Fredag den 3. februar inviterte klima- og miljøministeren og næringsministeren alle som teller til «stormøte om sirkulær økonomi». De siste 30 årene er nemlig samfunnet omgjort til politikernes personlige laboratorium for sprø eksperimenter, så som flerkultur, islamisering, globalisering, EU-sniktilpasning, digitalisering, elektrifisering, vegetarisering, woke-infisering, frivillig vaksinetvang, lockdown, sykling og et helt nytt energisystem. Men det er ikke nok: Nå starter eksperimentet med sirkulærøkonomi! Og heller ikke der har man noen suksesser å vise til, men eliten lover at det blir gildt!

Felles for elitens utallige samfunnseksperimenter er at de skaper tilsvarende mange kriser og uro. De har heller ingen suksess å vise til i liten skala, men skal likevel hurtiginnføres i stor skala – uten noen mulighet for at laboratorierottene (altså deg og de andre borgerne) kan kreve forsiktighet eller forlange at eksperimentene avsluttes når de ikke virker. Et siste fellestrekk er at alle risikovurderinger og økonomiske vurderinger er fjernet fra offentlige papirer. Dermed kan heller ingen holdes ansvarlig når samfunnseksperimentet havarerer.

Elitens nødutgang er alltid å skylde på alt og alle andre, samt å påstå at «de ikke visste». Samfunnet er nemlig drevet av selvhøytidelige middelmådigheter med «visjoner» og «hårete mål», og de bruker offentlig makt og ditto midler som et selvutviklingsprosjekt for sine personlige politiske ideer. Og uansett hvor frakoblet virkeligheten de er, må «omstillingene» alltid hurtiginnføres etter innfallsmetoden, for ingenting kan gå galt. Derfor går alt så galt.

Hva i huleste er «sirkulærøkonomi»?

For alle som ikke har erstattet hjernefunksjoner med lammende grønt massehysteri, kan det være nødvendig med en oppklaring: Frem til moderne tider gjorde fattigdom alle gjenstander verdifulle: Klær ble omsydd, sokker ble stoppet, materialer gjenbrukt, metall omstøpt, avføring utnyttet og råtten mat spist, så ingenting gikk til spille. Tenk på Askeladden som fant en skosåle som var veldig verdifull. Det var et stusslig, fattigslig, skittent, ineffektivt liv i dritt, kompensert ved at det heldigvis var kort. Så kom «forbrukersamfunnet», eller hva «de grønne» kaller «bruk-og-kast-samfunnet», så du skal skamme deg over at du eksisterer.

Startskuddet for forbrukersamfunnet gikk over hundre år etter at den industrielle revolusjon startet: I 1892 fant William Painter fra Baltimore opp flaskekorken. Denne unnselige metallkorken, som fortsatt topper ølflasker, virker triviell, men den ledet til noe helt revolusjonerende for samfunn over hele verden: Det var første gang man introduserte et produkt som bare skulle brukes én gang, og så kastes.

Rett etterpå, i 1901, fant en herre ved navn King Gilette opp utskiftbare barberblader. Disse var også kjent som sikkerhetsblader – av åpenbare grunner for alle som har forsøkt å kjenne på hvor skarp en barberkniv er, for deretter å ha bruk for et annet engangsprodukt: plaster.

Plaster ble oppfunnet i 1920 by Earle Dickson fra New Jersey. Han var ansatt av Johnson & Johnson, men oppfant plasteret for kona si, Josephine, som stadig vekk brant og skar seg mens hun lagde mat. Da var forbrukersamfunnet allerede godt i gang, ikke minst gjennom Henry Ford og hans Modell T, som ble masseprodusert som et forbrukerprodukt fra 1908 og frem til 1927, i motsetning til alle tidligere biler, som var håndlagde prydprodukter.

Alternativet til forbrukersamfunnet er forbrukersamfunnet.

