Det ene utvalget følger etter det andre. Vi ser utredninger om alt mulig. Det settes ned kommisjoner, både offentlige og alternative. Men regjeringen lytter ikke til noen som helst, kun til de svarene som stemmer med allerede vedtatt politikk.
Dette skriver kommentator Hilde Øvrebekk om i Stavanger Aftenblad. Hun siterer Trygve Slagsvold Vedum fra 2016.
«Aldri før har Norge hatt så mange byråkrater som i dag. Hver dag tar de beslutninger som påvirker våre liv som borgere, i smått og stort. Er det riktig at det er byråkratene i Politidirektoratet som skal bestemme hvor vi skal ha lensmenn? Er det riktig at de ansatte og styrene i helseforetakene skal bestemme hvor vi skal ha lokalsykehus?»
Vedum mente politikerne burde ta avgjørelsene, og lytte mer til folket og mindre til eksperter. Men det var i 2016.
Så kom Senterpartiet til regjeringsmakt i 2021, og utredningene kommer nå på løpende bånd.
Siden regjeringsskiftet har det blitt levert 27 NOU-er (Norges offentlige utredninger), på alt fra folkehøgskoler til inntektsmåling i jordbruket. Og Solberg-regjeringen var akkurat like ivrige.
Hva er poenget med alle disse utredningene?
Historiker, tidligere forsker, departementsansatt og statssekretær Kjetil Skogrand sa til Aftenposten at det finnes mange metoder for en statsråd å få det svaret en ønsker.
«For å få rett svar fra sitt direktorat, må statsråden stille spørsmålet riktig. En nennsomt utformet bestilling gir lettere det svaret man ønsker. Får man likevel ikke det ønskede svaret, kan statsråden la saken ligge noen måneder eller år, til ekspertrådet er glemt eller går ut på dato».
Offentlige utredninger som ikke passer med politikernes ønsker kan legges bort i en skuff og ignoreres. Og som Vedum skrev i 2016: Å anta at såkalte eksperter er nøytrale er ren fantasi.
«Folk flest» er i hvert fall ikke representert i disse utallige utvalgene. Andelen forskere i offentlige utvalg er nesten firedoblet siden 1970-tallet. Lederne av utvalgene, som har en definerende rolle, er stort sett forskere.
Dette er et demokratisk problem, mener Øvrebekk.
I et folkestyre skal flest mulig bli hørt. Men forskerne, som av politikerne blir gitt mye makt, utgjør bare en liten gruppe av befolkningen og er ikke representative nok. Faren er også at statsrådene kan plukke ut forskere til sine utvalg som de vet har de samme synspunktene som dem selv.
I boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre? – Tekster om arbeidet i regjeringskontorene», etterlyser tidligere finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at embetsverket opptrer mer kritisk, og peker på mulige negative konsekvenser av politiske valg. Embetsverket bør i større grad fremme Murphys lov: Det som kan gå galt, vil gå galt.
«En klok statsråd vil ikke bare akseptere, men aktivt etterspørre slike motforestillinger. Man må vite virkningene av det man ønsker å gjøre. En statsråd som ikke tåler å høre motforestillingene, har et problem».
Tenk hvordan en slik tilnærming kunne ha forhindret katastrofer som masseinnvandring, strømkabler, elektrifisering av sokkelen eller galskapen på Melkøya?
Alle norske regjeringer har overkjørt fagekspertene i enkelte saker, men begrunnelsene har stort sett vært gode, skriver Øvrebekk.
Problemet med denne regjeringen er at det i større og større grad virker som om statsråder og regjering ikke spør eller lytter til noen i det hele tatt. Verken byråkratiet i departementene eller offentlige utvalg.
Hun nevner flere eksempler, som økt arbeidsgiveravgift for lønnsinntekter over 750.000 kroner, som ikke var utredet, eller nye skatter, som det har blitt advart mot konsekvensene av.
Spørsmålet er om det i det hele tatt er noe poeng med alle disse utredningene og utvalgene, hvis regjeringen på forhånd har bestemt seg for å ignorere motforestillinger mot de ønskede tiltakene. Da ender det med et rent spill for galleriet, og ren sløsing med penger og ressurser.
Kanskje nettopp den meningsløse sløsingen er det som tiltrekker seg våre politikere? Dette er tross alt noe de i årevis har vist sine ustoppelige evner til.
Kjøp e-boken av Kent Andersen her!