Påstanden til Seymour Hersh er så utrolig at den faktisk kan være sann. Men den kan også være rent oppspinn. Eller den kan, som så ofte, være delvis sann.

Etter å ha vært nokså sikker på at det var russerne som sprengte rørledningen som en typisk russisk false flag operation for å advare Vesten om at Russland kan skru av energiforsyningen til Europa akkurat når de måtte ønske, heller jeg nå mot det siste.

Mye tyder på at det sannsynligvis var amerikanerne som sprengte rørledningen, slik Hersh påstår. De gjorde det antakelig også i full forståelse med Tyskland, men ikke med hjelp av Norge.

Som alltid er det naturlig å begynne med å spørre, cui bono? USA og Norge er, som gasseksportører, de eneste landene som har et åpenbart økonomisk motiv for å stenge gassforsyningene fra Russland til EU. Begge land har tjent grovt på det.

Eksporten av LNG fra USA til Europa ble i løpet av 2022 mer enn doblet i volum og mer enn firedoblet i verdi. For Norges vedkommende medførte de skyhøye gassprisene at naturgasseksporten utgjorde nesten halvparten av samlet vareeksport for 2022. Det representerer en økning på 87,2 prosent fra 2021.

Men at Norge 26. september 2022 skulle medvirke til å sprenge Nord Stream for å drive prisen på norsk gass ytterligere opp, slik Hersh mer enn antyder, er så hinsides enhver tenkelig konspirasjonsteori at den må avvises som nettopp det: en konspirasjonsteori.

Det ville i så fall være å betrakte som en direkte krigshandling ikke bare mot Russland, som eier 51 % av rørledningen, men også mot våre europeiske allierte som var avhengig av gasstilførselen. Om det er tilfellet og det skulle blitt oppdaget, ville vi få 400 millioner sinte europeere på nakken og bli utstøtt til Ultima Thules ytterste mørke til evig tid.

En kan si mye om Støre, men er det én ting han er gjennomført konsistent på, så er det EU-politikken. Han ivaretar EUs interesser bedre enn Norges!

Som en del av stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland har imidlertid USA et klart og eksplisitt uttrykt ønske og motiv om å svekke Russland økonomisk innflytelse og isolere Russland i internasjonal politikk.

Det er i dette perspektivet initiativene for å integrere Ukraina i den vestlige innflytelsessfære gjennom NATO- og EU-medlemskap må ses. Og det er i dette perspektivet USAs vedvarende press for å redusere EUs avhengighet av russisk olje og gass ved å få stengt Nord Stream-rørledningene også må ses.

President Joe Biden sa 7. februar 2022, 17 dager før Russland invaderte Ukraina om morgenen 24. februar, klart og tydelig ifra om at «If Russia invades there will no longer be a Nord Stream II. We will bring an end to it».

Og han sa det under en pressekonferanse i Det hvite hus sammen med Tysklands kansler Olaf Scholz, som bekreftet at «we are acting together, we are absolutely united, and we will not be taking different steps. We will do the same steps, and they will be very, very hard to Russia…».

Statssekretær i State Department Viktoria Nuland, med familieaner fra Ukraina, sa omtrent akkurat det samme noen dager senere: «We have had extensive consultations with Germany and if Russia invades Ukraine, one way or another, Nord Stream 2 will not move forward»,

Til tross for mye spinn og støy kan det noen ganger være nyttig å høre på hva statsledere faktisk sier. I dette tilfellet kan det vanskelig sies tydeligere.

USA hadde planer om å stenge Nord Stream 1 og 2. Tyskland var innforstått med det og samtykket til det. Og det er med stor sannsynlighet nettopp det som har skjedd, slik den Pulitzer-prisvinnende gravejournalisten Seymour Hersh påstår, selv om USA nå i ettertid benekter det.

At USA benekter å ha stått bak sprengningen, er ikke så uforståelig, da noe annet ville være å innrømme et direkte angrep på russisk eiendom i internasjonalt farvann og dermed på Russland. Det vil i så fall, og med rette, vanskelig kunne karakteriseres som noe annet enn ren statsterrorisme. Og verken USA eller Russland ønsker at krigen i Ukraina skal føre til en direkte konfrontasjon mellom de to landene.

