Om noen uker skal de de første havvind-arealene på norsk sokkel utlyses, og regjeringen har som mål at produksjonen skal være i gang før 2030. Til tross for de alarmerende resultatene fra flere tiår med satsing på landvind og havvind i andre land, opprettholder klimapolitikere klokkertroen på vindkraft, utelukkende basert på tall og data fra vindkraftbransjen selv. Vindkraft vil løse klimakrisen fordi vindkraftselgerne sier det.

Det er vanskelig å forstå hvorfor norske politikere fortsatt har tro på vindkraft, etter at vindkraftindustrien kollapset i Tyskland mellom 2018 og 2019, og hele tre rapporter fra den tyske riksrevisjonen slår klart fast at dette ikke har noen kost/nytte-effekt for samfunnet.

I papirarbeidet til norske myndigheter er imidlertid alle slike risikoanalyser og økonomiske overslag fjernet, og det finnes ingen offentlige referanser til de svært negative erfaringene med vindkraft, både økonomisk, sosialt, naturmessig og kraftpolitisk. Det er som om ingenting har gått galt, og tjue år med vindkraftsating i Norge er en eneste, strålende suksess. Får politikere belalt for å brøyte vei for vindkrafta slik, eller gjør de det helt frivillig gjennom dumskap og klimapanikk? Ingen medier graver i det. Ikke økokrim heller.

En kraftsvindel basert på tall fra svindlerne selv

Da Erna Solberg forvaltet interessene til den internasjonale vinkdraftindustrien gjennom åtte år, gikk det endelig opp for norske borgere hva som var i ferd med å skje med både den «nettleie»-doblede strømregningen og norsk natur, og Solberg ble presset til å sette konsesjonene på vent i 2019. Det fant ikke vindbaronene seg i. De presset Støre til å åpne opp for konsesjons-kjøret, som noe av det første han gjennomførte som statsminister.

Klok av skade fra folkemotstanden har imidlertid vindkraft-lobbyistene i Energi Norge og Norwea slått seg sammen til det mer lettsolgte navnet «Fornybar Norge», ledet av den kyniske superlobbyisten Åslaug Haga – med frikort til Stortinget. I samarbeid med lettkorrumperte og klimapaniske politikere har vindbaronene «sminket purka» og flyttet vindkraften ut på havet. Nå serverer de enda mer tallmateriale som viser at det blir både miljøvennlig, bærekraftig, fornybart og lønnsomt, samt at det blåser mye mer på havet enn på fjelltopper langs kysten.

Vindkraftindustrien sitter nemlig på endeløst med PR-penger og grønt smøremiddel, og skyr ingen midler eller metoder for å få det som de vil, for dette er røvere på jakt etter en gullskatt: minst 1000 milliarder offentlige kroner i støtte før klimaboble-økonomien brister. Sannsynligvis mye mer.

Alle kritiske røster er rensket vekk fra offentligheten

At kortlivede, ressurskrevende og ekstremt inneffektive tungidustri-produkter fra utlandet, med lav resirkuleringsgrad, plastavfall og ekstremt plassbehov i urørt natur, blir omtalt som»eventyr» og «fornybart» av stortingsrepresentanter, viser hvilket balletak vindbaronene faktisk har på styresmaktene. Selv om vinden er fornybar, finnes det nemlig ikke noe «fornybart» med monstermøllene, uansett hvor man plasserer dem.

Politikere er ikke de eneste som godtar disse falske premissene og oppfører seg uforklarlig irrasjonelt overfor internasjonale kapitalkrefter. Hverken selvutnevnte «faktasjekkere» eller NRK legger to pinner i kors for å unngå å være vindkraft-profitørenes nyttige idioter. Dette er et klassisk eksempel på hva massehysteri gjør med hodet til folk. I et intervju sier også sjefforsker John Olav Tande ved Sintef Energi til E24:

– Dette er litt som da vi fant oljen på 70-tallet. De selskapene som skulle utvinne oljen, forpliktet seg også til å utvikle kunnskap, utvikling og teknologi slik at Norge kunne bygge opp verdensledende leverandørindustri. Det samme bør vi gjøre innen havvind.

I boken «Et Varslet Energisjokk, og den Grønne Pengemølla Bak» dokumenterer jeg imidlertid at havvindsatingen er det stikk motsatte av oljeeventyret: I 1967 var man på jakt etter verdens mest lønnsomme råvare: Hydrokarboner som er ferdig produsert og lagret fra naturens side – som ikke bare realiserer alle investeringer på noen få år, men som også er en helt avgjørende kjemisk komponent for hele den moderne verden: fra produksjon av kunstgjødsel som brødfør hele verdens befolkning, til dieselen som graver ut råstoffene til vindmøllene og asfalten de flotte batteribilene kjører på.

