15 år etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet, er den nye staten bare delvis anerkjent og fortsatt preget av de etniske motsetningene som fødte republikken.
Kosovo var det siste landet som løsrev seg da Jugoslavia gikk i oppløsning etter murens fall. Fram til uavhengighetserklæringen 17. februar 2008 var Kosovo en provins i Serbia.
Landet er litt større enn Rogaland og har rundt 1,8 millioner innbyggere. Ifølge det statistiske kontoret i Kosovo er rundt 90 prosent etniske albanere og 5–7 prosent etniske serbere.
De fleste vestlige land har anerkjent Kosovo. Men verken Russland, Kina, Serbia eller India har anerkjent statsdannelsen. Under halvparten av FNs medlemsland anerkjenner Kosovo som egen stat. Serbia hevder at Kosovo fortsatt inngår i landets territorium.
Den langvarige usikkerheten og ustabiliteten har bidratt til at utenlandske investorer enten holder tilbake, eller trekker seg ut. Når også nær en tredel av arbeidsstyrken er arbeidsledige, ender Kosovo som ett av de fattigste landene i Europa.
I desember i fjor satte Serbia sine militære styrker i høyeste alarmberedskap som et svar på voldelige sammenstøt mellom serbiske demonstranter og politi.
Serbia anmodet Nato om å få sende 1.000 soldater inn i Kosovo for å roe gemyttene. Nato, som fortsatt har 3.700 fredsbevarende styrker i Kosovo, avviste blankt anmodningen fra Serbia.
Urolighetene brøt løs da regjeringen i Kosovo i fjor sommer ga en to måneders frist for serberne i nord til å omregistrere bilene sine til landets bilskilt istedenfor de serbiske skiltene som er i bruk.
Etnisk serbiske ordførere, dommere og 600 polititjenestemenn sa opp sine stillinger, og mange demonstrerte i protest.
I etterkant av sammenstøtene fikk en av investorene i Pristinas nyeste kjøpesenter et renn av telefoner fra bekymrede utenlandske interessenter.
– Internasjonale selskaper som skulle etablere seg for første gang i Kosovo, utsatte åpningen av sine butikker på grunn av urolighetene. For dem framstår Kosovo som en farlig region, sier investor Fatmir Zymberi.
Den langvarige etniske striden er sterkest i nord, mot grensen til Serbia, der 50.000 etniske serbere er majoritetsbefolkning i en rekke kommuner. I disse områdene betaler Serbia utgiftene for lokaladministrasjon, lærere, leger og utbygging av infrastruktur.
De lokale serberne frykter at godene som nå dekkes av Beograd, kan forsvinne. De frykter også å bli tvangsflyttet fra gratis offentlig helsetjeneste fra Serbia til det privatiserte helsevesenet i Kosovo.
De etniske serberne i nord anerkjenner ikke regjeringen i Pristina eller Kosovo som land. Deres hovedstad er Beograd, og de betaler ikke skatt verken til Kosovo eller Serbia.
EU og USA gikk inn som meklere i desember, og Kosovo gikk med på å utsette omregistrering av bilene til utgangen av 2023. Det så ut til å roe ned situasjonen noe.
Men vestmaktene presser fortsatt på for å få partene til å akseptere en fredsplan som ble lagt fram i juli i fjor. Ifølge planen skal Serbia slutte å blokkere Kosovos representasjon i internasjonale organisasjoner som FN.
Kosovo skal på sin side forplikte seg til å danne en sammenslutning for de serbiskdominerte områdene i nord. Fredsplanen krever også at begge parter oppretter representasjonskontorer i hverandres hovedstad for å løse pågående konflikter.
Den serbiske presidenten, Aleksandar Vucic, ser ut til å være klar for å gi sin tilslutning til fredsplanen. Han advarer nasjonalistiske parlamentsmedlemmer om at alternativet er en ødeleggende isolasjon fra resten av Europa.
Kosovos statsminister Albin Kurti sier også langt på vei ja til fredsplanen, men med forbehold. Han frykter at det skal danne seg en ministat i de serbiskdominerte områdene.
Tre måneder etter de dramatiske hendelsene har det roet seg på overflaten.
– Men det er mange væpnede menn å se. Lunta er kort. Jeg er mer bekymret enn på lenge for en konflikt i nord som kan utløse represalier i sør, sier Marko Prelec. Han er analytiker i den Brusselbaserte tenketanken International Chrisis Group.
Rundt byen Mitrovica i sør bor det like mange etniske serbere som i nord mot grensen til Serbia. De kjører biler med skilt fra Kosovo, betaler skatt og strøm til myndighetene. Grisebonden Slavoljub Djuric vil ha fred nå.
– Jeg vil ikke flytte. Hvis vi garanteres sikkerhet, er det her jeg vil bo. Lederne i Kosovo og Serbia må søke kompromiss og gjøre noe for at folket skal leve gode liv. Krig har aldri gjort noe godt for noen her, sier Djuric.
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe e-boken her.
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
