i å jobbe med ulike kvinneprosjekter i fem provinser. Hun bruker blant annet tiden sin på et senter for mishandlede kvinner og barn og sikrer støtte til familier som har mistet sin mannlige forsørger, der kvinner har hele ansvaret.
Seraj deltok aldri i de sporadiske protestene som brøt ut etter at Talibans øverste leder Haibatullah Akhundzada stengte skolene for tenåringsjenter og forbød kvinner å ta universitetsutdanning.
For henne er det viktig å opprettholde kontakten med det nye regimet, selv om andre afghanske kvinner muligens ikke er enig.
– Jeg stiller meg foran Taliban og forteller dem at det er dette jeg gjør, og dette er hvordan jeg kommer til å gjøre det.
Hver gang regimet kommer med et nytt vedtak som svekker kvinnenes stilling, er et krevende øyeblikk, understreker hun. Men det er også vanskelig å takle fordømmelsen fra andre afghanske kvinner, som mener hun tar feil når hun velger å snakke med Taliban.
– Det er som om det er noe som spiser meg opp innenfra, sier hun.
Seraj er fortsatt opptatt av å forsvare afghanske kvinners rettigheter. Verdenssamfunnet hevder å gjøre det sammen, men nå har Seraj mistet troen på at omverdenen mener alvor.
I en oppgitt tale i FNs menneskerettsråd i september i fjor løftet hun armene i frustrasjon.
– Dette er siste gang jeg reiser til et sted for å snakke om dette til verden. For jeg er lut lei. Hvor mange ganger er det meningen at jeg skal rope og skrike og si «Verden, se hva som skjer med oss, vi dør», spurte hun.
Tilbake på kontoret i Kabul virker det som om hun har gitt opp.
– Jeg har innsett at det egentlig ikke er noe å tjene på det, så jeg kommer ikke til å bry meg mer.
Men i samme åndedrag minner hun seg selv på at det eneste hun har, og som hun alltid har brukt, er språkets makt. Seraj kjemper en krig med seg selv.
– Det må være, hva skal jeg si … et glimt av håp, sier hun mens blikket nok en gang vandrer til fjellene i det fjerne.
– Et lite lysglimt ett eller annet sted, noe må det være, noe som vil alle kan holde fast i, sier hun.
Les også:
Huitfeldt trodde koseprat var nok – nå ødelegges livet til afghanske kvinner
