Fra byggeplassen til Giga Arctic-fabrikken i Mo i Rana. Stillbilde fra video: freyrbattery.com

Den mediehyllede batterifabrikken Giga Arctic i Mo i Rana har stadig toppolitikere på besøk både som gallionsfigurer og investorer gjennom subsidier. I årevis har løftene haglet fra Freyr Battery (med hovedkvarter i Luxembourg) om tusenvis av arbeidsplasser og lønnsomt industrieventyr, med samtlige riksmedier som lydige mikrofonstativ. Og nå kommer signalene om utsettelser.

Etter å ha gitt den fiktive batterifabrikken løfte om fire milliarder i offentlig støtte, får nå myndighetene signaler fra ledelsen i Freyr om at Mo i Rana kan bli «nedprioritert» på grunn av mangel på subsidier. Selv om de til og med har fått gjennomslag for ny flyplass.

Batterisatsingen er en del av Støres Mao-inspirerte «grønt industriløft», og regjeringen har definert ti punkter som skal gjøre Norge til «stormakt i verden på batteriproduksjon» – basert på absolutt ingenting. Til tross for at redaksjonen vår har avslørt flere alarmerende faktorer rundt batterisatsingen, som her fra 2020 og her, fortsetter Støre som om buketten av problemer ikke eksisterer.

Biden vil gi mer offentlige penger enn Støre

Årsaken til at Freyr Battery sender disse signalene, er ren utpressingstaktikk: Amerikanske myndigheter har åpnet pengeboka for grønn industri og skal bruke nærmere 3700 milliarder kroner på å subsidiere grønn industriutvikling i USA. Loven heter «Inflation Reduction Act» og trådte i kraft ved nyttår etter å ha blitt undertegnet av USAs president Joe Biden i fjor.

Denne loven inkluderer blant annet skattefordeler for amerikanskproduserte elbiler og batterier, og Freyr gjør som alle klimaparasitter på offentlige penger: De satser der det er mest å hente. Og politikerne reagerer ikke med raseri på denne adferden, men heller med logring – så som fylkesrådsleder i Nordland, Elin Dahlseng Eide (Ap) til NRK:

– Når USA har fått på plass en slik grønn pakke for industri, må Norge og EU følge med. Jeg har starta arbeidet opp mot norske myndigheter for å følge opp denne saken. Det er viktig at vi fra Nordland følger det. Det er viktig for hele fylket. Dette handler om rammebetingelser for grønn industri.

Rammebetingelsene for «grønt skifte» er at flest mulig grønne sedler skifter eier fra skattebetalerne til kyniske klimaprofitører gjennom endeløst med subsidier. Det skaper igjen de kunstige aksjeverdiene, som igjen tiltrekker seg investorer, hvis eneste grønne mål er å selge seg ut når aksjekursen er på topp, uansett om noe blir produsert eller ikke. Who cares? Ikke rart profitørene er så gode venner med norske politikere at du knapt kan se forskjell på dem lenger. Mistenkelig gode venner, vil mange si.

Komisk historisk parallell

Det er historisk interessant at staten bygger opp nok en subsidiert industri nettopp i Mo i Rana: Den 10. juli 1946 vedtok nemlig Stortinget å grunnlegge Norsk Jernverk AS nettopp der. Begrunnelsen var å gjøre Norge mer selvforsynt med stål, samt å bidra til styrking av landsdelen Nord-Norge. Bygging av jernverket skulle ta tre år, men det tok ni år, det skulle koste 250 millioner, men budsjettet sprakk med det dobbelte. Høres det kjent ut?

Innbyggertallet økte riktignok fra ca. 8000 til rundt 20.000, men til tross for verdens mest stabile og billige vannkraft, ble det aldri god butikk: På 1970- og 80-tallet var det kraftig overproduksjon av stål i verden, prisene sank, og til slutt fikk Stortinget nok av subsidieringen. Den 9. juni 1988 vedtok Stortinget privatisering av Jernverket, og da var det slutt. Det går nok betraktelig fortere for batterifabrikken, hvis den noensinne kommer i gang.

Dette var tidsepoken da den politiske avindustrialiseringen av Norge startet for alvor gjennom globalistisk orienterte politikere. De lovet at «nye og bedre jobber» skulle komme, men det skjedde aldri. Også Norges daværende batteriindustri gikk med i dette sluket og ble eksportert til lavkostland. Likevel mener altså regjeringen at subsidierte batterifabrikker i Mo i Rana er «fremtiden» og et «industrieventyr». De ser ingen problemer, og det gjør heller ikke NRK.

Flere gigafabrikker under planlegging

Det er ikke bare i Mo i Rana det påståtte «batterieventyret» til Støre utspiller seg: I Orkland kommune lover Elinor Batteries byggestart for sin gigantfabrikk med 2500 arbeidsplasser i 2024. Og i Arendal har staten gått inn med 335 millioner i Eyde Energipark, som også skal skape 2500 arbeidsplasser – basert på absolutt ingenting annet enn løfter fra kapitalkrefter som setter subsidier som betingelse. Hva kan gå galt?

Før jul 2020 gikk også Hydro, Equinor og Panasonic sammen ut og etterlyste kontakt med kommuner og regioner for å bygge en storskala batterifabrikk (ja da: med 2500 arbeidsplasser). Kravene var tilgang til kompetente folk, nok elektrisk kraft, vann til kjøling, gode transportmuligheter og helst en flyplass i nærheten. Planene ble skrinlagt i november 2021 og flyttet til utlandet. Ring a bell?

Fredrikstad herjes også av batterifeber. Der skal lille Norge også bli «verdensledende» på det omvendte av batteribygging, nemlig batteriresirkulering! Det er ikke måte på glansbilder og ministerbesøk, men når man graver litt i saken, viser det seg at Hydrovolt ikke skal lage ferdige råvarer for nye batterier:

Når LiPo-batterier resirkuleres, står man igjen med noe bransjen kaller «svart masse». Å bryte denne til nye brukbare råvarer for batteriproduksjon er en kostbar, energikrevende og komplisert hydrometallurgisk prosess, og årlig skal 2000 tonn av denne «svarte massen» fraktes til Sverige og prosesseres i nok et nyetablert fabrikkanlegg i Skellefteå. Ingen tall tyder på at de resirkulerte råvarene blir billigere enn å grave det ut av jorda.

Kjemisk industri som Norge mangler forutsetninger for

Batterifabrikker er ikke mekaniske fabrikker med mange ansatte, slik mange tror. Det er kjemisk industri som er automatisert, og Norge har hverken råstoffer eller forutsetninger for å lykkes mot gigantene i lavkostland. Vårt eneste komparative fortrinn var billig, grønn vannkraft, men selv dét har batteripolitikerne klart å ødelegge.

Så historien gjentar seg. Men regjeringen er hinsides pedagogisk rekkevidde, og slipper kritiske spørsmål fra media. De ville vel uansett ikke svart ærlig.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!