Uhyggelig stille og trist: hvordan lockdown påvirket skoleelever

To skoleledere og en professor forteller hvordan nedstengningene preget elevene i Storbritannia. En hverdag innendørs med noen timer foran skjermen fikk konsekvenser for barn og ungdom. Konsekvensene vil trolig merkes i mange år.

Skoleleder Bethan Collins fra The Laurels primary school forteller til The Times at da ungene returnerte til klasserommet i september 2021, så beveget tomlene seg hele tiden.

De gledet seg, og møtte tidlig opp. Men fingrene beveget seg.

I asked what was wrong and they said they were missing their console.

Elevene var blitt så vant til å glo på en skjerm at de slet med å konsentrere seg. Håndskrift var også et problem.

Rektoren merket seg også at mange av elevene hadde runde ansikter. De hadde gått opp i vekt fordi det var vanskelig å bevege seg utendørs under nedstengningene.

One girl said after an early run “I feel as though my heart will burst out of my chest”. We invited parents in to help the children by teaching them the kind of breathing you do in yoga, and added sleep hygiene to our lessons.

Manglende muligheter på å leke med andre hadde gjort mange av barna stille og tilbaketrukne. De trengte mental hjelp, men helsetjenesten klarte ikke å følge opp, det var for lange køer for så små barn.

Skolen måtte bruke tid på å lære elevene om regler og manerer.

Mange elever ble sendt fra barneskole til ungdomskole uten å være forberedt.

Vic Goddard, rektor ved Passmores Academy i Harlow, forteller om en 300 prosents økning av selvskading blant elevene på hennes ungdomsskole.

Lese- og skriveevnene var elendige, 11-åringer var på et nivå som om de var 9 år gamle.

Mange elever ble utvist fra skolen, siden de hadde glemt hvordan man oppfører seg. Mobbingen økte.

The children have not learned how to conduct relationships because they have been shut away for so long.

De oppførte seg som barn, siden de hadde mistet sjansen til å vokse opp til ungdommer. Krangling og slossing oppsto på grunn av konflikter på sosiale medier, og familiene involverte seg i konflikten.

Fraværet økte betydelig.

Some have called these pupils “the Amazon generation”: they can pick and choose goods online and send back the ones they do not like, and are now doing the same with school and lessons.

Collins har ikke store forventninger til disse ungdommenes fremtidige utdannelse, og frykter at mange vil mislykkes når de ankommer universitetet.

Gen Z seems to me to lack resilience. I don’t like the word “snowflake”, but it does feel as though there is a fragility and sadness still to many of these young people.

Rektoren sier avslutningsvis at hun er så bekymret at hun må medisinere seg mot depresjon og angstlidelser.

Professor Matthew Goodwin forteller om hvordan studentenes utdannelse ble ødelagt av politikernes valg om å stenge ned samfunnet. Spørsmålet er hva dette vil bety på lang sikt.

De lidenskapelige, engasjerte og høylytte studentene var forsvunnet. To år stirrende i en skjerm hadde endret disse unge voksne, og de manglet vilje til konversasjoner og evne til konsentrasjon.

The net result of all this was a Covid generation who were eerily quiet, silent almost, and who often appeared to shun socialising and interacting with others.

Campus, normalt et livlig område, ble forandret til en ghost town. Ingen studenter stilte spørsmål i leksjonene.

That first semester, after the final lockdown, was the only one in my entire teaching career when not a single student came to see me during my office hours throughout the entire term. I had simply never experienced anything like it. It was profoundly depressing.

Professor Goodwin nevner Davos, hvor deltagerne under WEF-møtet snakket om hvor mange kriser verden står overfor. Han sier at hans studenter har opplevd alle disse, de har vokst opp med krise etter krise.

Gen Z have lived it; it’s all they’ve known.

Vi som er litt eldre har gjerne opplevd et liv, mange har en økonomi som gjør at vi ikke ender i fattigdom uansett hvor hardt Støre og Solberg forsøker.

Men barn, unge og studenter skal leve hele livet sitt i denne tragedien. De skal oppleve fallet til den vestlige sivilisasjonen, som i stor grad skyldes politiske valg.

Måten barn og unge ble behandlet på under pandemien er en ren skandale, og helt utilgivelig. Konsekvensene vil vi merke i mange tiår fremover.

190 land stengte skolene, 500 millioner barn sto uten skoletilbud. Men dette skyldes ikke pandemien, det var politisk vedtatt. De fleste av de landene som står for mesteparten av finansieringen av FN stengte skolene.

FNs bærekraftsmål 4, God utdanning til alle, vil nok neppe bli nådd, men dét er vel heller ikke poenget.