Takk for tv-sendingen. Det er et hyperaktuelt og skjebnesvangert tema dere tar opp. Takk for at dere bryter den stort sett tause lydmuren i Norge når det gjelder de enorme kreftene som er utløst i krigen mellom Russland og Ukraina, som de fleste observante for lengst har forstått er en krig mellom NATO og Russland. Og Dan trenger ikke å beklage at sendingene ikke er «profesjonelle». For meg er det først og fremst kvaliteten på innholdet og ikke staffasjen rundt som teller. Fortsett det gode arbeidet, Dan!

Krigene i verden har i de siste århundrene skiftet karakter. Før freden i Westfalen i 1648, som avsluttet 30-årskrigen, var krigene for det meste mellom kongedømmer og fyrster, med leiesoldater og soldater fra ulike etniske og språklige grupper på hver side. Soldatene og de utkommanderte bøndene kjempet først og fremst for kongen eller fyrsten, og ikke for nasjonen. Nasjonalstater slik vi kjenner dem var ennå ikke oppfunnet. Etter freden i Westfalen begynte dette å endre seg. Nå var det nasjonene eller det etniske fellesskapet man mobiliserte rundt når man gikk til felttog. Slike nasjonale kriger kulminerte med første og andre verdenskrig. Under den kalde krigen, men egentlig også i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrig, ble krigene mer en krig mellom ideologier og systemer, men selvsagt med geopolitiske og realpolitiske undertoner. Sovjetunionen videreførte på mange måter de russiske tsarenes nasjonale ambisjoner på den geopolitiske scene, men innpakket i kampen for utbredelse av sosialismen.

Under andre verdenskrig var de liberale demokratiene i Nordvest-Europa og Nord-Amerika alliert med det kommunistiske Sovjetunionen. Nå er det nyfascistiske og antimenneskelige Vesten på begge sider av Atlanterhavet i felles kamp mot Russland. Russland har Iran og Kina som sine nærmeste alliansepartnere.

På mange måter kan vi si at den krigen som nå utfolder seg i Ukraina, er et resultat, men også en forlengelse, av Vestens og NATOs ekspansjonisme? Kanskje snakker vi på nytt om imperienes tidsalder. Eller krig mellom sivilisasjoner?

Vi ser flere trender som preger den vestlige imperiebyggingen. En av dem er den vestlige nykolonialismen ikledd en overmoral (som motstykke til Hitlers overmenneske) og vulgær global-oligarki-kapitalisme, som begge søkes utbredt i alle land under vestlig overherredømme. Elementene er lett gjenkjennbare og fulle av destruktive selvmotsigelser.

Rekken av innebygde selvmotsigelser er ikke vanskelig å få øye på:

* Bekjempelse av kristendommen og judeokristne verdier og tilretteleggelse for islamisering side om side.

* Fremme av ultra-sekularisme og gjeninnføring av blasfemilover tilrettelagt for en utvalgt gruppe av nyinnvandrede side om side.

* Skattemessige, politiske og kommersielle krav og oppmuntring til å leve rendyrket materialistisk og avindustrialisering, nedbygging av velferdsstaten og demontering av energiproduksjon side om side. Parallelt ønsker de som styrer våre land en fortsatt økonomisk utvikling og en senket levestandard for å redde klimaet.

* Kampen for å bekjempe nasjonalstats-tilhørighets-følelsen hos «hvite» og en tilsvarende kulturell, religiøs og etnisk styrking av ikke-hvites identitet.

* Fremme av et nytt rase- og apartheidsystem der mennesker tildeles ulike verdier, rettigheter og egenskaper ut fra hudfarge og religion (ikke muslim-muslim), men også seksualitet. Er man hvit, er man for eksempel ikke bare ansvarlig for den man er og egne handlinger, men også for alle forfedres antatte eller reelle negative handlinger, men dersom man ikke er hvit, er man av edlere opphav. Eventuelle onde handlinger skyldes da de hvite. Positive sider ved ikke-europeiske kulturer blir hyllet, mens anstrengelsene, oppdagelsene, oppofrelsene og alt det positive som europeerne har gjort for Europa og verden enten blir omtalt som noe negativt, tatt for gitt eller ignorert av elitenes kulturrevolusjon.

