Erling Marthinsen Britishvolt skulle få britene til å velge elektriske biler, med britiske batterier. Det endte med kollaps i januar. Bilindustrien, som har vært i krise i årtier, får nå nådestøtet. Arbeidsplassene forsvinner til Kina.
Heldigvis for batterientusiaster så tar nå Norge over galskapen ogsatser milliarder på batteriproduksjon. Hva kan gå galt?
I 2022 produserte Storbritannia kun 775.000 biler, sammenlignet med 1.3 millioner i 2019. Så kom covid, 15-minuttersbyer og klimahysteri.
Hva er det som tar livet av bilindustrien? James Woudhuysen stiller spørsmålet i Spiked.
Noen gir den globale mangelen på halvledere skylden. Andre skylder på Biden-regimets subsidier. Begge disse problemene betyr selvsagt noe, men hovedproblemet er at britene selv har erklært krig mot bilen.
Under Net Zero plans, petrol and diesel cars are meant to be phased out in 2030, with hybrids for the chop in 2035.
Dette knuser selvsagt en industri som allerede har vært i trøbbel i mange tiår. For det er egentlig kun i Norge at elektriske biler er populære, og dette skyldes selvsagt at alle andre biler belastes med enorm skattlegging, slik at elektriske biler kan føles som en lønnsom investering.
Ikke for samfunnet, selvsagt. Men for husholdningene.
I Wales planlegger Labour-myndighetene å sette ned fartsgrensen til 20 miles i timen i alle tettbygde strøk. Samtidig setter man en stopper for alle viktige veiutbygginger.
Hvem får lyst til å kjøpe seg en bil i slike situasjoner? Og med de skyhøye energiprisene, så er ikke elbilen noe godt alternativ, særlig ikke i et land hvor disse bilene er dyrere enn velprøvde diesel- og bensinbiler.
Det har vært en økning i produksjonen av elektriske biler. Men man bør ikke la dette skape for mye håp, mener Woudhuysen.
These positive trends cannot disguise the fact that doubts about electric cars are growing.
One of the primary concerns about electric cars is how expensive they are.
Som Kent Andersen har skrevet om gjentatte ganger: Batteriene koster skjorta. Når batteriet ryker, så må bilen vrakes. Den korte levetiden forsterker kostnaden på elbiler.
Dessuten vil eventuelle subsidier og fordeler ved å velge elbil forsvinne etter hvert. For de grønne er generelt motstander av alle biler. Dette ser vi klare tegn til allerede, her i Norge.
Det er dessuten ikke bare dyrt å lade elbilen, men det er også vanskelig for britene.
Operating EVs isn’t cheap either, thanks to the soaring cost of electricity. Nor is charging especially easy. The abysmal number of charging points in the UK, many of which are broken and slow to charge, is a barrier to take-up.
Og de som gidder å kjøpe en elbil velger kinesiske merker i stedet for britiske.
Samtidig begynner stadig flere å oppdage løgnene, som at en elbiler er «nullutslippsbiler». Særlig i et land hvor bilene lades på gass. Man kan ikke produsere tunge biler uten at det fører til de forhatte utslippene.
Bilindustrien lider fordi myndighetene beveger seg mot det totalitære.
What this means is that Britain’s car-industry crisis is not just down to high prices and supply-chain problems. It is down to the state’s attempts to restrict mobility of every sort.
Derfor ser fremtiden for britisk bilindustri mørk ut. Fremtiden for britiske borgere ser heller ikke særlig lys ut.
The future looks bleak for the UK automotive sector – including for electric vehicles. The state’s green war on the car is having a tragic effect.
Norge er om mulig enda verre stilt. Oljefondet gir våre politikere økonomisk frihet til å fortsette galskapen lenger enn alle andre. Dermed blir Oljefondet fort vår dødsdom.
Les også:
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!
Kjøp bøker fra Document Forlag!
