De som sammenligner de pågående aksjonene foran regjeringskontorene i Oslo med Alta-aksjonistene på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor i 1981, hopper over én helt avgjørende forskjell: Dagens protestanter har rettsstaten på sin side.
De som protesterte mot kraftutbyggingen i Alta, var i sin fulle rett til å gi uttrykk for sitt syn, men de hadde ikke domstolene med seg. Utbyggingen var vedtatt av Stortinget. For Odvar Nordlis og Gro Harlem Brundtlands regjeringer dreide det seg om å gjennomføre det Stortinget hadde besluttet – og som ikke var bestridt eller tilsidesatt av domstolene.
Fosen-saken er helt grunnleggende annerledes. På Jens Stoltenbergs regjeringsvakt ble Storheia og Roan vindkraftverk i 2010 gitt konsesjon for vindkraft i Fosen reinbeitedistrikt. Reindriftssamene gjorde gjeldende at utbyggingen krenker deres rett til kulturutøvelse, men fikk ikke medhold i sin klage til departementet. Derfor ble saken brakt inn for domstolene.
Det var da den Ap-ledede regjeringen tok en innersving ved å gi tillatelse til utbygging – selv om saken verserte for domstolene.
Regjeringen påtok seg en stor politisk og rettslig risiko ved å gi grønt lys for et omtvistet prosjekt som sto for domstolene.
Regjeringen må ha trodd at reindriftssamenes klagesang ikke var noe å bry seg med, men Høyesterett kom til en annen konklusjon. Høyesterett – til overmål i storkammer og med alle dommere til stede – kom til at utbyggingen er i strid med FNs konvensjon om menneskerettigheter. Rikets øverste domstol fastslo at konsesjonen for utbygging og ledsagende tillatelse til ekspropriasjon er ugyldige.
De rødgrønne tok en risiko i 2010 – og tapte. Arbeiderpartiet sådde vind og høster storm.
Gahr Støre-regjeringen gjorde Ap-feil nr. 2 ved ikke å ta Høyesteretts enstemmige dom inn over seg, men satte straks i gang med sabotasje av høyesterettsdommen. Daværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen tok en tur til Fosen, men det hun observerte, gjorde åpenbart ikke noe inntrykk. Hun lot til å tro at politisk tungetale kunne være avbøtende tiltak. Samene opplevde samtalene som å snakke til veggen.
Etterfølgeren Terje Aasland er mer direkte i sin undergraving av Høyesterett. Han snakker om «å innhente et nytt kunnskapsgrunnlag» – en verbal kamuflasje av at regjeringen akter å sette Høyesteretts enstemmige konklusjon til side. Hva slags «ny kunnskap» er det regjeringen trenger? Kan statsråden virkelig ikke lese innenat og ta til følge det rikets øverste domstol er kommet til?
Norske politikere pleier å uttrykke bekymring når makthaverne i andre land prøver å gjøre seg til herre over domstolene, men ikke i Norge. Stortingets opposisjon sitter stille i båten og løfter ikke en finger for å støtte håndheving av lov og rett. Statsminister Jonas Gahr Støre benekter at når vindturbinene suser og går, så er det likevel ingen krenkelse av menneskerettighetene. Støre peker nese til rettsstaten og FN-konvensjonen om urfolks rett til tradisjonsbasert kulturutøvelse.
Det er bare én bærekraftig konklusjon i Fosen-saken: at ulovlige vindturbiner basert på en ugyldig tillatelse blir demontert, og at terrenget tilbakeføres til sin naturlige tilstand. Vindturbinene kostet 6 milliarder kroner å anlegge, og restaurering av naturen kommer sikkert på et par milliarder. Hvis regjeringen og utbyggerne, for en stor del med tilhold i skatteparadis, ikke blir enige om hvem som skal ta regningen, får domstolene ordne opp. Når Makta gambler, må den også ta tapene inn over seg.
Statsråd Aasland begrunner undergravingen av rettsstaten med at Høyesterett ikke har sagt noe om at turbinene skal rives. Men det er ikke så rart. Dette spørsmålet var rett og slett ikke brakt inn for domstolene. Saken gjelder det rettslige grunnlaget for i det hele tatt å bygge vindparken. Nå er det avklart med endelig virkning. Konsesjonen er ugyldig.
Den norske stat har en trist historie i behandlingen av den samiske minoriteten – smertefullt for samene, skammelig for storsamfunnet. Nå ripper regjeringen opp i gamle sår som gradvis var i ferd med å leges. Arbeiderpartiet legger seg nå for tiden ut med alt og alle.
Fosen-saken handler dypest sett ikke om reindriftssamers rettigheter, men om hvorvidt Norge skal være en rettsstat hvor uavhengige domstoler avgjør hva som er rett og hva som er galt.
Denne spaltist har kommentert politiske spørsmål i over 50 år og av og til stilt spørsmålet: Hvorfor er det minstemål på fisk og skalldyr, men ikke på statsråder?
Olje- og energiminister Terje Aaslands framferd gjør at vi ennå venter på svar.