At Sverige, Danmark og Tyskland har etterforsket angrepet, men latt være å konkludere, styrker antakelsen om at det er USA, og ikke Russland, som står bak sprengningen. Om det var funnet bevis eller indisier på at det var Russland, ville de sagt det. Om det forelå bevis eller indisier på at det var deres allierte, USA, som sto bak, ville de legge lokk på saken. Og det er nettopp dét som er skjedd.

Det gjør meg nokså overbevist om at USA er synderen, mens Hershs påstand om at Norge aktivt medvirket til sabotasjehandlingen, fremstår som mer spekulativ og dermed mindre sannsynlig.

Dette først og fremst fordi USA både hadde motiv, anledning og kapasitet til å sprenge rørledningen på egen hånd. USA hadde ikke noe behov for å involvere verken norske dykkere, den norske marinen eller det norske luftforsvaret, slik Hersh påstår. Norge er en sjøfartsnasjon, men at «de som planla operasjonen, visste at de måtte gå til Norge» for å få hjelp til å planlegge og utføre operasjonen, er bare tull.

At forberedelsene til sprengningen fant sted under den 13 dager lange allierte marineøvelsen BALTOPS22 i Østersjøen i begynnelsen av juni 2022, høres plausibelt ut. 47 skip, 89 fly og 7000 personell fra 16 land i NATO samt Sverige og Finland deltok i øvelsen og oppholdt seg i lengre tid i farvannene rundt Bornholm.

Og vel er det riktig at Norge er et av de 12 opprinnelige signaturlandene da NATO-traktaten ble undertegnet i 1949. Men at vi «hater russerne» og «kunne være interessert i å sprenge rørledningen for å kunne selge mye mer gass til Europa», er for drøyt. Produksjonen av norsk gass fra Nordsjøen gikk på det tidspunkt for fullt. Vi produserte og eksporterte alt det remmer og tøy kunne holde, og gassprisen falt faktisk i fjerde kvartal i fjor som en følge av at gasslagrene i Europa var fylt opp for vinteren.

Det er også riktig at Jens Stoltenberg fikk jobben som NATOs generalsekretær i 2014 med backing fra amerikanerne, antakelig som takk for at han bidro med å bombe Libya tilbake til steinalderen i 2011.

At han er en «dedicated anti-communist» er jeg usikker på, men at han er «the glove that fits the American hand» og en «empty suit» styrt av Pentagon og State Department, er nokså åpenbart. USA dekker over 70 % av utgiftene i NATO og dikterer minst 70 % av hva NATOs generalsekretær skal si og mene. Stoltenberg er ikke så høy og mørk som han fremstår på TV.

At amerikanerne måtte dra til Norge for å finne ut eksakt hvor i Østersjøen sprengladningene skulle plasseres, søke teknisk bistand fra marinens norske dypvannsdykkere og fra en norsk minesveiper for å få utført sabotasjehandlingen, samt fra det norske Luftforsvarets P8 Poseidon overvåkingsfly for å detonere sprengladningene, står ikke på noen måte til troende.

For det første er de to rørledningene på henholdsvis 1222 og 1234 km kartlagt og beskrevet ned til minste detalj. Om ikke amerikanerne har detaljerte kart selv, noe de antakelig har, så ville de få tilgang til dem av tyskerne. De trengte ikke norsk kunnskap om bunnforholdene i Østersjøen for å finne ut av det. Gode sjøkart med dybder og strømforhold er dessuten offentlig tilgjengelige for hvem som helst.

De trengte heller ikke tilgang til norsk dypdykkingskompetanse av den enkle grunn at rørledningen på de aktuelle sprengningsstedene befinner seg i grunt farvann på 60–70 meters dyp. Dykking på slike dyp er krevende, men ikke mer krevende enn at norske sportsdykkere jevnlig dykker på slike dyp med en blanding av helium, nitrogen og oksygen.

Dypdykkingen i Nordsjøen er på langt større dyp, helt ned til 300 meter, og utføres av sivile dykkere med dykkerklokke og en helt annen teknologi. Denne typen dykking ville vært fullstendig unødvendig i dette tilfellet.