* Nedsnakking av historisk og kulturell identitet for «hvite» og en tilsvarende vekkelse og fremsnakking for å styrke ikke-hvites ekspansjon geografisk, religiøst, politisk, sosialt og økonomisk. Hvite er, i kraft av å være hvite, potensielt onde, ikke-hvite er fra naturens side uskyldsrene, og dersom de skitner seg til, er de ofre for de hvites behandling på en eller annen måte. Dette er en elitistisk form for ultra-rasisme, men som markedsføres som antirasisme. Det paradoksale er at elitene skyver både egne innbyggere og innvandrere fra seg med denne falske antirasismen, som altså ikke er annet enn renspikket rasisme. Riktignok gjør visse grupper seg nytte av denne såkalte antirasismen for å sikre seg tilgang til goder og privilegier, men særlig imponert eller takknemlige er de ikke ovenfor de vestlige elitene som mater dem og forsøker å manipulere dem.

Listen kan gjøres mye lengre. Men vi kan ikke ignorere disse elementene når vi skal forstå den større verdenskrigen som er under oppseiling. På den ene siden er det Vesten mot resten, altså ikke bare mot Russland og russisk nasjonalisme, men også mot alle de andre sivilisasjonene, som det er minst 6–7 av (jf. Samuel Huntingt0ns «The Clash of Civilizations»).

Samtidig er det en historieløs og ansvarsløs globalistisk, nihilistisk og materialistisk elite i Vesten som gir seg ut for å være asketisk (leve enklere for å redde kloden) og i intens kulturell og økonomisk kamp mot den vestlige befolkningen. Denne vestlige eliten forsøker å klippe over båndene til fortiden og fremtidens generasjoner og ansvaret overfor disse. For å lykkes, brukes et vell av instrumenter, så som å appellere til befolkningens laveste instinkter for slik å svekke deres karakter og motstandskraft, undergrave alle institusjoner som skaper sterke og autonome mennesker, splitt-og-hersk-taktikk gjennom identitetspolitikk, utvisking av historiske røtter, konstant spredning av propaganda fra utdanningsvesen og medier og en sanseløs underholdningsindustri som skal holde plebeierne i ånde.

I Vesten er det altså en sterk motsetning mellom hoveddelen av befolkningen og klima- og wokeaktivister som sitter med den politiske og mediale makten og dessuten er dem som kontrollerer informasjonen og bestemmer de offisielle trosdogmene. Men det er også en motsetning mellom vanlige innbyggere som identifiserer seg med sine nasjoner og, på motsatt side, deres teknokratiske eliter som identifiserer seg i rollen som globale imperiebyggere som skal spre woke og «universelle verdier» til hele verden. De vestlige elitene krever at vi må innskrenke demokratiet og ytringsfriheten for å redde verden fra å koke og muslimer fra å bli vrede, men de mener også at vi alle må ofre oss for deres totale krig mot Russland for å «beskytte» Ukraina, Europa og demokratiet.

Vi såkalt vanlige mennesker som er urolige for elitenes globale imperieprosjekter, er altså klemt mellom barken og veden. Vi angripes både innenfra, ovenfra og utenfra, men har ingen ledere til å forsvare oss. Vi står ovenfor en type krig som historikerne kanskje ennå ikke har funnet et beskrivende begrep for.

Men det verste av alt er at den vestlige eliten, spesielt slik vi finner den i Nord-Europa og Nord-Amerika, er fanatiske på den måten at de ser verden som enten god eller ond. Deres retorikk minner om hellig krigføring med en tidligere statsminister i «fredsnasjonen» Norge som fremste fanebærer for korsridderne. For dem er derfor et kompromiss med Russland noe som ikke kommer på tale. De er altså like enøyde og ensrettede i sin utenrikspolitiske tenkning som i den innenrikspolitiske. Disse som hevder at de er for mangfold og en grenseløs verden, er alt annet enn mangfoldige eller grenseløse i sin tenkning. Deres mentale virkelighetsbilde er preget av en rigid ensretting og er svært begrenset. Det vekker stor bekymring, for med en elite som har løsrevet seg fra velgerne, befolkningene, rasjonaliteten, historien og den sunne fornuft, henger en atomkrig over våre hoder som et stadig mer sannsynlig sluttresultat.

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!