Verden har tydeligvis utviklet seg til et galehus. Mediene og det meste av politikken er overtatt av avsindige ideologer, som mest går opp i «klimaendringer», den hvite manns medfødte ondskap og rasisme, nåtidens skyld for fortidens gjerninger, menn som kan bli kvinner, politikere som danser omkring i nakenopptog for å feire diverse seksuelle avvik, drag queens som vrir seg av kåthet fremfor små barn, som på skolen skal lære å forakte landet sitt og den vestlige kulturen. Enhver kan fortsette listen.

Hva er på ferde, og hva kan vi gjøre for å gjenskape et minimum av sunn fornuft?

Dette var et av temaene for en lengre samtale mellom den canadiske psykologen Jordan Peterson og den russiskfødte komikeren Konstantin Kisin. Det finnes mange innfallsvinkler til innholdet i denne på mange måter dypsindige filosofiske meningsutvekslingen, men her er det jeg bet meg merke i.

Peterson og Kisin var enige om at vi aldri kan bekjempe woke-vanviddet kun ved å fordømme det. De unge på 16–20 år som utgjør woke-istenes kjernetropper, leter etter noe som gir livet mening, noe heroisk som de kan knytte seg til, og hvis høyresiden ikke har noe meningsfylt å tilby dem, vil de kaste seg ut i ren destruksjon og nihilisme. Som fyller livet deres med mening i den forstand at bestrebelsen kaller til kamp og tilbyr et kollektiv som de kan inngå i.

Som Kisin understreker, er et apokalyptisk verdensbilde (jorden går snart under, så la oss hjelpe undergangen på vei) tiltrekkende for mennesker som ikke har noe formål med livet. Woke, som går ut på å eliminere alle tilvante forestillinger og enhver historisk erfaring, er i virkeligheten et uttrykk for selvhat: Siden jeg ikke kan se noe formål med noen ting, kan jeg oppnå en viss tilfredsstillelse ved å rive ned alt rundt meg. Slik kan jeg også – som Jordan Peterson påpeker – få oppfylt mitt behov for å bli straffet for mine synder – et behov som består, selv om det moderne mennesket kanskje betrakter seg som aldri så irreligiøst.

Hvis anti-woke-folkene ikke kan annet enn automatisk å forkaste alt det woke-tilhengerne sier, blir de bare et speilbilde av det de vil til livs. Hvis man kun blir det motsatte av det man vil bekjempe, vil man støte på de samme problemene som motstanderne sliter med. Eller som Konstantin Kisin uttrykker det: Man kan ikke vinne idékampen ved å si at motstandernes synspunkter bare er noe dritt, selv om de er det. Heller ikke moralisering over tidens dårskap kommer høyresiden noen vei med. Høyresiden må presentere de unge for et håp, en positiv visjon om noe som er verdt å etterstrebe, som kan gi livet mening.

Men hvordan gjør man det i en tid hvor Gud er død og erstattet av andre religioner som klimatroen, avvisningen av de biologisk betingede forskjellene mellom menn og kvinner, troen på den hvite manns medfødte ondskap og overbevisningen om at menneskeheten i det 21. århundre befinner seg i et rom helt adskilt fra millioner av års historie – en enestående tilstand hvor vi er frie og berettiget til å kaste oss ut i ethvert tenkelig eksperiment?

Petersons svar er at vi må spørre hvert enkelt menneske hva han eller hun har som mål i livet – uansett hva det måtte være – og deretter spørre hva han eller hun har tenkt å gjøre for å realisere målet.

Man må altså gjøre det klart for hver enkelt at hvis man vil leve et tilfredsstillende liv, må man bygge noe, skape noe – om det så er en familie, å få barn, skaffe seg et meningsfylt arbeid, få venner eller hva det kan være. Kan man få folk til dét, vil de ikke lenger være woke, for det kan man ikke være hvis man holder på med å bygge noe. Dette er imidlertid ikke en forvandling som kan påtvinges fra toppen av samfunnet, men som må komme nedenfra.

Som Kisin understreker, må vi forstå at verden aldri blir perfekt – at vi altså ikke kan skape et paradis på jorden. Alt vi kan gjøre, er å prøve å forbedre den.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!