Giotto (1266–1337), «Frans av Assisi preker til fuglene». Freske i San Francesco-basilikaens overkirke, Assisi.

Jeg er blitt gjort oppmerksom på et innlegg i Document 18. januar: «Rapport fra klimagudstjeneste i Drammen». Innlegget er skrevet av Kent Andersen og handler om en gudstjeneste i Tangen kirke tre dager før.

Min interesse ble særlig vekket av det han skrev om prekenen: «De hadde imidlertid hentet inn en «klimaprest» som forsøkte å poengtere Bibelens miljøengasjement – som jo ikke er der. Så det ble litt tynt.» Andersen er hensynsfull nok til ikke å røpe prestens navn. Det var meg.

Nå vil jeg gjengi litt av det jeg sa. Så kan leseren selv vurdere om Andersen har rett i sin beskrivelse av prekenen jeg holdt. Kanskje noen også vil sammenligne det jeg sa med det som blir påstått i kommentarfeltet.

Hva sier Bibelen om naturen?

Jeg begynte med å si at ordet miljøvern ikke står i Bibelen, men at det står mye der som er relevant for saken. Det første jeg gjenga var Bibelens første vers: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Det har vi jo lært fra vi var små, at det er ikke fint å ødelegge noe som en annen har laget. Så der har vi det allerede. Vi har fått lov til å utforske, bruke og høste av naturen – men vi har ikke noe fribrev til å misbruke, skade og utarme den.

Videre brukte jeg god tid til å gjengi hva Bibelen sier om naturen. Den er vakker, mangfoldig, og den gir oss det vi trenger for å leve. Tidligere i gudstjenesten ble det lest fra Salme 104 i Bibelen, og jeg gjenga også litt av den. Det er en salme som sprudler av glede over naturen, og vi fornemmer at også Gud selv gleder seg over sitt skaperverk.

Jeg sa også at skaperverket vitner om Gud. «Herre, hvor mange dine gjerninger er, og alle har du gjort med visdom.» (Salme 19,2) «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du bærer fram.» (Salme 104,24)

Hva har så dette med miljøvern å gjøre? Mitt svar var og er at glede og takknemlighet over skaperverket gir en dyp motivasjon til å ta vare på naturen.

Så langt hentet jeg nesten bare stoff fra Det gamle testamentet. Men hvordan er Jesu forhold til naturen?

For det første kom han til oss i det vi kaller inkarnasjonen. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» (Joh 1,14) Gud bøyde seg ned og gikk inn i vår verden. Han kom til oss som menneske i kjøtt og blod. Han knyttet seg til sitt skaperverk på en måte som ingen hadde tenkt seg.

Her kunne jeg også ha sagt noe om at Jesus brukte bilder fra naturen. Han snakket om liljer, rever, hvetekorn og himmelens skyer. Han brukte også elementer fra naturen i de hellige sakramentene – vann, og frukt fra korn og druer. Men prekenen ble lang nok som den var, så akkurat dette nevnte jeg ikke.

Det jeg derimot minnet tilhørerne om, var at Jesus sto legemlig opp av graven. Disiplene trodde de så en ånd, men så fikk de ta på ham, og han spiste et stykke stekt fisk mens de så på. Ingen ånder spiser stekt fisk.

Poenget med alt dette er: Det nye testamente skyver ikke skaperverket til side som om det var uviktig eller annenrangs. Det er ikke bare ånd som teller. Naturen er ikke mindreverdig.

Fra evangeliene kjenner vi Jesu kjærlighet gjennom beretningene om hans liv og hans død. Johannes og Paulus forteller oss at den samme kjærligheten var til stede allerede ved skapelsen av verden. Det står om Jesus at «alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til». (Joh 1,3) Det fargesprakende høstløvet og snøkrystallen på ullvotten er også en hilsen fra ham.

Men det er også en annen tone i naturen enn den jeg har nevnt hittil. Den er forgjengelig. «Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.» (Rom 8,20-22) Naturen skal også bli frelst!

