Regjeringen og Stortingets primære ansvar er å ivareta landets og borgernes sikkerhet. Deres viktigste oppgave, fremfor noe annet, er å sørge for at krigen ikke kommer hit.

Politikerne er blitt advart, men sannheten er den at Stortinget har avviklet den nasjonale forsvarsterskelen og redusert Forsvaret til under enn en brøkdel av hva det var tidligere. Det har økt risikoen for at krigen også kan komme hit.

Forsvarsplanleggerne mente at Norge ikke lenger var strategisk viktig og at vi kunne utelukke faren for krig i Europa i overskuelig fremtid. Krigen i Ukraina viser at de tok feil. Stormaktskrigen er tilbake i Europa. Og Norge er nå strategisk sett viktigere for stormaktene enn noen gang tidligere.

Pga. vår nærhet til Russlands kjernevåpenkapasiteter på Kola-halvøya, vår lange kystlinjes betydning for kontrollen av forsyningslinjene over Nord-Atlanteren og som en følge av Norges økte betydning for Europas energiforsyning, vil krigen, om den eskalerer ytterligere, trolig først spre seg i vår retning.

Geopolitisk sett er Norge mer utsatt enn tidligere, og trolig mer utsatt enn noe annet land i NATO.

Om det er hold i Seymour Hershs påstand om at USA sprengte rørledningen til Nord Stream 2 med Norges hjelp, noe jeg fortsatt er skeptisk til, vil Norge og særlig norske petroleumsinstallasjoner, fra Barentshavet i nord til Nordsjøen i sør, være enda mer utsatt som legitime militære mål.

Denne trusselen er vi henvist til å møte med «en Hær som er blitt så liten at den knapt kan forsvare en bydel i Oslo», en sterkt redusert mini-Marine som mangler tilstrekkelig mannskap til å kunne seile, samt et luftforsvar med særdeles kostbare F35 kampfly som har kannibalisert resten av Forsvaret, og som fortsatt mangler adekvat beskyttelse mot presisjonsstyrte hypersoniske russiske kryssermissiler.

På samme måte som når det gjelder strømpriskrisen, fremstår regjeringen som fullstendig handlingslammet. Og på samme måte som når det gjelder håndteringen av strømpriskrisen, haler den ut åpenbare og presserende tiltak ved å henvise til stadig nye utredninger fra stadig nye kommisjoner.

Og på samme måte som med Energikommisjonen, synes det å være liten grunn til å forvente noe annet enn sandpåstrøing når Forsvarskommisjonen omsider legger frem sin anbefaling. Den vil trolig bare bestå av mer av samme politikk, dvs. i beste fall en marginal økning i forsvarsbudsjettet og uten å adressere de akutte strukturelle utfordringene Forsvaret står overfor.

For utviklingen i sikkerhetsbildet krever at det blir tatt grunnleggende grep både når det gjelder Forsvarets volum og når det gjelder dets innretning. Og det må gjøres raskt.

Norge er eksponert, og vi er midt i en akutt og uberegnelig sikkerhetskrise. Vi er på overtid og har ingen tid å miste. For mens krigen i Ukraina stadig eskalerer og sikkerhetsbildet kan forverres ytterligere bare i løpet av dager og timer, tar det år å få på plass nye kapasiteter og en adekvat forsvarsstruktur.

Stortinget må først og fremst og uten opphold innfri vår forpliktelse i NATO og øke forsvarsbudsjettet fra 1,55 % til 2 % av bruttonasjonalproduktet. Det innebærer en merbevilgning på 32 milliarder kroner.

Vi er det ene av kun tre medlemsland som ikke innfrir 2 %-forpliktelsen. Det undergraver solidariteten i NATO. Alle NATO-land som grenser til Russland, har for lengst innfridd 2 %-forpliktelsen. Den polske regjeringen har besluttet å øke sitt forsvarsbudsjett fra 2,4 % til 4 % av BNP.

De økte bevilgningene må gå til å gjenoppbygge Forsvarets volum og først og fremst Landmakten. I dag har det norske forsvaret 17.000 ansatte, inklusive en minihær bestående av én liten brigade. Sammen med 40.000 soldater fra Heimevernet representerer det en mobiliserbar styrke på 57.000 soldater totalt.

