Kjell Skartveit 
Antonio Ciseri (1821–1891), «Ecce Homo», Palazzo Pitti, Firenze. Vil dere ha Jesus eller Barabbas? spurte Pontius Pilatus. Barabbas, svarte folkemengden.
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.
4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.
7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Det er fastelavnssøndag, og teksten ovenfor er en av lesetekstene for i dag, og det må være en av Bibelens mest kjente.
For en tid siden fikk jeg et brev fra banken. Brevet handlet om vår forsikringsavtale, og det stod blant annet:
Det er lett å innrømme at forsikring kan være komplisert. Men forsikring er også ganske enkelt. Forsikring er tillit. Vi stoler på at det du forteller oss, er sant, og den dagen du trenger oss, skal du kunne stole på at du får den hjelpen du trenger.
Sannheten. Det er noe befriende å møte noen som tar sannheten for gitt, spesielt når de viser hvor avgjørende vår forståelse av sannhet er for hele virksomheten deres. Tillit og sannhet. Det er ord som ikke gir mening uten at de settes i en langt større kontekst. Det handler først og fremst om menneskets møte med en Gud som kom som et lys til verden, en Gud som elsker oss, omtalte seg som sannheten, viste oss hva sann kjærlighet er og som gav oss tillit.
Det var nemlig ikke en subjektiv sannhet banken snakket om, det er den absolutte sannhet den legger til grunn for sin virksomhet, og derfor er det ikke uten grunn at finansinstitusjoner vokste fram i kristne kulturer der sannheten var en del av virkelighetsforståelsen.
Men denne virkelighetsforståelsen er under press. Jens Stoltenbergs reaksjon på Rasmus Paludans brenning av Koranen er et godt eksempel på dette. Stoltenberg sa han så på brenningen som en skammelig handling. Som en kristen deler jeg den oppfatningen at vi ikke skal krenke andre mennesker for krenkelsens egen skyld, men utfordringen er at Stoltenberg sier dette som en politiker og Natos generalsekretær.
Det er ikke vanskelig å være enig med Stoltenbergs erkjennelse av muslimers subjektive sannhet, hvilket vi som kristne også skal ta på alvor. Utfordringen er at Stoltenberg ikke synes å være opptatt av motivet bak handlingen, nemlig hvilken trussel islam innebærer for vår forståelse av en absolutt sannhet. Uten en absolutt sannhet råder nemlig relativismen, og da flyter alt, også vår evne til å forstå våre medmenneskers motiver.
Islam representerer nemlig noe helt annet enn den Gud Jesus Kristus viste oss, og som var vår kulturs utgangspunkt. Men det er som om Stoltenberg & co. liker Allah bedre enn Gud. Ikke i den forstand at de tror, men at de foretrekker den moralske relativismen islam bereder grunnen for. Det bør være tydelig at vår tids politikere snarere sier ja til en kjærlighet som gleder seg over urett og som ikke har sin glede i sannheten, enn den kjærligheten som ikke har sin glede i urett, men har sin glede i sannheten.
Rasmus Paludan brenner ikke Koranen for moro skyld eller kun for å krenke. Han gjør det for å vise at islam representerer en trussel, en trussel som blir bekreftet når han brenner Koranen. Hadde vårt samfunn fortsatt vært opptatt av sannheten, hadde hans aksjoner vært unødvendige. Da ville vi hatt en åpen og ærlig debatt om religioners virkelighetsforståelse, hva de betyr for oss og hvor kjærligheten har sitt utspring.
Dermed blir Paludans brenning av Koranen like mye et angrep på våre postmoderne politikere som på islam, og det er som om Jens Stoltenberg forstår det. Våre politikere lever i arven etter opplysningstiden, de har forkastet troen på en absolutt sannhet. De avviser troen på det guddommelige og tror fullt og helt at de har makt til å endre islam, men de har mistet evnen til å se hva de står overfor. De har bare materielle forklaringer igjen.
I et samfunn som forlater sannheten, vil det finne sted verre ting enn at finansbransjen mister fotfestet. Uten sannhet vil vi heller ikke ha noen ekte kjærlighet, og da kommer vi dit at vi like gjerne forsvarer mordere som ofrene.
