Tradisjonelt har Nasjonalgalleriet og nå Nasjonalmuseet vært våre viktigste institusjoner for kunstnerisk kvalitetskontroll. I denne ligger en kanonforståelse som har en årelang historie bak seg der fagfolk har gjort grundige studier av fortidens mesterverker. Det har gitt oss en standard (kanon) for hva som er topp kvalitet og ditto kunstnerisk prestasjon. I dagens kunstverden er en slik normativ tankegang helt avleggs. For det første har den utgått på dato, for det andre skaper samtidskunstnerne ut fra en annen estetikk enn den som ble praktisert i løpet av de siste 500 år.

Mange av dagens kunstnere og kunsthistorikere tenker i de baner. Fortiden er ugjenkallelig forbi og kunsten i samtiden blir skapt ut fra aktuelle premisser tuftet på selvets grunn. Når kunstnerne tenker og skaper slik, hvordan er det da mulig for andre, eksempelvis en kritiker, eller en museumsdirektør, å vurdere resultatet? Uten en felles standard om hva som er god og dårlig kunst havner de begge i det subjektive skjønn. Vi må ha noe mer faglig solid å sammenligne med, og da har tradisjonen vært at vi må måle oss mot tidligere tiders kunst som har høy kvalitet og noen ganger fått status av mesterverker.

Historisk sett har dette målestokkprinsippet også ligget til grunn for all kompetanseutvikling. Man blir ikke en mester i et fagfelt uten opplæring og profesjonalisering, hvilket innebærer at man sammenligner seg med andre i feltet som har prestert topp resultater. Uten et slikt målestokkprinsippet kommer man ikke langt i sin egen profesjonalisering. Det gjelder for alle fagfelter, enten det dreier seg om kunst, forskning eller idrett. Har man ikke tilegnet seg et faglig godt grunnlag med spesifikke målestokker, så ender man bare opp med å rote rundt i sitt eget sjeleliv og fastslå at sannheten er en subjektiv norm.

Gjennom historien har kunstnerne alltid vært opptatt av å utarbeide et fellesfaglig målestokkprinsipp. Vanligvis får man det kodet inn gjennom kunstutdanningen og i studier av fortidens mest betydelige kunstverker. Det er i den sammenheng at opprettelsen av kunstmuseer har vært viktige, de dokumenterer og representerer en kanon som kunstnerne kan måle seg mot. Kunstmuseene har vært til glede for publikum og en kilde til faglig vekst for kunstnerne. Den kunstneriske profesjonaliteten som her blir dokumentert, og tidvis supplert med nye verker, representerer naturlig nok en vedvarende utfordring for stadig nye kunstnere.

Selvsagt har vi også kunstakademier, men i dagens kulturelle verdikaos er også disse studieinstitusjonene i indre oppløsning. Her er både kunstbegrepet og en styrende kanon dekonstruert. På kunstens område har vi fått et normløshetens tyranni som systematisk utdanner kunstnerne til faglige undermålere og sosiale snyltere. Det har ikke hjulpet det spøtt at kunstakademiene er blitt sidestilt med universitetene slik at kunststudentene etter noen år i faglig villfarelse kan erverve seg en mastergrad i selvbedrag.

I dag er samtidskunsten blitt et eldorado for en ny type kreativitet som overgår selv avantgardens ambisjoner om brudd med borgerskap, billedtradisjoner og skjønnhetsidealer. Det finnes ikke noe opprør lenger, bare en stille kamp på det indre plan om å lage noe som passer inn i det store mangfoldet. Noe som bare er meg og mitt subjektive ståsted. Dette er min kanon, og mitt jeg er en kunstnerisk identitet som trumfer alle historiske målestokker. Tankegangen viser tidsånden i et nøtteskall. Dagens kunstner er sin egen historie, sin egen målestokk, og med et kunstnerisk narrativ som er vesensforskjellig fra enhver kunsthistorisk kanonfortelling.

Men i dagens utøvende kunstfelt har de kunsthistoriske kvalitetsnormene ingen reell innflytelse. De er allikevel fortsatt nærværende, ikke på det skapende nivået, men som en faglig legitimering av samfunnets ulike kunstinstitusjoner. Den enkelte kunstner bryr seg ikke om museale kvalitetsnormer. Det har de ikke lært noe om, hverken på dagens kunstskoler eller kunstakademier. De dukker først opp når vedkommende skal søke stipend, bli medlem av en kunstnerorganisasjon, eller håper på et museumsinnkjøp.

Alle disse statsdrevne kunstinstitusjonene driver en slags simulert kvalitetsvurdering, som om de representerer en kunstnerisk kanon. Simuleringen foregår innenfor en struktur av juryer, komiteer, utvalg og andre utvalgte grupper der det sitter faglige portvakter. De er håndplukket for på et eller annet vis å vurdere søkernes kunstneriske kvalifikasjoner og faglige nivå. Ordningen var legitim for 100 år siden, men er i dag et kontrollsystem som favoriser og eliminerer søkerne ut fra personlige, politiske, etniske og kjønnsmessige forestillinger. For ikke å glemme det personlige narrativ.

Tilhengerne av disse nymotens narrativene, som fornekter enhver kvalitetsnorm og kanon, har selvsagt kommet på plass i dette jury- og komitesystemet. Hvis ikke så var tilfellet, ville ikke Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo åpnet museets dører for Fredriksen-døtrene og tilbudt dem vegg- og romplass for utvalgte verker fra deres egen kunstsamling. Å kjøpe seg veggplass i landets største og nyeste kunstmuseum er ganske uhørt, men det verste med denne affæren er selvsagt museumsdirektørens knefall for milliardærdøtrene. Vi skal merke oss at knefallet ikke skyldes kunsttilbudets kvalitet, men pengesummens størrelse.

Det er en oppsiktsvekkende avtale, som den franske kunstsosiologen Nathalie Heinich ville ha karakterisert som et gjennombrudd for den internasjonale kunsthandelens kyniske jakt på kanonisk bekreftelse. Det vil si å kjøpe seg en kunstvurdering på høyt museumsnivå. Heinich viser i sin forskning hvordan den internasjonale kunsthandelens investorer og kunstsamlere smisker og kjøper seg inn i prestisjetunge museer. Ved både kortere eller lengre opphold i slike museer stiger både kvaliteten og markedsverdien på investorens verker, mens museenes egne samlinger synker i kunstnerisk kvalitet.

Tenk at det nye Nasjonalmuseet allerede ved sin åpning starter med et svik mot landets historiske kanontradisjoner. Museet har over lengre tid eksponert denne normative villfarelsen, som også har krøpet inn i hjernekassen på de fleste av dagens kunstnere, kritikere og kunsthistorikere. I det perspektiv er kravet om kvalitet et angrep på den kunstneriske friheten. Det er på tide å forby fortidens mesterverker.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!