Ungarn statsminister Viktor Orbán på vei til et møte med pave Frans i Vatikanet den 21. april 2022. Foto: Andrew Medichini / AP / NTB.

Når pave Frans i slutten av april reiser på et offisielt besøk av tre dagers varighet i Ungarn, handler det ikke om en høflighetsvisitt, men vitner snarere om at Ungarn og Vatikanet er de eneste statene i Europa som konsekvent har tatt til orde for våpenhvile i Ukraina-krigen og formanet til fredssamtaler.

Et slikt sammenfall i synspunkter om det mest akutte spørsmålet i Europa har skapt en tilnærming mellom Ungarn og Vatikanet som ikke er noen selvfølge, all den tid paven har kritisert den ungarske regjeringen hardt i migrasjonspolitikken. Men for begge stater vil følelsen av å være isolert i Ukraina-spørsmålet i Vesten bli noe mindre ved å møtes (utenfor Vesten har land som Israel og India ikke svært forskjellig innstilling i saken).

Isolasjonen av Ungarn, som i spørsmål om Russland av historiske grunner ikke kan påregne noen samforståelse med Polen, er ikke så overraskende. Men for Vatikanet, som lenge har spilt en viktig rolle i det internasjonale diplomatiet, eksempelvis under Cuba-krisen, er det en høyst uvanlig situasjon.

Den italienske journalisten og forfatteren Marco Politi, som har dekket Vatikanet i femti år, kommenterte i Il Fatto Quotidiano tirsdag at Vatikanet i løpet av disse årene aldri har spilt en så marginal rolle på den globale scenen som nå.

Storbritannia ignorerer ham. USAs president Biden vil ikke forstyrres. Putin anser ikke Vatikanet som noen effektiv mellommann for å få i stand forhandlinger. Xi Jinping ønsker av innenrikspolitiske grunner ikke å fremheve Vatikanets rolle. Zelenskyj, som dagen etter Russlands invasjon hadde luftet muligheten for Vatikanet som megler, ønsker nå bare én ting: at paven drar til Kyiv for å drive Putin enda lenger inn i hjørnet. Pavens ankomst, forklarer en ukrainsk diplomat, «ville brenne den siste broen som den russiske terrorstaten har til den siviliserte verden».

Europeiske regjeringer respekterer pavens posisjon, men kun i taushet, og noe lignende har Vatikanet aldri opplevd, skriver Politi. Under Irak-krigen i 2003 klarte til sammenligning pave Johannes Paul II å få med seg en rekke stater i protest mot USAs og Storbritannias krigføring.

Men Europa er i virkeligheten helt hjelpeløst når det gjelder Ukraina-krigen, konstaterer den italienske vatikanisten. Krigens videre gang avhenger ikke av noen andre enn Washington og Moskva.

Dermed kan pave Frans’ rolle som megler være utelukket. For ikke bare har han fordømt Putins invasjon og hvordan den russisk-ortodokse kirken har latt seg bruke politisk av Kreml. Paven er heller ikke ukritisk til hvordan Vesten har opptrådt.

Litt over to måneder etter utbruddet av krigen gav pave Frans et intervju til Corriere della Seras sjefredaktør Luciano Fontana, der han reflekterte over hvorfor Putin – stikk i strid med de aller flestes spådommer – valgte å invadere Ukraina, og spurte seg om det ikke var en overilt reaksjon på at «NATO hadde bjeffet ved Russlands dør».

En slik forsiktig kritikk av NATOs ekspansjonsvilje østover er uakseptabel for Biden-administrasjonen, som har uforbeholden støtte i de fleste europeiske regjeringskontorer.

Politi skriver at Ukraina-krigen også splitter den europeiske kristenheten. Yours truly var vitne til akkurat det fenomenet fredag kveld. En menighet i min adopterte italienske hjemby arrangerte et møte til støtte for katolske hjelpearbeidere som – under mye større vanskeligheter enn normalt – driver et hjem for foreldreløse barn i Ukraina.

Etter en presentasjon av gruppens arbeid og erfaringer fra det krigsherjede landet, som utløste stor gavmildhet hos forsamlingen, svarte den øverste talskvinnen på publikums spørsmål, som forsiktig ble litt mer politiske mot slutten av arrangementet. Hun erkjente motstrebende at det er rett av Vesten å sende defensive våpen til Ukraina, men ble svar skyldig da hun ble spurt om hun så noen vei ut av konflikten: «Det behøves et mirakel», sa hun.

Den heroiske hjelpearbeiderens manglende tro på at politikken besitter verktøyene til å få en slutt på krigen, etterlot en i all hovedsak dyster og taus forsamling som plutselig følte atomkrigen litt nærmere – i hovedsak, fordi to av de litt over hundre tilstedeværende brøt ut i politisk krangel på gaten utenfor kirken etterpå. Den ene trodde på ambisjonene om å vingeklippe Russland, den andre gjorde det ikke.

Det er virkelig høyst uvanlig at det knapt er noen som roper på fred mens det pågår en blodig og grusom krig som hver dag tar uskyldige liv, og man kan bli motløs av å se at en av de få som gjør det, er en pave som kysser imamer. For å si som den italienske journalisten Giulio Meotti har sagt, om enn i en litt annen sammenheng: Snarere enn å frykte sin egen død bør Vesten spørre seg om den ikke er død allerede.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!