Det hører med til historien at norske minedykkere kun er sertifisert ned til 40 meter. De ville derfor hatt lite å tilføre operasjonen. Plasseringen av sprengladningene kunne dessuten vært gjort med ROV og helt uten dykkere. ROV-ene er nå blitt så avanserte at de omtrent kan tre tråd i en nål på 300 meters dyp. Å plassere 100 kg TNT på en rørledning på 70 meters dyp ville være en enkel og rask operasjon.

At de opererte fra en norsk Alta-klasse minesveiper som brakte med dekompresjonskammer, står heller ikke til troende, først og fremst fordi behovet for dekompresjonskammer ville være begrenset pga. det relativt sett grunne farvannet. Dernest fordi en med temmelig stor sikkerhet kan anta at flaggskipet til USAs 6. flåte, USS «Kearsarge», har dekompresjonskammer permanent om bord.

Og at det skulle være så vanskelig å styre detonasjonen av eksplosivene uten å vekke mistanke, at et norsk P8 Poseidon overvåkingsfly «tilfeldigvis» måtte fly helt fra Evenes til Bornholm og droppe en sonarbøye for å utløse eksplosjonen, virker mer enn søkt.

Dette både fordi det samme kunne vært oppnådd på et dusin andre og langt mer diskré måter, og fordi ingen av de tre på det tidspunkt mottatte, av i alt fem P8 Poseidon overvåkingsflyene som Norge har bestilt, var operative i september 2022.

De var ikke operative fordi vedlikeholdsmanualene for Poseidon enda ikke var godkjent og pga. manglende smøreoljer, lakk, rensemidler og andre produkter som behøves til daglig vedlikehold. Den første flyvningen med testpiloter ble riktig nok foretatt med ett av flyene i juni 2022. De første flyene forventes operative først i august 2023.

Når Hersh i ettertid er blitt konfrontert med påstandene om norsk deltakelse i operasjonen, styrker det heller ikke hans troverdighet at han svarer med det som fremstår som åpenbare bortforklaringer og utenomsnakk, jf. for eksempel vedlagte intervju med Hersh på nettstedet Democracy Now. Se spesielt mot slutten av intervjuet.

Artikkelen til Hersh inneholder en rekke detaljer som ved første øyekast virker overbevisende, men som ved nærmere gjennomgang avslører en rekke feil og unøyaktigheter. Det gjelder særlig i omtalen av Norges rolle.

I en oppfølgingsartikkel på nettstedet Substack 22.2. spør Hersh «Hvorfor Norge?» Og svarer med å vise til at «The Norwegian Navy has a long an murky history of cooperation with American intelligence», og at en gruppe norske sjøfolk og teknisk personell fra den norske marinen angivelig skal ha hjulpet CIA med en operasjon i Tonkin-bukta i 1964 som bidro til å starte Vietnam-krigen.

Hva som skjedde i Tonkin-bukta i 1964, skal jeg ikke ha noen formening om, men hva det har å gjøre med spregningen av Nord Stream-rørledningen i 2022, er vanskelig å skjønne.

De mange feil og unøyaktighetene og de søkte sammenhengene Hersh trekkker frem, undergraver selvsagt troverdigheten i Hershs påstander. Det gjelder særlig påstanden om at det norske forsvaret skal ha medvirket til sprengningen av Nord Stream-rørledningen.

Uansett bør det, under henvisning til Hershs påstander, som jo er alvorlige nok, stilles direkte spørsmål til forsvarsministeren og/eller statsministeren i Stortingets spørretime, om Norge har spilt noen som helst rolle i sprengningen av Nord Stream-rørledningen. Det holder ikke med et parlamentarisk uforpliktende standarddementi fra UDs pressetalsperson.

Det er meget uheldig for politikkutformingen, men det finnes ikke noen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Kanskje kan Rødt vise seg oppgaven voksen? De mener mye rart, men synes å være det eneste partiet på Stortinget med en viss forståelse for faren for at krigen i Ukraina kan eskalere og også komme hit.

Det er litt for utrolig til å være sant at norske sjøfolk skal ha vært med på både å ha startet Vietnam-krigen og nå 3. verdenskrig, slik Hersh mener å vite. Men i krigståka og all desinformasjon og propaganda vi overdynges med i disse dager fra begge sider, er det ikke mye som forbauser lenger.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester