Forsker: – Nordmenn har generelt vært svært lite villige til å ta et oppgjør med sin egen rasistiske historie

Cora Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret i Oslo, er ute med en ny bok om rasisme i Norge.

Hun mener rasismen i Norge utøves forskjellig, avhengig av om det er en mann eller kvinne det er snakk om.

– Menn blir sammenliknet med dyr, og får dyrelyder ropt etter seg, mens jenter og kvinner i større grad blir møtt med avsky knyttet til utseende, sier Døving til Kilden.

Forskeren mener at da Black Lives Matter-bevegelsen kom til Norge, så åpnet det for et bedre innblikk i den rasismen som foregår i Norge.

– Allmennheten fikk tilgang på erfaringsbaserte fortellinger fra norske forhold som gjorde at man begynte å snakke om rasisme på en helt ny måte, sier hun.

Døving har tidligere skrevet boka «Hva er rasisme» sammen med Sindre Bangstad, men vil ikke kalle seg rasismeforsker.

– Jeg har først og fremst forsket på antisemittisme og islamofobi de siste årene, forteller hun.

Døving merket en tydelig forandring etter våren 2020.

– Folk begynte å ta inn over seg at rasisme var et fenomen vi trengte å ta tak i, også her hjemme.

Årsakene til at det har vært så vanskelig å snakke om rasisme i Norge, er flere, ifølge Døving.

– Det er vanskelig å snakke om rasisme i en nasjon som ser på seg selv som så homogen som i Norge. Vi har generelt vært svært lite villige til å ta et oppgjør med vår egen rasistiske historie, som for eksempel fornorskingsprosessene mot samer og tatere, sier hun.

– En annen forklaring er at historisk har folk flest sett på rasismen i Norge som et fenomen knyttet til nynazismen og til grupper på ytre høyre, sier forskeren, og legger til:

– Man har vært lite bevisst på at rasisme, også i Norge, er relatert til menneskers utseende, som hudfarge, øyeform og andre ansiktstrekk.

Data og forskning motbeviser NRKs myter om rasisme og politivold i USA

Idealet om fargeblindhet har ifølge Døving stått sterkt i Norge.

– Tanken bak har for så vidt vært god. Men det har nok ført til at vi i mindre grad har reflektert over at vi faktisk ser hudfarge og at det kan relateres til en del assosiasjoner og fordommer. Dette fører i mange tilfeller til at vi er ubevisste våre egne rasistiske kommentarer og handlinger, sier hun.

– Jeg har lagt merke til at stadig flere bruker begrepet «synlige minoriteter». Det tenker jeg er et godt begrep som kan erstatte hudfarge og rase, og være nyttig i samtalen om rasisme.

Døving viser til saken hvor Sumaya Jirde Ali anmeldte Atle Antonsen for rasisme som en sak hvor man kan si noe rasistisk uten å være rasist.

– Johan Goldens kommentar til saken på programmet Nytt på nytt gjenspeiler nettopp en viktig erkjennelse av hvordan rasisme kan arte seg. Golden, som er en god venn av Antonsen, sa at Antonsen oppførte seg rasistisk, men at han ikke er rasist, forklarer hun.

– Det er veldig viktig at vi har fått frem så mange erfaringsfortellinger om rasisme i den norske offentligheten. Det kan lære oss at vi kan oppføre oss rasistisk selv om vi ikke er rasister.

Hverdagsrasisme er et begrep for de barrierene minoriteter møter i det daglige, forteller Cora Alexa Døving.

– Ureflekterte handlinger som ikke nødvendigvis bunner i rasistiske holdninger, men som mennesker med minoritetsbakgrunn ofte møter i hverdagen, sier hun.

– Det kan være slengbemerkninger i forbifarten, skjellsord, å bli snakket til på engelsk selv om man er født og oppvokst i Norge. Eller det kan handle om en cv som alltid blir lagt bakerst i bunken på grunn av et navn.

Islamisering: Våre politikere holder seg for øyne, ører og nese

Vi som ble født på sekstitallet eller tidligere, forbinder fortsatt det å være norsk med å være hvit, påpeker Døving.

– Denne oppfatningen forårsaker mange fordommer og rasistiske kommentarer, og er dessuten feilaktig, mener forskeren.

Døving forteller at det også er kjønnsforskjeller knyttet til rasisme, både blant utøverne og dem som opplever den.

– For eksempel er høyreekstremisme tradisjonelt dominert av menn, sier hun.

– Samtidig har jeg vært med i et forskningsprosjekt hvor vi har fulgt diskusjonstråder i åtte Facebook-grupper med høyreekstreme holdninger, og jeg ble overrasket over hvor mange kvinner som deltok, de fleste godt oppe i femtiårene.

I forbindelse med utstillingen «U/SYNLIG – hverdagsrasisme i Norge» har hun og kolleger ved Holocaustmuseet intervjuet femti mennesker med ulik minoritetsbakgrunn og fra ulike steder i Norge.

– En erfaring som gikk igjen, var at kvinner som bruker hijab, opplevde at de ble oppfattet som mindre kunnskapsrike, fordi mange går ut fra at de da er underdanige og undertrykket, avslutter Døving.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!