Vind er riktignok gratis, men den er hverken lagret eller lønnsom, for luft er 800 ganger tynnere enn vann og så ustabil at vindturbiner er sjanseløse i kampen for å forsyne samfunnet med energi til lave priser: Mens oljeplattformer lever i 50 år og produserer energiproduktet sitt nær 100 prosent av levetiden, lever vindturbiner i 15 år eller mindre, og produserer energiproduket sitt 24,6 prosent av tiden.

Alle som kan noe om bedriftsøkonomi forstår at produksjonsmidler som er så ineffektive at de står uvirksomme 75,4 prosent av en kort levetid på max 15 år, aldri vil være lønnsomme – med mindre prisen på energproduktet er himmelhøy. (Her minner jeg om en gammel kremmervits: «Alt lønner seg bare prisen blir høy nok!») Så hvorfor kaster «alle» energiaktører seg over regjeringens utlysninger av havvind?

1000 milliarder offentlige kroner, uten noen krav om å lykkes

Vindbaronene har ikke bare klart å få politikere til å omtale tungindustri som «fornybart», tilsidesette alt naturvern og tro at været blir bedre i år 2100 bare man subsidierer mange nok. De har også fått politikerne til å akseptere at den søkkrike vindkraftindustrien ikke skal betale for utviklingen og byggingen av industriområdene.

Vindbaronene krever «risikoavlastning» i form av offentlige subsidier for å «utvikle teknologien», samt at det offentlige bekoster alt av infrastruktur rundt byggingen av havvind. Og forklaringen på denne «tilretteleggingen» er klimahysteriet, som avstedkommer et panisk hastverk – ellers går jorden under. Det finnes heller ingen krav om å betale tilbake offentlig støtte hvis vindkraften ikke innfrir. Det er en tap-tap-situasjon for skattebetalerne.

La oss sammenligne dagens subsidiering med hva som skjedde før oljeeventyret:

Da regjeringen utlyste leteblokkene på 1960-tallet, jaktet man ikke bare på et garantert lønnsomt produkt. Regjeringen betalte heller ikke en eneste skattekrone for det. Absolutt alt som foregikk på norsk sokkel da oljeeventyret startet, ble finansiert av private selskaper, for privat regning og risiko, gjennom stolt norsk suverenitet.

Det var en vinn-vinn-situasjon for staten, som ikke ville tape en skattekrone på det hvis man feilet, men staten ville likevel tjene enorme summer hvis det lykkes. Selv da Phillips Petroleum traff Ekofisk etter at alle andre hadde gitt opp, ga ikke staten en krone i subsidier for flere prøveboringer for å fastslå hvor stort funnet var. Også dette måtte gjøres for privat regning og risiko, slik sunn kapitalisme skal fungere.

At E24 ikke konfronterer sjefforsker John Olav Tande ved Sintef Energi med disse veldokumenterte og grunnleggende forskjellene, overrasker vel ingen, for i den redaksjonen brøt journalistikken sammen overfor klimahysteriet for mange år siden. Men det forhindrer ikke at uttalelsen setter hans forskning og integritet i et underlig lys:

Hva er drivkraften for en forsker til å villede publikum og politikere på denne måten? Tande er hjertelig velkommen til å komme med motsvar, for vi følger naturligvis presseplakaten. Men etter vår erfaring vil aldri klimahysterikere starte noen debatt basert på fakta og vitenskap. De fortsetter heller å servere myter – slik de altfor ofte får betalt for. Kjøp og les bøkene mine om klimahysteriet og effekten av det, så forstår du historien, helheten og omfanget av dette samfunnstruende massehysteriet.

En gigantisk bobleøkonomi basert på subsidier og falske tall

Det er ikke bare Norge som skal bruke enorme summer på havvind, nå som landvind har surnet så kraftig i folkedypet: I EU anslår man at det skal brukes over 10.000 milliarder offentlige skattekroner på vindbaronenes løfter rundt havvind, og Nordsjøen skal angivelig pepres med 30.000 vindturbiner før 2040, slik som i Nord-Tyskland. Da skjønner man også hvorfor vindkraftindustrien pøser ut penger på PR, lobbyisme og Grønn Swix, og fôrer politikere med tall som ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Ifølge energimeldingen fra 2021 har NVE anslått at vindkraftverk er lønnsomme ved følgende strømpriser i 2030: Vindkraft på land: 0,22 kr pr./kWt. Bunnfast havvind i området Sørlige Nordsjø 2: 0,60 kr pr./kWt. Og flytende havvind i området Utsira Nord: 0,82 kr pr./kWt.

Dette er eventyrtall som er hentet fra vinkdraftindustriens eget PR-maskineri, og som aldri er gjennomgått kritisk av noen uavhengig offentlig instans. Heller ikke det offentlig finansierte NRK stiller seg kritisk, til tross for at disse tallene danner selve hovedgrunnlaget for at skattebetalerne skal sponse vindkraftindustrien med 1000 milliarder – i landet som ikke lenger har råd til et skikkelig helsevesen og velferd. I ettertid vil dette bli historiens verste presseskandale, og politiske skandale. Så stor at den sannsynligvis vil bli feid under teppet, fortere enn du kan si «finanskrisen i 2008».

