Tilhengerne av Arne Treholts landsforræderi gir seg ikke. I anledning hans død søndag sto flere av fansen frem i TV-nyhetene med repetisjon av døde og maktesløse påstander om at spionen Treholt var uskyldig dømt som følge av en slags kald krig-psykose.
Dette er tåredrypp på kistelokket. Treholt ble ikke et uskyldig offer i et slags politisk spill. Han ble dømt til 20 års fengsel, lovens strengeste straff, for mot penger å ha røpet hemmelig militær og politisk informasjon til Sovjetunionen og for å ha hjulpet den irakske diktator Saddam Hussein i hans nedrige forbrytelser.
Treholt ble dømt etter overveldende bevis i form av dokumenter, vitneprov og penger. Sakens hovedpoeng er at Arne Treholt allerede i første politiavhør tilsto det han var siktet og senere tiltalt for. Han signerte dag etter dag politiavhørene hvor han la alt på bordet. Han tilsto det han var anklaget for. Det var det som felte ham.
At han senere, da saken kom til hovedforhandling i lagmannsretten, gikk fra de skriftemålene han hadde avlagt, rokker ikke ved tilståelsene. Det er et kjent forhold i mange straffesaker at tiltalte løper fra tilståelser i politiavhør når saken føres for retten.
Om straffeutmålingen på 20 års fengsel var for streng, får vi aldri svar på siden Treholt trakk anken til Høyesterett. Det blir uansett et akademisk spørsmål om 18 år hadde vært mer passende. Han ville også blitt dømt om saken hadde vært oppe nå. De faktiske forhold retten la til grunn, ville vært like straffbare i dag som på 1980-tallet.
Arne Treholt spionerte for Sovjetunionen i en årrekke. Han begynte med dette allerede som ungdomspolitiker. På 1970-tallet fikk han betrodde posisjoner i regjeringsapparatet som statssekretær for handels- og senere havrettsminister Jens Evensen. Under forhandlingene om delelinjen i Barentshavet satt Sovjetunionen dermed på begge sider av bordet. Treholt fortsatte sine landssvikende aktiviteter da han senere ble ambassaderåd ved den norske FN-delegasjonen i New York.
Overvåkingspolitiet (nå PST) fulgte med Treholt. Mest kjent for mange er bildet som politiet tok i Wien av Treholt, KGB-general Gennadij Titov og KGB-agent Aleksandr Lopatin. Treholt hadde i lagmannsretten ingen god forklaring på hvorfor han som byråsjef i UD skulle møte KGB i Wien. Titov var tidligere KGB-resident ved ambassaden i Oslo og føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik. Da politiet i avhør forela det kjente bildet for Treholt, brakk han seg. Bildet rev grunnen unna spionens løgner.
Da Arne Treholt ble benådet etter åtte års soning, dro han straks til Moskva hvor Dagbladets Per Lars Tonstad fant ham spaserende på Den røde plass sammen med Titov og andre størrelser fra den sovjetiske, senere russiske utenlandsetterretningen.
Dommen over Treholt innebar også en inndragning av 1,1 millioner kroner. Det var honorarer fra etterretningstjenestene i Sovjet og Irak. Da Treholt ble arrestert, sto det 52 000 dollar på en hemmelig konto han hadde i Sveits. Dette var mye penger den gangen og sto i et urimelig forhold til en middels avlønnet statsfunksjonærs gasje.
Arne Treholt hadde høye tanker om seg selv. Han så for seg en rolle som kontakt og brobygger mellom øst og vest. Det hadde vært aktverdig – om han hadde gjort dette i forståelse med og på oppdrag fra Regjeringen og Utenriksdepartementet. I stedet opererte han i dølgsmål og solgte landets interesser mot god betaling.
Det var ikke noe gloriøst og ideelt over Arne Treholt ærendsløping for KGB. Førstelagmann Astrid Rynning sa det som skulle sies: «Han svek oss alle».
Men landssvikerens fanklubb vil nok fortsatt holde det gående en stund.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!