Grønne aktivister i hytter og slott ser ut til å tro at hvis vi bare går tilbake til å reparere ting og gjenbruke dem, så bryter man sirkelen til det industrielle forbrukersamfunnet. Det er en kortslutning, for selv om man reparerer biler, klær, lamper, tv-er og møbler, blir de uansett utslitt til slutt. Man bare utsetter forbruket en generasjon. Det hjelper ingenting.

For det andre er det helt andre drivkrefter som driver forbruk enn bare uvettig kjøpelyst: Sirkulærøkonomien forutsetter at vi alle har lyst til å bli sittende med reparerte VHS-videospillere og Atari datamaskiner til evig tid. Den teknologiske fremdriften er ikke drevet av kjøpelyst, men av innovasjon. Vi kunne naturligvis fortsatt sitte med klappemobil fra Nokia alle sammen, men tiden løp fra det med iPhone. Næringsminister Jan Christian Vestre sier om denne revolusjonen av samfunnet vårt:

– Omstilling til en sirkulær økonomi betyr at næringslivet må produsere produkter som varer lenger, som kan plukkes fra hverandre og som kan repareres. Ressursene skal gjenbrukes, og vi bør tenke oss grundig om før nye ressurser utvinnes. Bruk-og-kast-samfunnet er ikke bærekraftig. Effektiv ressursutnyttelse er både god næringspolitikk og klima- og miljøpolitikk.

Vestre & co. overser fullstendig at det er nettopp det industrien har holdt på med i hundre år. Samtidig eier Vestre familiens møbelfabrikk, som lever av at møbler blir utslitt og folk ønsker seg noe nytt og flott, i stedet for å reparere dem. Han vet utmerket godt at drivkraften for kjøp av møbler er moter, trender, endrede behov og å signalisere at man har råd til noe nytt, i stedet for å dandere et teppe over sofaen for å skjule slitasjen.

Klimapolitikere er de største pådriverne for eksplosjon i ressursbruk.

De enorme og evige «omstillingene» som EU-adelskapet trer ned over hodet på borgerne, tar aldri slutt, og leder aldri til noe godt – for de virker mot sin hensikt: Flerkultur skaper bare mer skepsis og splittelse. Woke-bølgen gjør bare oppmerksom på hvor sprø disse aktivistene faktisk er. Introduksjonen av islam gjør folk mer negative til overtroen. Covid-håndteringen har ødelagt troen på helsemyndigheter og vaksiner. Satsingen på vindkraft viser bare hvor ødeleggende og idiotisk vindkraft er.

Skepsisen startet vel med presset om «sparedusj» på 1990-tallet, som alle med litt IQ raskt oppdaget medførte at man måtte dusje dobbelt så lenge, og vannbruken var nøyaktig den samme. Satsingen på «sirkulærøkonomi» avslører bare enda mer av symbolpolitikken og dumskapen som herjer i maktens korridorer: Selv om folk har garasjen full av sykler, får de støtte for å kjøpe batterisykler ingen trenger. Drivstoffbiler har livslengde på nitten år i snitt hvis man vedlikeholder dem, og de kan repareres selv etter kollisjoner. Nå skal de forbys.

Alle biler og kjøretøy skal byttes ut med kortlivede elbiler som er for dyre å reparere og medfører en astronomisk økning i ressursbruk, gruvedrift og forbruk, og hvor resirkulering av batteriet krever dramatisk mer energi og ressurser enn å grave ut nye råvarer. Og alt skal drives av elektrisitet fra gigantiske, ikke-resirkulerbare industrimaskiner som høster vind fra Norges tidligere uberørte fjelltopper og havstrekninger. De er like kortlivede og må også byttes ut til evig tid. Hele prosjektet oser av idioti, selvbedrag, kunnskapsløshet og inkompetanse.

