Så kom dagen mange skotter lenge har håpet på, men som syntes nesten uoppnåelig: Nicola Sturgeon, landets førsteminister, annonserte sin avgang etter ni år i førersetet. Beundret av progressive nasjonalister for sin ultraliberale identitetspolitikk og sine talegaver, og sterkt mislikt av sine motstandere – Sturgeon var en dominerende figur og har ingen naturlig arvtaker.

Og selv om det var den omstridte LGBTQ-politikken som veltet tua, var det nok av andre fiaskoer som bidro til at hennes popularitet var dalende de siste årene.

For ikke bare er skotter flest uenige i forslaget om å la 16-åringer få bestemme sitt eget kjønn uten medisinsk diagnose, de er også misfornøyde med lange helsekøer, et utdanningssystem som ikke har innfridd forventningene, en fergeskandale som har ført til dårlige forbindelser med fastlandet for øysamfunnene, og økte skatter uten tilsvarende bedring i offentlige tjenester, for å nevne noe.

Som en som har bodd i landet siden 2004 kan jeg skrive under på at landet ikke har bedret seg på de snart 20 årene – veiene i hovedstaden Edinburgh er fortsatt blant de verste i Storbritannia (og muligens Europa), det kan ta dagevis å få en legetime, og søppelet flyter så snart du beveger deg utenfor et mindre bemidlet område.

Skottland er ikke en nasjon på oppadgående. Det dreier seg selvfølgelig også om en utvikling som ikke er Sturgeons ansvar ene og alene – lytt gjerne til Asle Toje om situasjonen i Glasgow – men at hun har mislykkes i å skape optimisme og muligheter, det er på det rene.

Å være en god leder handler også om kommunikasjon. Hennes matriarkalske, autoritære stil kom til sin rett gjennom en tid med usikkerhet etter Brexit og påfølgende koronapandemi.

Mens tidligere nasjonalister som Alex Salmond fokuserte på Skottlands økonomiske muligheter, har Sturgeon snakket mest om inkludering, mangfold og likestilling – og brukt enorme summer på det.

Samtidig snakket hun ned oljeindustrien og andre tradisjonelle industrier, som whiskyproduksjon. Til slutt fikk velgerne nok. De siste ukene viste en sterkt dalende popularitet for Sturgeon, og mindre støtte til skotsk selvstendighet.

Skotter er nemlig ikke så liberale og woke som Sturgeon skulle ønske. Tvert imot er mange av dem «conservative with a small c,» det vil si at de er har konservative verdier, men stemmer nødvendigvis ikke på De konservative, som aldri har stått like sterkt på skotsk jord som de gjør syd for grensen.

Derfor er nesten 80 prosent imot Sturgeons hjertebarn, «The Gender Recognition Act», som nå er vedtatt i det skotske parlamentet.

Lykken varte ikke lenge for Sturgeon. Den nylig transisjonerte voldtektsmannen Isla Bryson, eller voldtektskvinnen i følge ham selv, ble nemlig overført til et kvinnefengsel, noe som skapte oppstandelse og misnøye. Her var eksempelet som feminister (eller «terfer,» «trans-eksluderende radikale feminister,» som de blir kalt av transrettighetsforkjemperne) hadde advart mot: Menn som utgjør en fare for kvinner kunne komme til å utnytte den allerede eksisterende loven om kjønnsskifte for å få innpass i kvinnesoner som kvinnefengsler og krisesentre for kvinner.

Skandalen var et faktum, og Sturgeon måtte innrømme at menn som Bryson ikke hadde noe å gjøre i et kvinnefengsel. Det er ikke bare konservative som har protestert – flere i SNP har etterhvert forlatt partiet, eller blitt kibbet ut, over synet på transrettigheter.

I tillegg mente den britiske regjeringen at det nye lovforslaget bryter med britisk lov om likestilling og kan gå på bekostning av kvinner, så forslaget er per nå blokkert.

Likevel sto Sturgeon på pressekonferansen denne uken og proklamerte at det var verken transproblematikken eller politietterforskningen av partiet hennes, som under ledelse av hennes ektemann Peter Murrell har rotet bort 600.000 pund, som gjorde at hun hadde tatt beslutningen om å trekke seg som leder.

Nei, tiden var simpelthen inne, sa Sturgeon. Ansvarstagen for at hun etterlater et Skottland i verre forfatning enn da hun overtok, til tross for økte overføringer fra Westminster, er fraværende.

Hva som skjer videre i Skottland er usikkert. Men en ting er sikkert: Dette er gode nyheter for skotter som følte at løpet var kjørt når det gjelder woke symbolpolitikk.

– Historiens moral er enkel: det finnes en stor, stille majoritet i dette landet som er for sunn fornuft, sa Nigel Farage på sin YouTube-kanal.

– Lærdommen vi kan dra fra Sturgeon-situasjonen er at pendelen kan svinge tilbake.

Som sagt er det er ingen naturlig lederskikkelse som står klar til å ta over roret, men en av de mulige kandidatene til å overta førsteministerrollen er Kate Forbes, nå finansminister i fødselspermisjon. Som et spark til Sturgeon er hun er personlig kristen og vil droppe den radikale kjønnsagendaen, i følge The Telegraph.

Kanskje det er en lærdom dere resignerte konservative hjemme på berget også kan ta med dere. Det kan komme en dag da det blir vanskelig for politikerne å ignorere velgerne.

Kathrine Jebsen Moore er en norsk journalist og skribent som er bosatt i Skottland. Hun har tidligere skrevet for medier som Bloomberg, Post Millenial og The Spectator.

Kjøp e-boken av Kent Andersen her!

Kjøp «Mesteren og Margarita» her!