100.000 offentlig ansatte briter streiker, fordelt på 124 ulike avdelinger, noe som får Douglas Murray til å spørre: Hvem visste at vi hadde så mange avdelinger underlagt det offentlige? Og hvor lenge siden er det at så mange offentlig ansatte tok turen til kontoret?

Etter å ha hatt hjemmekontor mesteparten av tiden siden pandemien startet, må nemlig de streikende møte opp på kontoret igjen. Ikke for å jobbe, men for å streike utenfor.

Etter at nedstengningene ble avsluttet, var det mange offentlig (og privat) ansatte som fortsatte i den nye arbeidssituasjonen. De møtte kanskje opp på kontoret et par dager i uken, men oppholdt seg hjemme de fem andre dagene. Murray lurer på om to dager i uken på kontoret er for mye for disse folkene.

Perhaps it is inevitable that a workforce so lacklustre would be looking for new reasons to do less.

Samtidig lar Murray seg irritere av den evige sutringen. Den siste trenden er å føle seg «mobbet». Denne trenden spres seg ikke bare blant offentlig ansatte, men også i politikken. Og Labour jobber intenst for å finne en fra regjeringspartiet som har opptrådt «krenkende».

Øverst på listen står visestatsminister Dominic Raab, som anklages for «mobbing» av verste sort.

For det første er han anklaget for å ha kastet cherry-tomater rundt seg i raseri under en lunsj. Men han kastet ikke tomatene på noen, og ingen kom fysisk til skade. Ikke en flekk på en bluse ble påført andre, så vidt vi vet.

Allikevel reageres det. For Raab kan visstnok være litt frekk mot folk. Sarkasme, ironi og spydigheter er visstnok greit. Men frekkhet? Dét kan ikke aksepteres.

24 av de offentlige byråkratene som er underlagt Raab, har klaget. Raab anklages for å være «kjølig». Som om varme og omsorg er en hovedoppgave for en visestatsminister i en nasjon på vei mot avgrunnen.

Blant annet hender det at Raab får tildelt rapporter som han ikke setter pris på, og da sier han for eksempel: «This isn’t good enough».

Dette kan ikke byråkratene tåle. Et vitne til en slik episode forklarer:

– You don’t have to be physically aggressive for people to be scared.

En annen offentlig tjenestemann sier at det virker som om Raab ikke forstår at slik opptreden ikke er akseptabelt på en moderne arbeidsplass.

Murray er ikke spesielt imponert over de sutrende byråkratene, som ikke tåler noe som helst og opptrer som om de fortsatt befinner seg på barneskolen.

If their work is piss-poor, why should ‘the modern workplace’ still have to make them feel positive about themselves.

Hva skal ledelsen gjøre med offentlig ansatte som gjør en elendig jobb? Skryte av den dårlige innsatsen og belønne de ubrukelige med ekstra fritid?

Det er det verste fra woke akademia som nå sprer seg utover arbeidsplassene utenfor universitetet.

Is ‘the modern workplace’ the same as a safe space?

Dette gjelder selvsagt ikke kun offentlig sektor. Det samme skjer i det private næringslivet. Det er en sutrende kreftsvulst som sprer seg utover samfunnet.

For ordens skyld: Ikke alle i offentlig sektor nøt godt av hjemmekontor. Helsearbeidere måtte møte på jobb, og de er blant dem som streiker.

Men det kan ikke herske tvil om at både offentlig og privat sektor fylles opp av bullshit-jobber. De med de minst slitsomme jobbene, er ofte dem som lettest lar seg krenke. Ingen har tid til å få gjort noe, for alle er så travelt opptatt med å bygge opp sin sutrekapital.

Murray nevner Gina Miller, som muligens har satt ny rekord i politisk sutring. Som grunnlegger og leder for det nye partiet True & Fair presterte hun å føle seg krenket fordi Raab var uenig med henne!

Merkelig nok, siden Raab var ansvarlig statsråd for Brexit-prosessen, mens Miller var en svært uttalt Remainer da de to møttes på BBC i 2016. Nå, over seks år senere, reagerer Miller på det forferdelige hun opplevde den gangen.

She has now jumped on the band-wagon, accusing Raab of calling her ‘stupid’ or ‘naive’ during their encounter. Which I’d say is on the nicer side of things one might have said to Miller.

Denne svært lite alvorlige hendelsen i 2016 er nå under formell etterforskning. Og selvsagt utnytter Miller all den vanlige ammunisjonen i sin tårevåte anklage.

«This was an aggressive male expressing seemingly misogynistic behaviour. This sort of behaviour is not acceptable from anyone, especially not from a powerful, influential politician.»

The grown-ups have left the building.

When was it that the grown-ups disappeared, or otherwise chose to vacate the room?

Hvordan kan Labour-politikere la seg skremme av noen små tomater som svever gjennom luften? Hva med byråkrater som klager som tredjeklassinger fordi læreren viser misnøye med hjemmeleksen de ikke har gjort skikkelig?

Hva med en ledende anti-Brexit-aktivist som ikke tåler at diskusjonen blir litt het når uenigheten er såpass stor? Dessuten: Er det ikke verre å bli kalt kvinnehater enn å bli kalt dum og naiv?

Vi ser det samme her hjemme. Hver eneste gang en politiker har dummet seg ut (f.eks. jukset til seg hundretusenvis av kroner ved å glemme hvor man bor), så kommer sutringen kort tid etter. Særlig kvinner mener seg utsatt for «hets» og trusler.

Reelle trusler er selvsagt uakseptabelt, men man må faktisk tåle å bli skjelt ut når man som godt betalt stortingspolitiker eller statsråd bruker energien på å berike seg selv ytterligere, mens vi vanlige folk bare må bite tenna sammen mens de samme politikerne gjør alt de kan for å ruinere oss.

Antallet hijabis og andre med mørk hud som skriver kronikker om hvor utrolig vondt det er å gå med hijab og/eller ha mørk hud, er uendelig. Selvsagt finnes det rasister, men beskrivelsene er så overdrevne og så mange. Jeg tror rett og slett ikke på dem.

Aller verst er kanskje Sumaya Jirde Ali. Jeg skal unngå å kommentere henne i dag, jeg nøyer meg med å legge en lenke til sist jeg skrev om henne, pre Antonsen.

Sumaya Jirde Ali vil ikke bli kritisert av «hvite menn som pusher femti»

Så har vi slike skribenter som Selma Moren, tidligere debattredaktør i Dagsavisen, som nå har gått til VG. Moren skriver så å si kun om hvor vanskelig det er å være henne, stakkar. Debattredaktør i en riksavis som 23-åring – dét virker ikke akkurat så veldig undertrykt.

Vi kan ikke glemme Kamzy, hun som sutrer over «hvite, eldre mannfolk» som ikke ville at hun skulle bli ordfører.

Stakkars Kamzy, som nesten må ta til takke med køen på Fattighuset, siden hun bare fikk være varaordfører. Og nå sliter hun seg gjennom den tøffe hverdagen på Stortinget. Hun er 34 år og har tjent godt på å være politiker i en årrekke etter at hun ble kvotert inn som kvinne og innvandrer.

En annen klassiker er alle disse innvandrerne som later som de inntar fosterstilling fordi noen spør hvor de kommer fra. Oh, the horror!

Eller transaktivistene, som lider av PTSD hvis noen bruker «feil» pronomen!

Slike holdninger får mange til heller å droppe å prate med folk som ser litt annerledes ut. Det er vel ikke akkurat veldig gunstig for denne integreringen som alle snakker om, men som ingen kan forklare hva er.

Min erfaring er at minst 90 prosent av innvandrerbefolkningen syns det er helt greit hvis du spør hvor de kommer fra. De siste ti prosentene er det jo bare å ignorere og stryke fra en potensiell venneliste. Slike folk er det ingen grunn til å kaste bort tiden på.

Jeg anser krenkehysteriet som et symbol på endestasjonen for velferdsstaten. Alle syns synd på seg selv, og dette går ut over jobben man skulle ha gjort, til glede for både andre og seg selv. Stadig flere vil ha, stadig færre vil yte.

Murray trøster seg med at alle kan jo ikke være så såre som de fremtrer. Kanskje de bare føler seg tvunget, og spiller et spill? Og kanskje det plutselig dukker opp en voksen som sier ifra: – Hold kjeft, slutt med den sutringen, og gjør jobben din skikkelig!

Hvis du blir inspirert: Vær forsiktig. Sjekk legning, religion, kjønnsidentitet, handikap og hudfarge før du blir for sterk i målet. Ellers kommer de trekkende med sutremafiaens sterkeste våpen: paragraf 185.

The Spectator: Where have all the grown-ups gone?

Les også:

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Bli abonnent og få tilgang til alle våre saker straks de legges ut:

Husk å støtte Document: