OSLO TINGRETT: Hamza (18) stod sist uke tiltalt for drapsforsøk etter at en medisinstudent ble knivstukket på Skullerud i Oslo i januar i fjor. Knivofferet var på feil sted; han hadde ikke respektert Hamzas revir. Det gjør man ikke ustraffet i denne delen av Oslo.

I retten bedyrer Hamza at han angrer dypt og inderlig på det han har gjort, som inkluderer å kaste kokende vann på en medinnsatt i Bjørgvin fengsel. Den proklamerte angeren står i kontrast til hva man kunne observere fra pressebenken i sal 127 i Oslo tinghus: Tre tiltalte som flirer og utveksler blikk når de fornærmede forklarer seg, som sender hverandre lapper, som flirer når de leser dem. Som viser med mimikk og diskrete gester hva de mener om dem de har utsatt for grov vold.

Når Arve Ringsbye, bistandsadvokaten til gutten som fikk en vannkoker full av kokende vann kastet på seg, viser bilder og forklarer om de alvorlige skadene tenåringen fikk, flirer alle de tiltalte. Tiltalte nummer to og tre gjør vinkebevegelser.

Fikk rettens administrator det med seg? Meddommerne? Det så ikke slik ut. Den temmelig støtende oppførselen pågikk alle fem rettsdagene, og ble ikke påtalt.

Overfor retten fremstilte Hamza seg som en angrende synder; en som hadde forstått hvilke lidelser han har påført mange mennesker gjennom flere år. En som hadde lagt det kriminelle livet bak seg, og nå ikke ønsket annet enn utdannelse, jobb og et streit liv.

Aktor, derimot, mener samfunnet må beskyttes mot Hamza: Krever fire års forvaring for 18-åring: – Det er ingen andre muligheter for å verne samfunnet.

***

26. januar i fjor var legestudenten, sammen med to medstudenter, på vei til vaksinesenteret på Skullerud da han ble slått og stukket flere ganger med kniv. Kniven traff hals, bryst og overarm. Påtalemyndigheten mener knivstikkingen skjedde uprovosert, og at den hadde karakter av overfall.

Men ble studenten knivstukket helt uten grunn? Neppe, og svaret kan ligge i det som trolig var en forsnakkelse fra hovedtiltalte Hamza: Fornærmede befant seg på «hans område».

Bemerkningen kom under aktors eksaminering av 18-åringen. Han ville vite hvorfor Hamza gikk mot studenten, som nettopp hadde kommet ut av bilen. Studenten skulle til vaksinesenteret på Skullerud. De to kameratene hans var fremdeles inni bilen.

Statsadvokat Stian F. Hermansen la lørdag ned påstand om fire års forvaring for hovedtiltalte Hamza. I bakgrunnen bistandsadvokat Arve Ringsbye. Foto: Øyvind Thuestad

– På området mitt

– Jeg er på området mitt, og så ser jeg en bil ankomme, sier Hamza.

– Alle hadde på seg svarte klær, alle var utlendinger. Jeg hadde ikke sett dem før, så jeg lurte på hvem disse gutta var.

Hamza oppfattet det som at studenten gikk rett mot ham, og at han hadde «attitude».

– For det første kom han rett mot meg. For det andre, jeg vet ikke, det blir kanskje feil å si, men jeg følte at han hadde sånn attitude. Og så så de på meg litt rart da de kjørte inn på parkeringen. Og så kom han i min retning, men nå forstår jeg at jeg stod i hans vei, for han skulle inn på vaksinesenteret. Men det var ikke jeg klar over da.

– Du sier at han hadde attitude, at du følte det. På hvilken måte?

– Han blikket; han gikk mot min retning; han ville ikke svare på spørsmål.

Hamza innrømmer kun at han slo medisinstudenten: ett knyttneveslag mot hodet. Han nekter for at han skal ha brukt kniven, slik aktor mener. En av de to medtiltalte, en 23-åring med bakgrunn fra Sri Lanka, hevder at det var han som knivstakk studenten.

– Det er jo noe jeg angrer på

– Har du gjort deg noen tanker om hvordan fornærmede opplevde dette? spør statsadvokat Hermansen.

– Ja, ikke helt fra starten, men jeg pådro meg en ny hendelse i Bjørgvin. Etter det punktet begynte jeg å tenke mer på ting jeg har gjort, da. Og hvorfor jeg har gjort det, og så videre. Og jeg har snakket mye med psykologen om dette, og det er jo noe jeg angrer på, tar avstand fra det. Men spist er spist, og jeg står jo her i dag og erkjenner straffskyld for å ta imot konsekvensene av det jeg fortjener.

– Det er hvordan du har håndtert dette. Men fornærmede, da, har du gjort deg noen tanker om hvordan det var for ham?

– Ja, det må jo være hardt for ham. Jeg har fått vite at disse tre er ikke i noe gjengmiljø, de lever ikke i en kriminell verden. De er vanlige personer som går på skole. Han sa jo selv at han går femte året på medisinstudiet. Og, det må ha vært hardt, så … ja.

Tenkte at de var kriminelle

– Siden du nevner det, du har jo vært en del av et kriminelt miljø …

– Det har jeg ikke sagt.

– Du tenker at du ikke har vært det?

– Kriminelt miljø og kriminelt miljø. Jeg har ikke vært med i noe kriminelt miljø.

– Ok, beklager. Men hva tenkte du om de tre da de kom i den bilen?

– Jeg tenkte at de var kanskje kriminelle.

– Og derfor tok du kontakt?

– Ja.

– Fortell om det. Hvorfor tok du kontakt når du tenkte at de var kriminelle, og du ikke er del av et kriminelt miljø?

Hamza forklarer at han oppfatter «kriminelt miljø» synonymt med «kriminell gjeng», og sier at han ikke er med i noen gjeng.

Ole Petter fra Majorstuen

– Men hvorfor tok du kontakt? spør aktor igjen.

– Det er helt vanlig, da. Hvis man ser noen som er der man henger, at man ikke kjenner til dem, at man spør dem … det er ikke sånn at hvis jeg hadde sett Ole Petter fra Majorstuen, med midtskill og Moncler-vest komme gående, da hadde jeg ikke spurt ham hvor han er fra. Men det er noe annet når man ser … det høres litt rasistisk ut, men hvis man ser en utlending med svarte klær komme gående … det er vanlig at man spør: Hvor er du fra? Hva gjør du her?

– Du var redd for at de var i et kriminelt miljø; et gjengmiljø, det er det du sier, og at du ikke er det: Hadde det ikke vært bedre å bare trekke seg unna?

– Jeg er på området mitt

– Jeg er på området mitt, og så ser jeg en bil ankomme … området mitt, og området mitt … når jeg ser en bil ankomme, og så hopper det en kar ut. Jeg tenker at de er kriminelle. Den første tanken som slår meg, er å spørre hvor han er fra. Jeg gjorde det, og sånn var det. Jeg vet ikke hva jeg kan si.

– Du er på området ditt, sa du …

– Området mitt og området mitt … det er jo ikke mitt område, det er et område jeg henger i.

– Men siden du sa det først, flere ganger: Anser du det som området ditt?

– Området mitt? Nei.

– Men du sa det jo, flere ganger?

– Jeg henger der. Det er området jeg vanker i.

– Tenker du da at du bør spørre hvis du ser noen fremmede på det området?

– Ja, hvis de har noen kriminelle trekk, så tenker jeg at jeg spurte.

– Hva skal du gjøre med den informasjonen, da?

– Godt spørsmål. Men det ble jo til den slåsskampen som skjedde, da. At man begynner å slenge slag.

– Ønsket du en slåsskamp?

– Nei.

– Men du ser for deg muligheten når du tar kontakt med en som er på området ditt?

– Gjort er gjort

– Ja, men, akkurat der og da … jeg spurte ham, og så ble det en slåsskamp. Som sagt: Vi kan sitte og diskutere dette hele dagen, men hva kan jeg gjøre? Gjort er gjort.

– Hva ser du for deg skal skje?

– Jeg vet ikke.

– Du vet ikke, men du gjør det allikevel?

– Ja. Men jeg ser ikke for meg at en knivstikking skal skje, hvis det er det du prøver å komme til.

– Men ser du for deg at en slåsskamp kan skje?

– Det kan være godt mulig.

– Og det var greit, da, at det ble slåsskamp?

– Greit og greit. Det er jo ikke noe man ønsker, men du vet jo ikke om han karen kommer for å ta deg.

– Hadde du grunn til å være redd for at noen skulle komme og ta deg?

– Ingen kommentar.

Luktet lunta

Legestudenten forstod at det kunne bli trøbbel da Hamza kom mot ham og ville vite hvor han var fra.

Etter først å ha nektet å svare, sa han derfor at han var fra Manglerud, til tross for at han rent faktisk er fra Mortensrud, forklarte han i retten. Hamza trodde ham ikke, og spurte flere ganger. Til slutt sa han at han var fra Mortensrud.

Hamza var aggressiv helt fra start, han snakket høyt, sa studenten. Da han kom nær nok, slo han.

– Hvordan slo han?

– Han bokset, med knyttneven.

Plikt til å identifisere seg?

En av meddommerne spør Hamza:

– Har personer du tilfeldigvis møter på Skullerud plikt til å identifisere seg?

– Ingen har en plikt, man kan jo velge å si nei. Man spør kanskje folk man antar er en del av et miljø, og hvis de velger å ikke forklare seg … De trenger ikke å gjøre det.

– Hvis man nekter å fortelle hvor man kommer fra, da kan man forvente vold?

Hamza svarer benektende, og repeterer hvorfor han følte at studenten var truende.

– Så ja?

– Nei.

Blikk, fliring og gestikulering

Etter slaget prøver fornærmede å komme seg unna, men da dukker ytterligere to personer opp. En kniv legges mot halsen hans. Alt skjer fort, og det er vanskelig å huske hvem som gjorde hva. Hamza har dekket deler av ansiktet sitt med en buff.

De to i bilen har i mellomtiden kommet ut. De bevitner knivstikkingen, men ingen av de tre forstår hvor store skadene er før de er inne i bilen igjen, på flukt fra åstedet.

Mens studenten forklarer seg til aktor om slaget og kniven, får Hamza en papirlapp fra tiltalt nummer tre. Han leser, snur seg mot avsenderen og flirer med åpen munn.

Kort etter, mens Hamzas forsvarer Jørgen Nicolai Hilsen Mowinckel stiller spørsmål til fornærmede, gjør tiltalt nummer tre tegn til Hamza; med pekefingeren lager man sirkler i luften mot tinningen. Alle tre utveksler blikk og flirer.

Det fortsetter når Chamkor Singh Nagra, forsvareren til tiltalt nummer to, utspør studenten. Alle tre tiltalte snur seg mot hverandre og flirer, utveksler mimikk og gester. Diskrete, men tydelige bevegelser mot ansikt og hode.

«Lankeren vil ikke ta på seg saken»

Det springende punktet er hvem som knivstakk studenten. Tiltalt nummer to, srilankeren, også omtalt som «lankeren», skal ha hatt kniven først og holdt den mot studentens hals. Han hevder selv at det også var ham som knivstakk.

– Det var jeg som hadde med kniven, og det var jeg som knivstakk. Jeg erkjenner ikke straffskyld for drapsforsøk, men jeg erkjenner straffskyld for grov kroppsskade. Mer enn det vil jeg ikke forklare meg.

Deretter fikk han en rekke spørsmål fra aktor, men avviste, med stigende irritasjon, å svare på samtlige.

Aktor la frem for retten et brev Hamza hadde skrevet til en innsatt i Åna fengsel forut for rettssaken. Han leste fra brevet:

«Fy faen, bro, de la ned femten år forvaring på tallerken, og sa til meg: spis. Dem har null rahma [arabisk: nåde, red.anm.], og han lankeren vil ikke ta på seg saken.»

– Kan det bety å ta på seg noe man ikke har gjort? spurte aktor.

– Ja, men det var ikke det jeg mente der, svarte Hamza.

***

Hamza var en av Oslos aller verste ungdomskriminelle allerede som 14–15-åring.

Nå er han 18 og et halvt. Tre av årene har han tilbrakt i fengsel.

– Barnevernstiltak er prøvd, tverrfaglige tiltak er prøvd, samfunnsstraff, del-dom og fengsel er prøvd, men det er ingen realistisk mulighet for å ivareta samfunnsvernet med andre virkemidler enn ved forvaring, sa statsadvokat Stian F. Hermansen under sin prosedyre i Oslo tingrett lørdag.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!