Grete Faremo (Ap) fikk sparken i 1996 etter bare to måneder i Jagland-regjeringen. Det var på grunn av tjenesteforsømmelse. Den gang gjaldt det hennes befatning med den ulovlige politiske overvåkingen av Berge Furre.

Siden har hun med mer eller mindre hell tjent sosialdemokratiet både som forsvarsminister og justisminister før hun ble belønnet med en gyllen retrettkarriere i FN-systemet, med to millioner i årslønn, fri bolig, 10 % statsskatt, diplomatpass og en drøss med frynsegoder.

Det vil si inntil The New York Times i mai i fjor kunne melde at hun igjen har fått sparken.

Denne gangen fra stillingen som direktør i FNs prosjektorganisasjon UNOPS, igjen for tjenesteforsømmelse. Det dreier seg om mislighold, et vanvittig sløseri med 237 millioner bistandskroner og en skjødesløs inkompetanse på grensen til korrupsjon, om vi skal tro The New York Times. Og det ser det ut til at det er all grunn til å gjøre. Men siden har vi ikke hørt et pip.

Hun har åpenbart gått i dekning på samme måte som Terje Rød-Larsen (Ap). Hun har en ikke ulik bakgrunn og politisk karriere, med et ikke ulikt forhold til skattebetalernes penger.

Terje Rød-Larsen fikk, etter enda kortere tid som planleggingsminister, også sparken fra Jagland-regjeringen, også han i 1996. Han fikk fyken pga. skatteunndragelse. Det ble umulig å ha ham i regjeringen.

Til tross for flere uryddige pengeforhold ble også Rød-Larsen belønnet med en lang og lukrativ karriere i FN-systemet inntil han måtte gå av som president i International Peace Institute i New York høsten 2020 som en følge av hans tvilsomme omgang med norske og andre lands bistandsmidler og hans omgang med overgriperen og menneskesmugleren Jeffrey Epstein.

Siden har vi heller ikke hørt mye til Rød-Larsen. Han skal visstnok ha murt seg inne i sin og Mona Juuls luksusvilla i Hellas. Som Grete Faremo nekter han å snakke med pressen. Og som med Grete Faremo viser norske medier påfallende liten interesse for saken, selv om den har oppsiktsvekkende internasjonale forgreininger.

Det samme gjelder UD. Verken Rød-Larsen eller Faremo er blitt gjort til gjenstand for etterforsking fra UDs eller andre norske myndigheters side, til tross for at det i begge tilfeller gjelder et ufattelig sløseri med våre fellesmidler. Faremo og Rød-Larsen har gått under jorden, åpenbart i påvente av at det hele skal bli feid under teppet og gå i glemmeboken.

Også Torbjørn Jagland (Ap) fikk ordnet seg en lukrativ internasjonal retrettstilling som generalsekretær i Europarådet, til tross for at han knapt kunne engelsk. Han gjorde riktignok ikke noe annet galt enn at han møtte Jeffrey Epstein ved et par anledninger sammen med nettopp Terje Rød-Larsen. Men han fikk seg ti særdeles lukrative år i Strasbourg, til stor frustrasjon for flere av de andre medlemslandene, som mente han var fullstendig udugelig i stillingen som generalsekretær.

Det hører også med til historien at Mona Juul, Norges FN-ambassadør, som ektefelle og nærstående til Terje Rød-Larsen, som har pleiet omgang med domfelte Jeffrey Epstein, åpenbart er kompromittert iht. sikkerhetsloven. Igjen uten at verken UD, Justisdepartementet eller PST har foretatt seg noe som helst. Igjen uten at Akersgata fatter den minste interesse for saken.

I dette tilfellet er ikke bare sikkerheten i forhold til Norge og norske interesser kompromittert, men også i forhold til våre allierte i Nato. Det er en høyst besynderlig og merkelig sak som pressen har lagt lokk på, bortsett fra et leserinnlegg som slapp til i Klassekampen 13.2.2021, hvor undertegnede påtalte forholdet.

Det kan synes som om sosialdemokratiet har innrettet seg slik at det er én lov og én rettspraksis reservert for sentrale arbeiderpartipolitikere, og en annen lov og en annen rettspraksis for andre. Det er oppsiktsvekkende at også sikkerhetsloven synes å bli praktisert etter forgodtbefinnende. Vår nye stortingspresident, Masud Gharahkhani (Ap) er et eksempel på dét.

Mens flere embetsmenn og -kvinner i Utenriks­departementet (UD), tidligere vise­sentralbanksjef i Norges Bank Jon Nicolaysen og en rekke andre har mistet sikkerhets­klareringen og jobben sin for tilsynelatende bagatellmessige forhold, ofte pga. en utenlandsk ektefelle som det er vanskelig å sikkerhetsklarere, problematiseres overhodet ikke sikkerhetsklareringen av iransk-norske Masud Gharahkhani, stortingspresidenten.

Realiteten er at Gharahkhani, i kraft av sitt embete som Norges stortingspresident og den nest høyest rangerte i Norge etter kongen, har tilgang til rikets høyest graderte materiale. Det er materiale som er unntatt fra offentlighet og ellers skjermet i henhold til Sikkerhets­- og beskyttelses­instruksen. Og ifølge våre sikkerhets­myndigheter er Iran blant de landene som driver etter­retnings­virksomhet mot Norge.

Gharahkhani har dobbelt statsborgerskap, både iransk og norsk. Han har kone fra Iran og nær familie i Iran. Han har vært på feriereise til Iran flere ganger. I et intervju med Drammens Tidende i 2011 kom det frem at han hadde møtt sin senere kone i Teheran åtte år i forveien. I henhold til sikkerhets­lovens § 8 er han åpenbart å karakterisere som en mulig sikkerhets­risiko på linje med andre borgere med tilgang til gradert materiale og tilknytning til fiendtlig­sinnede stater.

Dette synes ikke å oppta PST, og dét er påfallende i seg selv. Det synes heller ikke å oppta Akersgata, noe som er enda mer påfallende. Om det er fordi Gharahkhani har innvandrerbakgrunn eller arbeiderpartibakgrunn eller begge deler, skal være usagt.

Det fremstår imidlertid som et mønster at toppene i Arbeiderpartiet ser ut til å ha amnesti både fra straffeloven, fra sikkerhetsloven og fra det kritiske blikk til det vi trodde skulle være maktens voktere, den fjerde statsmakt, i Akersgata.

Forklaringen er vel kort og godt den at de tilhører alle Arbeiderpartiet, at det er én lov for Loke og én lov for Tor, og at Akersgata ikke lenger er maktens vokter, men er blitt maktens medløper.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!