Hva blir egentlig prisen på strøm?

Det er heldigvis mange private organisasjoner i Norge og utlandet som har gjennomgått tallene fra vindkraftindustrien. Man anslår f.eks. at prisen på vindturbiner skal gå ned, de har lastfaktor på 50 prosent, har levetid på 30 år, og hverken offentlig utbygging av infrastuktur, PPA-innkjøpsordninger, grønne sertifikater eller andre subsidieordninger regnes inn. Det gjør heller ikke riving og nybygging når møllene er utslitt, noe som vil være en evigvarende melkeku for vindbaronene. Skjønner?

Prisen på vindturbiner sank riktignok noe frem mot 2017, men er raskt på vei opp på grunn av den enorme etterspørselen. Lastfaktoren er halvparten av hva vindkraftindustrien selv sier, og det samme er levetiden. Levetiden og vedlikeholdskostnadene for flytende havvind er ukjente, men så langt er utbyggingen ca. ti ganger dyrere enn landvind.

Hva ville prisen på strøm være hvis man fjernet alle driftssubsidier, regner inn alt og lar vindkraft-industrien sitte igjen med et ærlig overskudd? Dét er en dypt bevart hemmelighet. Ingen vindbaroner vil fortelle deg det, ingen politikere vil vite det, og ingen medier vil grave i det. Fordi klima.

Et gjennomsnitt av anslagene jeg har sett, ligger imidlertid på rundt 3 kr pr/kWt, bunnfast havvind på rundt 6 kr pr/kWt og flytende havvind på rundt 9 kr pr/kWt. Og det er grunnen til at politikerne har brøytet vei for et strømsystem uten øvre grense for hva strømmen kan koste, samtidig som de forbyr alternative energiløsninger som oljefyr og drivstoffbiler. Dette er naturligvis energipriser ingen moderne samfunn kan leve med, og vil ruinere alt næringsliv og all matproduksjon.

Samme uløselige problem som alltid

Problemet vindkrafta står overfor, er det samme som alltid: Når det blåser for mye eller for lite, står møllene stille, ingenting blir produsert, og man tjener null kroner. Når det blåser akkurat passe, produseres det for mye strøm, prisene synker til null, og man tjener null kroner. Derfor vil vindkrafta alltid være avhengig av subsidier, og vil aldri kunne forsyne et samfunn med nok energi. Heller ikke dette utløser noen mediedebatt.

Problemet politikerne står overfor, er også det samme som alltid: Øker du strømforbruket med 40 gigawatt basert på vindkraft, er du nødt til å bygge 40 gigawatt med gass-, kjernekraft- eller vannkraftverk som «backup» når det ikke blåser. Og siden disse kraftverkene kan levere strøm hele tiden, er det meningsløst å bygge vindkraftverkene. See?

Da kommer naturligvis overføringskabel-industrien, batteri-industrien og hydrogen-industrien løpende og skal løse problemet, bare de også får nok subsidier og «risikoavlastning». Problemet er at da må man bygge dobbelt så mange vindturbiner som lader batteriene og produserer hydrogen, mens resten forsyner samfunnet med strøm. Men det hjelper ikke: Man må fortsatt ha ekte kraftverk som backup i tilfelle batteriene og hydrogentankene går tomme og EU ikke har strøm å avse.

Og siden de ekte kraftverkene i «backup» kan levere all strømmen samfunnet trenger, 100 prosent av tiden, er det meningsløst å bygge batteribankene og hydrogentankene. See?

Politikere bygger ikke flere «backup»-kraftstasjoner; de bygger dem ned

Problemet er imidlertid at alle disse backup-kraftverkene ikke blir bygget, fordi vindkraftindustrien lover politikerne at det ikke er nødvendig. «Vindkraft er fremtidens fornybare energi!» (Nope, det er fortidens energi som ble utkonkurrert for lenge siden.) Derfor bygger politikerne ned kullkraftverk og kjernekraftverk, og derfor skaper vindkraft økende energimangel. Jo flere vindturbiner du bygger, desto verre blir energimangelen og ustabiliteten. Støre tror likevel at det er omvendt, fordi vindkraftselgerne sier det er sant.

Et samfunn kan ikke overleve økonomisk med et vindkraftsystem, et solkraftsystem, et batterisystem, et hydrogensystem og et «backup»-system av ekte kraftstasjoner. Dette er i praksis fem kraftforsyninger i stedet for én. Hele planen om «energiomstilling» basert på fremtidens «fornybare smartnett» er altså et luftslott av dysfunksjonell teknologi og matematisk-økonomiske umuligheter. Man forsøker å få en gris til å fly, fordi selgerne av flygende griser sier det er mulig, og har tall som «beviser» det.

Havvind blir derfor ikke et nytt oljeeventyr. Det blir et mareritt, både økonomisk og kraftpolitisk.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!