Norbert Bolz. Stillbilde: Bild / YouTube.

Hvordan endte de vestlige demokratiene med sin lovfestede ytringsfrihet og sitt hyllede mangfold opp med en så sterk offentlig konformitet i så mange spørsmål?

En menneskelig flokkmentalitet som forsterkes av politisk korrekthet og medier med ekstrem påvirkningskraft, er viktige elementer i forklaringen, men det handler også om en gedigen misforståelse av hva flokkens medlemmer egentlig mener, hevder den tyske medieviteren Norbert Bolz.

Bolz, som er professor emeritus i medievitenskap ved Technische Universität Berlin, er i disse dager aktuell med en ny bok med tittelen Der alte, weiße Mann: Sündenbock der Nation («Den gamle, hvite mannen: nasjonens syndebukk»), der et kapittel som nylig ble offentliggjort i Die Welt, tar for seg denne dynamikken.

Forfatteren innleder kapitlet kalt «Slavebindingen av ens egen mening» med et historisk tilbakeblikk: Opplysningstiden skulle ha frigjort menneskene fra religionens dogmer og tradisjonelle fordommer, men endte i stedet opp med en konformitet som skyldes en bortkommenhet ved fraværet av religion og tradisjon som kalles Entzauberung på tysk og disenchantment på engelsk.

Man leter forgjeves etter noe godt tilsvarende uttrykk på norsk, men det har å gjøre med det kollektive tapet av en slags magi som utgikk fra det fellesskapet som tradisjon og sedvane bandt sammen. Hva kan vi ha til felles hvis vi hverken har samme gud, om noen, eller tilhørighet til noe annet litt magisk som er større enn oss selv?

Inn i dette vakuumet flytter den offentlige meningen, hevder Bolz. Og hvordan kan den fungere som guds- eller ritualerstatning hvis man ikke er sammen om den?

Denne normoppløsningen, som er spesifikk for moderniteten, fører rett til konformismen. Frigjøringen av fornuften har gjort oss til slaver av den offentlige mening.

Fenomenet ledsages av et kjempeparadoks: Alle hyller individualitet, mangfold og selvrealisering, men alle tenker de samme tingene.

En viss grad av konformitet sitter dypt i mennesket, og kan også være rasjonelt, skriver Bolz: Når du ikke hva som er best, er det fornuftig å se hva andre gjør.

Men massemediesamfunnet svekker rasjonaliteten i dette: For jo bedre massemediene organiserer den offentlige mening, desto mer sannsynlig er det at folk tror feil om det andre egentlig mener. Dermed kan flertallet ende opp med å ta feil om hva flertallet mener.

For individet kan dette i fravær av mot og selvrespekt få stygge konsekvenser: Selv om man innerst inne skulle tenke at den innbilte flertallsoppfatningen er gal, vil man heller si noe man egentlig ikke mener eller kanskje vet er galt, enn å gå imot det innbilte flertallet. For et høyst reelt flertall kunne finne på å utstøte en.

De som frykter andre vrede, kan lett si seg enig i flertallets tilsynelatende oppfatning selv om de egentlig vet bedre. De bringer seg selv til taushet for ikke å sette ens gode navn og rykte på spill.

Allerede Alexis de Tocqueville var oppmerksom på denne faren, men Elisabeth Noelle-Neumann har utviklet teorien videre for en moderne medievirkelighet, skriver Bolz. Hun identifiserer et fenomen hun kaller en taushetsspiral, som den politiske korrektheten utnytter. Den som våger å gå imot, blir gjenstand for en medieregissert skueprosess.

Resultatet er at «den offentlige mening» ikke er et resultat av frie menneskers utveksling av ideer, men en ortodoksi som håndheves av en liten meningselite.

Situasjonen er altså ikke svært forskjellig fra den opplysningstiden mente å bekjempe: et dogmatisk tyranni. Mener du noe annet, er du en fiende som legitimt kan bekjempes. Dette utløser en aggressivitet som nærmest blir en form for vold.

Det er ikke vanskelig å se at denne analysen stemmer på allmennheten i mange vestlige land.

Det er selve opplysningsprosjektet som har havarert når denne formen for likesinnethet dominerer, konkluderer Bolz.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!