«Sirkulærøkonomi»: et fantasifoster fra folk som ikke kan noen ting om teknologi eller økonomi

Alt rundt sirkulærøkonomi peker i samme retning: Alle produkter vi eier, skal byttes ut med nye produkter i ekspressfart. Det blir tidenes kjøpefest! Fremtidens «miljøvennlige» produkter skal ikke konstrueres for å fungere på best mulig måte for eieren så lenge produktet lever, noe som har styrt samfunnsutviklingen de siste hundre årene. «Sirkulærøkonomi» innebærer at politikere bestemmer hvordan produkter skal konstrueres i forhold til politiske krav, og skal fungere på best mulig måte etter at produktet har levd. Tenk over den!

Dette er et totalt brudd med den frie konkurransen mellom private selskaper for privat regning og risiko. Du får ikke lenger kjøpe produktet som fungerer best for deg, men produktet som fungerer best for politikere. Derfor sitter du med pappsugerør, dårlige lyspærer til 14o kroner, engangsbestikk som får all mat til å smake furu, oppvaskmaskiner som bruker så lite vann at ingenting blir rent, og batteribiler som i praksis er Vestens versjon av Trabant-en fra DDR.

Og når man lar politikere bestemme hva slags bil man har behov for, så fortjener man alle ulemper og økonomiske smeller man får. Ta det som en lærepenge. For batteribilene og «grønt skifte» er vedtatt av folk som ikke kan bytte hjul på bilen sin selv eller reparere en brødrister fra 1950-tallet, men føler seg fullt kompetente til å utforme fremtidens teknologi og energisystem. Go figure!

Hvem skal reparere alt sammen? Og hvem vil ha det?

EU har store ambisjoner for «sirkulær økonomi» – uten å kunne kunne legge frem tall, fakta eller bevis for at eksperimentet vil fungere. De har ingenting annet enn moralisme og synsing å vise til. Og naturligvis deler nikkedukkene i vår regjering EUs «ambisjoner» om økt tempo også på denne omstillingen, som om ikke «energiomstillingen» deres har truffet deg hardt nok? Vil du ha mer? Du skal få mer:

EU-eliten er godt i gang med å rasere samfunnet som var, og heller skape et nytt og bedre samfunn i sitt bilde, angivelig med «langsiktig og bærekraftig forvaltning av ressurser som et grunnprinsipp», mens alle resultater peker i motsatt retning. I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at vi må gå fra en lineær økonomi med bruk-og-kast til en sirkulær økonomi, uten at noen kan svare på de enkleste kontrollspørsmål:

Når har dette fungert? Hvor har det fungert tidligere? Hvordan kan bedrifter konkurrere om kjøpernes gunst når de må følge politikernes diktat? Og sist, men ikke minst: Hvem skal egentlig reparere alt sammen? Hvor er alle disse reparatørene, skomakerne og teknikerne i havet av konsulenter, statsvitere og kommunikasjonseksperter med mastergrad som «kunnskapssamfunnet» har fostret? Hvis vi ikke skal eie noe – hvem skal da eie alt vi leier?

Oppvaskmaskiner og datamaskiner er kompliserte produkter som få kan reparere, det koster mer enn å kjøpe en ny, og man risikerer at noe annet ryker rett etterpå. Hvem vil ha dét? Hvordan er «sirkulærøkonomi» egentlig ment å fungere? I praksis? NRK har ingen planer om å grave i det. De er opptatt av å selge deg løgnen, og her er spøkelset bak smilet:

Bare én politisk beslutning kan bremse våre ønsker om å kjøpe nye produkter, enten det er av behov eller følelser: En voldsom økning av prisnivået på nye produkter gjennom avgifter. Da kan nemlig politbyrået og adelskapet i det sirkulærøkonomiske føydalsamfunnet flotte seg med nye produkter og glitter, mens samfunnets bunndyr må klare seg med lappesaker, gjenbruk og trebestikk, uten å eie noen ting og kle seg i filler.

Akkurat som i middelalderen. I vissheten om at alt var totalt unødvendig.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!