Jeg har lenge lurt på hva kvinnesaksbevegelsens berøringsangst for å ta opp det mannsdominerte og kvinnefiendtlige synet i islam og blant muslimske innvandrere i Norge bunner i.
Det er et faktum at selv om NRK systematisk viser frem andregenerasjons muslimer som snakker perfekt norsk for å få oss til å tro at den gjengse muslim i Norge er velintegrert og likestillingsorientert, er realiteten i mange av de tusener muslimske hjem en ganske annen.
Muslimske innvandrere er sterkt overrepresentert på alle kriminalstatistikker, særlig når det gjelder grov vold, knivstikking, gjengoverfall og overfallsvoldtekter.
Overfallsvoldtektene er ensidig rettet mot etnisk norske kvinner. Knivstikkingen er systematisk rettet mot etnisk norske gutter. Denne volden har en klar etnisk side.
Men det later ikke til å bekymre verken Norges største kvinneorganisasjon, Norske Kvinners Sanitetsforening, eller kvinnesaksaktivistene i Ottar. Hvorfor?
Kvinnesaksbevegelsen kastet seg begjærlig over #metoo-bølgen, men den var rettet mot etnisk hvite menn. Hvorfor er det fullstendig tabu å nevne det kvinnefiendtlige muslimske menneskesynet og den innvandrerrelaterte volden rettet mot norske kvinner og etnisk norsk ungdom?
Det er et påfallende, hyklersk og prinsippløst politisk paradoks.
Forklaringen synes åpenbar. Det passer ikke inn i venstresidens innvandringsnarrativ og den offisielle forestillingen om at integreringen og det flerkulturelle samfunnet er et vellykket politisk prosjekt.
Den hvite feminismen er ensidig rettet mot hvite menn, og med en venstreside i Norge som har fullstendig berøringsangst for å diskutere innvandringens skyggesider, blir det nødvendigvis slik.
De er åpenbart mer opptatt av å beskytte innvandringsnarrativet enn å beskytte norske kvinner og norsk ungdom mot vold. Og den norske regjeringen er åpenbart mer opptatt av afghanske kvinners rettigheter i Afghanistan enn å beskytte norske kvinner i Norge.
Iransk-norske Lily Bandehy ble stående helt alene da hun brente hijaben på Youngstorget onsdag 1. februar i en demonstrasjon mot bruken av dette kvinnefiendtlige plagget. Det var 9 frammøtte, og ikke et pip til støtte kom fra en eneste av de mange norske kvinnesaksorganisasjonene.
Det lot ikke til å overraske f.eks. Nettavisen, som i stedet siterte religions-sosiolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Ronald Mayor Synnes. Han mener at de fleste muslimske, norske jenter forbinder hijab med valgfrihet.
Slik snur løgnaktighet sort til hvitt for å få terrenget til å stemme med det offisielle kartet. Det er en skam!
Denne berøringsangsten og realitetsfornektelsen gjennomsyrer også rettsapparatet, kriminalomsorgen og undervisningen ved universitet og høyskoler. Det fører til at dommere, sosionomer og lærerne ved politihøyskolen stadig søker å bortforklare og bagatellisere de innvandrerrelaterte utfordringene.
Det fører i sin tur til svak rettspleie og summarisk straffeforfølgelse og undergraving av både rettssikkerheten og rettsfølelsen i flertallsbefolkningen. Derfor kommer den innvandrerrelaterte kriminaliteten rettet mot norske kvinner og norsk ungdom bare til å øke i omfang.
Det er tragisk, men realiteten er at på denne måten bidrar den norske kvinnesaksbevegelsens prinsippløse hykleri i innvandrings- og integreringspolitikken til å undergrave norske kvinners rettsvern og fysiske sikkerhet.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her! Du kan også kjøpe e-boken her.