Til sammenlikning kunne vi under den kalde krigen mobilisere nærmere 300.000 soldater. Finland, som har opprettholdt verneplikten og mobiliseringsforsvaret, kan – med et forsvarsbudsjett på omkring halvdelen av det norske – i dag mobilisere 251.700 soldater i tilfelle krig!

Teorien om det såkalt militærteknologiske paradigmeskiftet og at overlegen teknologi erstatter behovet for personell, holder ikke mål. Erfaringene fra Ukraina og fra Afghanistan og de senere års kriger i Midtøsten, har vist at overlegen teknologi kan vinne slag. Men det er soldater og befolkningens forsvarsvilje, motivasjon og evne til å tåle ofre som vinner kriger.

Overlegen militærteknologi er fint å ha, men det erstatter ikke boots on the ground.

Dyre og sårbare kapasiteter som raskt kan slås ut i en innledende fase, slik som F35 jagerfly og fregatter, er kostbare og kannibaliserer andre mindre utsatte og mer kostnads- og stridseffektive investeringer og kan ikke erstatte soldater og forsvarsvilje.

Norge bør derfor snarest gjeninnføre mobiliseringsforsvaret med allmenn verneplikt. Totalforsvarskonseptet fra den kalde krigens tid bør gjenopplives. Og i lys av faren for bruk av kjernevåpen eller atomlekkasjer fra kjernekraftverk i krigssonen, bør Sivilforsvaret, som i dag er i en særdeles dårlig forfatning, snarest styrkes.

Erkjennelsen om at vår lange kystlinje og oljeinstallasjonene i Nordsjøen er like utsatt og attraktive militære mål som Finnmark og grensen til Russland, innebærer et Forsvar som bør være generisk innrettet, fleksibelt og mobilt for å kunne håndtere ulike typer trusler i ulike deler av landet.

Det innebærer at midlene først og fremst bør styres mot Hæren, som bør økes fra 1 til 3 stående brigader; én i Nord-Norge, én i Midt-Norge og én i Sør-Norge. Ved gjeninnføringen av vernepliktinstituttet bør Heimevernet bygges ut til minst det dobbelte av dagens størrelse. Sjøheimevernet og kystvernet bør gjenoppbygges med mindre, mobile enheter. Marinen bør styrkes med flere ubåter, heller enn dyre og sårbare fregatter. Og Luftforsvaret bør spres på flere baser og styrkes ved å tilføres helikoptre, slik at Hæren blir mer mobil.

At Finland og Sverige nå blir medlemmer i NATO, styrker det kollektive forsvaret av Nordflanken. Slik russerne allerede har signalisert, vil det imidlertid avstedkomme ytterligere styrkeoppbygging i nord på russisk side når situasjonen har stabilisert seg etter at krigen i Ukraina er over. Derfor kan ikke synergiene og skalafordelene som følger med et felles nordisk forsvarssamarbeid i Alliansen tas ut i form av reduserte forsvarsbudsjett, slik politikerne vil være tilbøyelig til å gjøre.

De kan bare i begrenset grad tas ut i form av arbeidsdeling og spesialisering mellom de nordiske landene. Det må gjenoppbygges et forsvar som effektivt kan integreres og samvirke i NATO og med våre nordiske naboer, men som samtidig har de nødvendige kapasiteter til å kunne stå selvstendig på egne ben som et nasjonalt totalforsvar.

For betydningen av å kunne forsvare seg selv, er ikke blitt noe mindre enn tidligere. Rivaliseringen mellom stormaktene finner primært sted på tredjelands territorium, slik som i Ukraina. Det eksponerer et lite, men strategisk utsatt land som Norge som bufferstat mellom stormaktene. Og, som i alle allianser, vil det i krevende situasjoner bli en kamp om prioriteringer og knappe ressurser.

Til tross for en rivende militærteknologisk utvikling er det fortsatt slik at de små nasjoners evne til å motstå stormaktpress og holde krigen borte, ligger i evnen til å mobilisere befolkningen og i befolkningens forsvarsvilje og evne til å tåle tap og forsakelser. Gode allianser av likesinnede kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, egen forsvarsevne.

Et adekvat nasjonalt mobiliseringsforsvar er derfor nødvendig både for å holde russerne ute, for om nødvendig å kunne slippe amerikanerne inn, og for at krigen, om den kommer hit, skal skje på våre og ikke på andres premisser.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!