Her kommer vi ut på dypt vann. Apostelen Paulus skriver om Jesus at «i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset.» (Kol 1,19-20)

Jesus led døden på korset for å sone verdens synder. Denne forsoningen har en bred virkning. Den gjelder alt som er skapt. Alt som har gått av sporet, kan nå bli gjenopprettet.

Enda ser vi ikke dette. Men vi har det som et løfte, slik som vi leser det i Bibelens siste bok: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. … Han som sitter på tronen, sa: ́Se, jeg gjør alle ting nye. ́» (Åp 21,1.5)

Nå kan jeg sammenfatte alt det som Bibelen sier om naturen. Gjennom hele Bibelen finner vi et fulltonende JA til Guds skaperverk.

Vårt ansvar for naturen

La oss se på noen bibelsteder.

«Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans.» (Salme 24,1) Jorden er ikke vår – den er Guds! Vi er forvaltere. Av forvaltere ventes det at de tar vare på det de har fått ansvar for, og at de bruker det på en måte som er til utvikling og gavn. Vi må si med sorg at vi overlater selve kloden vår i en dårligere stand til våre etterkommere enn da vi selv overtok den. «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» (Matt 7,12) Vi vil ikke finne på å tømme søppel i naboens hage. Men mye av forurensingen i vannet og til dels i lufta kjenner ingen landegrenser. Noen har regnet ut at i 2050 vil det være like mye plast i havet som det er fisk, regnet etter vekt.

Når det gjelder klimagasser er det de fattige landene som slipper ut minst pr. innbygger, og det er de som har minst evne til å bøte på skadene som vil oppstå. Det er de som vil lide mest under klimaendringene. Det er veldig urettferdig. Nå slår forskere over hele kloden alarm, og de har gjort det lenge. Nå begynner vi å se virkningene av utslippene for alvor. Husker dere TV-bildene fra Pakistan i sommer? Fortvilte mennesker som vinket i vannmassene. 1/3 av landet sto under vann – hjem og åkre, butikker, skoler og sykehus. Det er sånt vi kan vente mer av. Flommer og jordras, tørke og skogbranner. Voldsomme hetebølger, sterkere og over større områder. Verdenshavene vil stige. Millioner av menneskeliv vil gå tapt.

«Du skal ikke slå i hjel.» Vi vet at forurensning dreper, og at klimaendringene vil skape livstruende situasjoner for talløse mennesker.

«Du skal ikke stjele.» Når vi bruker opp ressurser for å øke vår velstand, stjeler vi fra de fattige. Vi stjeler fra fellesskapets kasse. Vi stjeler også fra våre etterkommere. Dersom alle skulle bruke like mye fornybare ressurser som vi i Norge gjør nå, måtte vi hatt tre jordkloder.

«Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under. … La hjelpeløse og fattige få sin rett.» (Ordsp 31,8.9) Miljøvern handler ikke bare om å ta vare på naturen. Det handler også i stor grad om å verne de fattige og stille seg på deres side.

Det er ingen spektakulær økoteologi jeg fremmer her. Det er så og si barnelærdom – som ved nærmere ettersyn viser seg å tale rett inn i vår tids naturkrise.

Holdninger og livsstil

De største grepene for naturvern må tas politisk. Men vi kan også gjøre noe som enkeltpersoner. Nøysomhet. «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» (1 Tim 5,6) Bibelsk nøysomhet er å være fornøyd med det vi har. Og er det noen annen forklaring på miljøkrisen enn grådighet – til sjuende og sist? Etter penger, opplevelser, status og velstand? Jorda vår har nok til alles behov, men ikke til alles begjær.

Et enkelt liv. Det er utfordrende å lese apostelens ord: «Har vi mat og klær skal vi nøye oss med det.» (1 Tim 5,8) Når skal vi si at vi har nok?

Tillit til Gud. Guds barn skulle være de siste til å drive rovdrift på naturen. Vi har en Far som sørger for oss.

Glede og takk. Glede er Guds program. Derfor kan vi la gleden over naturen og takknemligheten til Skaperen være en drivkraft til handling!

Så langt prekenen. Jeg har utdypet alt dette i boken «Gud og miljøet. Hva sier Bibelen?» (Verbum, 2019). Anbefales!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!